Vi steforeldre er da vel fullverdig omsorgspersoner? Eller?

[-Hengebuksvinet-]

Selvfølgelig er jeg klar over at stesønnen har en mamma og en pappa, og er ikke ute etter å konkurrere med dem. Men målet vårt er å inkludere særkullsbarna 100% i familien, og å være bonusomsorgspersoner som stiller opp for alle barna. Ser at enkelte her skriver at selvfølgelig føler barna seg nærmere besteforeldrene enn steforeldrene, og har både venner og familie som har sagt at vi "steforeldre" blir jo nesten som tanter og onkler for stebarna. Min mor har ved flere tilfeller sagt at så lenge foreldrene lever, så blir det feil å si at man er stemor/far. Selv om hun er veldig flink til å inkludere stebarnebarna i hverdagen, og har åpnet både hjertet sitt og hjemmet sitt for dem.

 

Hvordan er det med dere? Jeg regner stebarnet mitt som en fullverdig familiemedlem, og vet at han setter veldig pris på meg også. Har aldri analysert følelsene mine for barna, hva angår om jeg har mer følelser for mine biologiske barn. Vet bare at jeg er så uendelig glad i han også, og at det er noe som mangler når han er hos moren min. Selv om jeg er glad i tantebarna mine også, betyr han uendelig mye mer for meg enn dem. Og jeg kommer til å stille opp like mye for han, som overfor mine egne barn. Og hva angår mitt eget særkullsbarn, er mannen min mye mer engasjert enn barnefaren. Han følger han opp hva angår skolearbeid og fritidsaktiviteter, mens faren er en moropappa som ofte prioriterer helt andre ting enn sønnen.

[:::) Frøken Velferdsrett]

selvfølgelig er stemammar og pappar som har vært i barnets liv lenge flullverdige omsorgspersoner. sånn som stemor her. hun har kjent småen like lenge som meg og far. småen kalder henne til og med mamma... hehe (hun har et barn fra før som natuligvis kalder henne mamma så da smitter det.. hehe)

 

om jeg får en kjærste går det lang tid før han går som likeverdig omsorgperson, men det betyr jo ikke at han ikke skal få ta del i ting osv forde. det er jo den enste måten og bli likeverdig omsorgsperson på.

 

jeg vet at småen elsker stemor! hun skal vær dag som helst, til og med gi han en lillebror... hihi

[Gjest]

Dette kommer helt an på situasjonen man er i, tror jeg. Jeg får aldri ta del i noen avgjørelser som gjelder mitt "stebarn" og føler derfor heller ikke at jeg er en fullverdig omsorgsperson for han. Ikke ønsker jeg å være bare en "jatteperson" heller så jeg trekker meg unna. synd, men sant.

Hadde jeg blitt mer inkludert i det som angikk han hadde saken vært en annen.

[:::) Frøken Velferdsrett]

serilst? hvordan ønsker du og bli inkludert mer? av far? av mor?

fortel fortell hehe

 

er jo biomor selv så vil jo vite :-)

[Scorpiogi]

Enig med deg ja.....

Har et stebarn selv, han er et fullverdig medlem av familien her ja. Jeg er fungerende husmor og behandler barna likt, og jeg tar like mye ansvar for vårt barn og hans barn.. fungerer best sånn, syns jeg..

[Scorpiogi]

altså, enig med HI )

[jordbær mathilda]

Min stefar har vært svært inkluderende og vært med på avgjørelser sammen med mammaen min hjemme hos oss.

Jeg må si at jeg har en pappa, men i barndommen var han litt til og fra.

Store avgjørelser og hverdagslige hendelser har altid angått han også.

 

Høydepunktet for meg var i bryllupet mitt. Mamma hadde laget sang, pappa holdt en liten tale. Men den som gjorde størst inntrykk var min stefar, som modig reiste seg opp og holdt en lang følelsesladd tale til meg.

Så ja, jeg vil absolutt si at en steforelder kan være en fullverdig omsorgsperson. Men det krever nok litt ekstra innsats fra alle parter.

[Gjest]

Hvis jeg noen gang skal føle meg som en omsorgsperson for han ønsker jeg å bli mer inkludert av både mor og far. De snakker ganske mye sammen på telefon men aldri når jeg er tilstede. De ringer hverandre i arbeidstiden. Synes dette er merkelig.

Ferier og lignende får jeg heller ikke være med å bestemme. De avtaler og jeg må bare finne meg i det. Dette har resultert i at jeg ikke tar hensyn til dette i år. Her har jeg først 2 uker alene og samboer har 3 uker etter dette alene.

"Stesønnen" er vanskelig å snakke med da han helst skal se på tv hele tiden. Spør han om ting og han svarer ikke engang. Er sååå langt inn i tven. Der har jeg gitt opp.

Min samboer skal alltid "rette" på ting som jeg forklarer min stesønn. Dette er slitsomt.

Det er mange ting som ligger til grunn her for at jeg ikke engasjerer meg mer.

[mamman_til _♥♥♥♥♥]

det som er så trist når man blir "fullverdige" steforeldre er at når forholde ryker så sitter man der...

 

var selv stemor til en gutt for mange år siden, å ble selvfølgelig utrolig glad i han (er storebror til de to eldste gutta mine:)

 

men forholdet holdt ikke, å ikke hadde jeg noe "rett" på gutten heller.

men heldigvis i min situsjon da, så fikk jeg å hans mor et flott forhold da:)

så selv om bf er HELT ut av bilde så holder vi litt kontakt å treffes innimellom:)

 

avstand gjør at det blir sjeldent dessverre.

 

jeg mener man ikke skal gå inn i et forhold der det er barn vist man ikke klarer å ha omsorg for andres barn..

 

men fullverdig?? hmmm, følte meg ikke fullverdig jeg da, for jeg var ikke moren hans. men omsorg ga jeg:)

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

huff det høres fælt ut!

 

jeg snakker ikke med stemor om ferier osv, (nå har ikke småen vært der på ferie da) men jeg regner jo med at far gjør det, den dagen han skal komme med et ferie ønske. og vi snakker bare på meldinger. hm.. men jeg snakker masse med stemor om det er hun som leverer, når de kommer sammen eller bare far kommer så blir det lite prat.

 

hm.. syns det er såååå vanskelig og inkludere også. for jeg føler at jeg er litt slitsom vennlig til tider (jeg mener det jo! men du forstår sikkert)

 

hva sier kjærsten din da? når du snakker med han om dette? du må jo bli gal?

[bærtæ]

Tror dette er veldig individuelt og at det ikke kan trekkes en generell konklusjon på om steforelder er fullverdig eller ikke. Kommer jo helt an på når en kommer i barnets liv, samværsmengde og slike ting.

Jeg har vært stemor og har enda litt kontakt med barna. Men jeg følte meg aldri likeverdig som mamman og pappan deres. Syns også det blir litt feil at jeg skulle sett det som jeg var fullverdig- selv om jeg enda har kontakt med guttene så de jo neppe på meg som en fullverdig omsorgsperson. Litt klønete sagt men fant ikke noen bedre måte og si det på så sent;)

Nå kom jeg inn i bildet når barna var relativt store bare så det er sagt:=)

[Gjest]

Vi har snakket om dette flere ganger. Både hvorfor han ikke kan snakke med meg om ferier osv og hvorfor de ikke kan snakke sammen på telefon når jeg er tilstede. Det blir bare ikke bedre og jeg tror jeg bare må finne meg i at sånn er det.

Jeg føler meg heller ikke hjemme i mitt eget hus de helgene han er her. Mulig det er fordi vi ikke snakker sammen. Det er så rart for meg og liksom bo sammen med personer jeg ikke snakker med.

Dette gjør at jeg ikke føler så mye for stesønnen min. Og noen ganger lurer jeg på om jeg ville trives bedre hvis jeg var alene.

 

 

[-Hengebuksvinet-]

i en sånn "setting". Vi er veldig bevisste på å inkludere alle barna i familiekjernen, og å fokusere på ting som forener oss som familie. Ferier og gode familieopplevelser fungerer som lim, både for parfolholdet og hele familiekonstellasjonen.

 

Tror du er nødt til å gjøre noen forandringer. Jeg både forventer og tillater mannen min å være en aktiv omsorgsperson for særkullssønnen min, og det samme motsatt vei. Tror nok ikke vi hadde vært sammen fremdeles om ikke. Hvordan i all verden kan man bli lykkelig om man skal bo sammen med folk som man ikke kommuniserer med?

[:::) Frøken Velferdsrett]

huff. så håløst! slå far hardt i hodet med en hammer!

 

 

[-Hengebuksvinet-]

Foreldrene er jo mamma og pappa, mens en steforelder ofte blir en ekstra bonusperson.

[bærtæ]

Nei brukte rett og slett bare feil ord der jeg! Så det etterpå.

Men som sagt er det jo mye som ligger bak om en er fullverdig eller ikke. Jeg kom som sagt inn i livet til barna når de var relativt store, men med mortilgunnar`s eksempel blir jo saken noe helt annet når steforelderen er der fra begynnelsen.

 

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg er enig med deg der fru lilla. sånn som stemor her var jo fullverdig fra dag en, mens en kjæreste jeg får vil måtte bruke lengere tid. selv om det ikke vil gå lang tid før han totaltsett har sett småen mer, så er det jo det med og ha vært der over tid som gir trygghet og kjærlighet.

 

men stemødre og fedre kan være fullverdige omsorgspersoner og forhåpentlig vis bli det på sikt