Vi steforeldre er da vel fullverdig omsorgspersoner? Eller?

[-Hengebuksvinet-]

Selvfølgelig er jeg klar over at stesønnen har en mamma og en pappa, og er ikke ute etter å konkurrere med dem. Men målet vårt er å inkludere særkullsbarna 100% i familien, og å være bonusomsorgspersoner som stiller opp for alle barna. Ser at enkelte her skriver at selvfølgelig føler barna seg nærmere besteforeldrene enn steforeldrene, og har både venner og familie som har sagt at vi "steforeldre" blir jo nesten som tanter og onkler for stebarna. Min mor har ved flere tilfeller sagt at så lenge foreldrene lever, så blir det feil å si at man er stemor/far. Selv om hun er veldig flink til å inkludere stebarnebarna i hverdagen, og har åpnet både hjertet sitt og hjemmet sitt for dem.

 

Hvordan er det med dere? Jeg regner stebarnet mitt som en fullverdig familiemedlem, og vet at han setter veldig pris på meg også. Har aldri analysert følelsene mine for barna, hva angår om jeg har mer følelser for mine biologiske barn. Vet bare at jeg er så uendelig glad i han også, og at det er noe som mangler når han er hos moren min. Selv om jeg er glad i tantebarna mine også, betyr han uendelig mye mer for meg enn dem. Og jeg kommer til å stille opp like mye for han, som overfor mine egne barn. Og hva angår mitt eget særkullsbarn, er mannen min mye mer engasjert enn barnefaren. Han følger han opp hva angår skolearbeid og fritidsaktiviteter, mens faren er en moropappa som ofte prioriterer helt andre ting enn sønnen.