kan noen være så snill å lese?

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med kjæresten min i 4 år. Vi har hatt en del oppturer og nedturer. STORE nedturer. Han har vært utro med flere jenter, og jeg har vært utro også, men ikke så mye som han. Vi hadde da et avstandsforhold og gjorde det også slutt i den perioden. Men vi fant tilbake til hverandre igjen. Så ble jeg gravid etter en stund. Og nå har vi vært sammen i over 1,5 år etter utroskapen osv. Vi har vært med hverandre hver eneste dag så jeg vet at han ikke har vært utro, og jeg har heller ikke det. Men jeg tenker på utroskapen hver eneste dag. Klarer ikke fatte at vi virkelig har gjort det. Tenker mest på hva han har gjort mot meg naturligvis, og jeg blir kvalm.

 

Nå har vi en sønn som blir større og større for hver dag og jeg elsker sønnen min over alt på jord. Jeg vet ikke lenger om jeg elsker samboeren min. Jeg har NULL sexlyst, jeg har ikke noe lyst å sitte i armkroken hans når vi ser på film/tv osv, vi flørter ikke lenger, kan gå dager uten å kysse, og vi krangler en del.

 

Han har så utrolig høyt temprement. Han kan bli sinna for ingenting. Hvis han skal skru opp et skap så kan han stå å rope : fitte, helvete, satan osv. Det er så grusomt å høre på. Jeg vokste opp i et hjem hvor far skrek mye til mor. Og jeg har alltid sagt at jeg aldri skal finne meg en sånn mann. Men det har jeg altså da gjort, men han skriker ikke sånn til meg altså, men bare sånn generelt. Hvis ting ikke går hans vei så blir han så jævlig sur. Vi suger på å kommunisere. Hvis vi skal diskutere en helt enkel sak så ender det bare opp med at begge holder kjeft til slutt også snakker vi aldri om det igjen.

 

jeg blir så jævlig lei meg når jeg ser vennepar som tilogmed har vært sammen lenger enn oss fremdeles er forelska. Snakker søtt om hverandre osv. Noen ganger føler jeg at jeg er sammen med han mens jeg "venter på noe bedre". Hvis dere skjønner hva jeg mener.

 

MEN,.. når vi har det bra, så har vi det jævlig bra. Jeg er jo glad i han. Han har blitt mitt familiemedlem. Vi har samme syn på fremtidsplaner, hus, jobb osv. Vi liker de samme tingene og forguder sønnen vår. Men er det nok? Fortjener ikke jeg å være forelsket i mannen min?? Jeg mener ikke nyforelskelse altså, men jeg vil jo ha den følelsen at jeg virkelig VIL være sammen med han, bli gammel med han, jeg vil tenke at jeg ikke vil ha noen andre og at han virkelig er den rette for meg.

 

Det var en tråd her på DIB for en stund siden om at alle skulle skrive noe bra om mannen sin, og alle skrev så mye vakre ting. Jeg kunne forsåvidt også det: han er handy, kjekk, morsom, omtenksom, snill med barn osv.. men jeg har ikke LYST å skrive det om han. Jeg har ikke lyst til å si sånne ting til han.

 

Huff..dette ble veldig langt.. håper dere har tatt dere tid til å lese.. men skjønner hvis dere ikke gidder. Ville bare få ut følelsene mine.

Er det sånn jeg skal ha det for resten av livet? Er det vits å sløse tid på en som man ikke er sikker på?? Men jeg skulle ønske at jeg hadde flere følelser for han. Kanskje jeg bare elsker TANKEN på å være en lykkelig familie som holder oss sammen. Det er trygghet å være sammen med han, fordi han har økonomisk trygghet, vi har et sted å bo, uten han har jeg aldri i verden mulighet til å kjøpe noe alene. Blir dårlig av tanken på å være alene, samtidig som jeg ikke vil sløse bort flere år av mitt liv med en person som ikke kommer til å vare livet ut.

 

[Anonym bruker]

Dere har vært utro mot hverandre begge to. Ikke rart dere har det som dere har det.

Begynn på nytt med hverandre. Slutt med å være utro. Ikke engang så mye som se på en annen mann, og start på nytt med det du har.

Ingen går rundt i lykkerus sammen med den de er sammen med.

Kjærligheten er hardt arbeid. Ingenting kommer seilende på ei fjøl.