-Hengebuksvinet- Skrevet 9. mai 2008 #1 Skrevet 9. mai 2008 Selvfølgelig er jeg klar over at stesønnen har en mamma og en pappa, og er ikke ute etter å konkurrere med dem. Men målet vårt er å inkludere særkullsbarna 100% i familien, og å være bonusomsorgspersoner som stiller opp for alle barna. Ser at enkelte her skriver at selvfølgelig føler barna seg nærmere besteforeldrene enn steforeldrene, og har både venner og familie som har sagt at vi "steforeldre" blir jo nesten som tanter og onkler for stebarna. Min mor har ved flere tilfeller sagt at så lenge foreldrene lever, så blir det feil å si at man er stemor/far. Selv om hun er veldig flink til å inkludere stebarnebarna i hverdagen, og har åpnet både hjertet sitt og hjemmet sitt for dem. Hvordan er det med dere? Jeg regner stebarnet mitt som en fullverdig familiemedlem, og vet at han setter veldig pris på meg også. Har aldri analysert følelsene mine for barna, hva angår om jeg har mer følelser for mine biologiske barn. Vet bare at jeg er så uendelig glad i han også, og at det er noe som mangler når han er hos moren min. Selv om jeg er glad i tantebarna mine også, betyr han uendelig mye mer for meg enn dem. Og jeg kommer til å stille opp like mye for han, som overfor mine egne barn. Og hva angår mitt eget særkullsbarn, er mannen min mye mer engasjert enn barnefaren. Han følger han opp hva angår skolearbeid og fritidsaktiviteter, mens faren er en moropappa som ofte prioriterer helt andre ting enn sønnen.
mamma til twins Skrevet 9. mai 2008 #2 Skrevet 9. mai 2008 Jeg er helt enig med deg. Kjæresten min følger også opp datteren min, både med lekser og aktiviter ellers i mye større grad en faren. Og jeg ser på det som en selvfølge at jeg stiller opp like mye for stebarn som min biologiske i den tiden de er hos oss. Vi har ingen felles barn, så jeg må ta hans som mine. Mulig det gjør det enklere, ikke vet jeg. Synes du hadde svært mange fine og kloke ord der Synnøve.
Trulte76 Skrevet 10. mai 2008 #3 Skrevet 10. mai 2008 Helt enig med deg jeg også. Jeg føler meg som en omsorgsperson for min stesønn. Og tenker jo at det er jo min samboer ovenfor mine to som bor fast med oss. Må nok innrømme jeg er mere knyttet til min stesønn enn mine tantunger, jeg er jo glad i de også, men jeg har jo min stesønn boende hos oss av og til. Han er jo en del av familien vår. Vi er to voksne med 3 barn, to er mine en er hans, og nå venter vi vårt 1. fellese. Ser jeg som positivt for da får stesøkene en felles søsken. Men nå våre 3 unger som søsken alle tre. Mine to tenker på han som lillebroren. Han er like mye bror for de som de er søstre (og de er helsøsken) Men det er slik de føler det ovenfor han. Han er og forblir lillebroren, og der er det ikke snakk om stelillebror, men lillebror I deres øyne. Er veldig glad for de 3 er så utrolig glade og knyttet til hverandre. Er som ekte søsken alle tre. De er 4 , 6 og 9 år gamle da
☆Gudlo☆ Skrevet 11. mai 2008 #4 Skrevet 11. mai 2008 jeg signerer dine ord Synnøve F. jeg har også en bonusgutt:)
Singelmamma og banden Skrevet 17. mai 2008 #5 Skrevet 17. mai 2008 Jeg har nok veldig dårlig erfaring med stemødre, for jeg leser innlegg her inne og får med meg at mange er litt mer oppegående stemødre enn min eks klarer å komme opp med. Men tittelen stemor liker jeg forsåvidt heller ikke. Fremdeles leses det eventyr for barna der den onde stemor er med, og jeg har hørt min egen bestemor også fortelle en del stygt om sin stemor (hun fikk stemor da hun var 5 år). Jeg skulle egentlig bare kommentere at på spørsmålet om steforeldre er likeverdige omsorgspersoner, så vil jeg si både ja og nei - avhengig av involveringsgrad. Har man barnet mye, og forelderen har samvær, så blir man en ekstra omsorgsperson, men ved vanlig samvær kanskje heller en ekstra tante/onkel. Jeg vil også gjøre oppmerksom på at når nye "foreldre" kommer inn i en familie kan det oppleves veldig sårt av de som allerede er foreldre til barnet. Hva med alle de som opplever at mors/fars nye samboer får se barna deres mer enn dem, eller de som opplever at "steforeldre" presser seg på og nærmest rimelig tydelig ønsker å overta rollen som barnets forelder? Da tenker jeg først og fremst på helt i starten av et forhold. Men poenget mitt, hi, din mor sa noe ganske klokt der, om at det blir feil å kalle noen for steforelder så lenge foreldrene lever, og at en ekstra tante eller onkel kanskje passer bedre. Benevnelsen steforelder har også en ganske negativ historie, så kanskje en ny tittel hadde vært å foretrekke? :-)
Singelmamma og banden Skrevet 17. mai 2008 #6 Skrevet 17. mai 2008 Og nei, steforeldre er ikke fullverdige omsorgspersoner for sine stebarn - de har nemlig ingen juridiske rettigheter eller ansvar vedr barna. Men i enkelttilfeller kan de innta rollen som hovedomsorgsperson sammen med barnets biologiske mor/far, vel og merke der barnets andre biologiske forelder er svært lite eller ikke involvert.
ana baroma Skrevet 17. mai 2008 #7 Skrevet 17. mai 2008 Jeg henger meg ikke så mye opp i tittelen jeg evt måtte ha overfor min stesønn/bonusunge. Det er vel uansett ikke tittelen det kommer an på? Jeg har aldri forsøkt å gjøre meg til noen ny mamma for gutten "vår". Jeg har sagt at han har en utmerket mamma, og jeg er meg - og sånn er det. Men det som har vært viktig for oss er at han skal ha trygghet her - og alltid vite at han kan komme hit om han vil. Han har en stefar som forsøkte å bli pappa for han, nå har dette jevnet seg litt ut ettersom han fant mer ut av rollen sin. Men det var en vond periode for min mann når det sto på som verst. Så det er en balansegang man skal finne i hvert enkelt tilfelle. Jeg poengterer stadig overfor meg selv og mannen min, at dette ikke er en konkurranse, men et samarbeid for at gutten skal ha det best mulig. Vi har hatt vanlig samvær, nå er det økt bittelitt - men involveringsgraden blir jo forsåvidt den samme. jeg hjelper han med lekser, smører matpakker, vasker klær, prater om hverdag og interesser - kort sagt det man gjør med en åtteåring i hus. Jeg vil aldri si at jeg er hans mamma, og stemor brukes bare for å fortelle hvem jeg er i forhold til han. Men jeg er uendelig glad i han,og uansett burde det jo være en fin ting at et barn har mange voksne som bryr seg og er glad i seg? Mamma og pappa er nok de beste i de fleste tilfellene, uansett nye partnere:)
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå