Hvor skal dette ende? Blir helt overkjørt.

[Anonym bruker]

Frem til nå har sønnen til sambo bodd hos moren sin og han fyller 12 år snart. De bor på andre kanten av landet og vi har hatt han i ferier, bl.a. hele vår felles ferie hvert år. Vi har vært sammen i ti år og har en på snart to år sammen og venter ett barn til i august. Nå har barnevernet blitt koblet inn hos mor fordi hun ikke takler å være mor. Men det er henne som valgte å flytte så langt unna for ca 9 år siden, slik at pappaen ikke fikk sett sønnen sin oftere. Sønnen har store problemer med at han ikke vil gå på skole og moren gir etter. Psykologen hans sier at han er redd for at han kommer til å ende opp som uføretrygdet og aldri få seg arbeid. Vi har etablert oss på grunnlag av at sønnen bor hos moren og vi har ikke stor plass eller spesielt god råd.

 

Nå sier de som jobber med mor-sønn at han vil måtte avlastes fra mor og snakker om besøksfamilie, fosterfamilie, flytte til far osv. Pappaen vil selvsagt ikke høre om fosterfamilie-alternativet, og det kan jeg til en viss grad skjønne. Men livet vårt kommer til å bli snudd opp-ned dersom han flytter til oss i stedet. Pappaen er lang-pendler og jobber lange kvelder og jeg har hovedomsorgen i hjemmet. Jeg får helt hetta av å tenke på at jeg skal ha ansvaret for to små tette i alder og i tillegg en stesønn som oppfører seg som en fireåring (i flg psykolog) og som jeg ikke føler jeg har taket på. I tillegg betyr det at vi må flytte for å få større plass og kjøpe annen bil med større plass (altså enda dårligere råd.

 

Det har ikke blitt bestemt enda og de vil prøve besøksfamilie for avlastning litt først. Og i tillegg skal de diskutere med mor om hun kan flytte litt nærmere oss for at vi skal ha sønnen oftere. Samboer sier også at han vil komme til å reise å besøke han noen dager av gangen for å følge opp i fht skole osv. Og jeg ser han bare i helgene selv, også skal han reise bort da i tillegg! Hva med oss (meg og to små barn)? Skal vi leve vårt eget liv, mens han priorieterer en eks med problemer? Uansett så tror jeg løsningen kommer til å bli noe jeg kommer til å slite med og mislike sterkt. Jeg føler også at pappaen og moren snakker/krangler/diskuterer bak min rygg hele tiden og jeg får kun vite noe når det har blitt bestemt. Når jeg prøver å ta det opp med samboer tar han det som kritikk og vil nesten ikke snakke eller bare presiserer at valget er tatt og jeg er bare nødt til å forstå det. Han er en flott mann og pappa på alle mulige andre måter og jeg føler vi er ment for hverandre. Men nå gjør jeg ikke annet enn å grine fordi jeg føler at dette er en utrolig vanskelig situasjon å komme i og midt opp i alt skal vi jo glede oss til et nytt barn kommer. Psykologen sa til og med at ting hadde kanskje vært lettere om vi ikke skulle ha et barn til (!). Alle drømmene jeg hadde for oss knuses rett foran øynene på meg, og jeg føler vi står på terskelen inn i en lang, mørk tunnel som kommer til å legge skygge livet vårt i mange år fremover. Hadde han enda hatt sønnen regelmessig fra starten av forholdet slik at vi hadde blitt kjent. Dette er mer enn jeg føler jeg makter og jeg aner ikke hvor jeg skal få kreftene fra. Dette ble litt langt, og dersom du leste alt så skal du ha takk for at du gadd!

[MaybeAgain]

Dette høres ut som en komplisert situasjon. Ikke lett å komme med råd. Men en ting er sikkert - ting som påvirker deg, deres felles barn og din mann sitt liv må dere diskutere i fellesskap før avgjørelser blir tatt! Han kan vel ikke bare bestemme at sønnen skal flytte til dere e.l. uten å diskutere med deg. Spes ikke ettersom hovedansvaret faller på deg. Jeg skjønner godt at du hverken ønsker eller føler at du takler dette. Jeg hadde nok reagert helt likt.

 

Finnes det ikke mulighet for at sønnen kan komme over på flere helgebesøk til dere + avlastningsfamilien hans? Istedenfor at mannen din skal fly over til eksen og være med sønnen der, tenker jeg?

 

Du må ta dette opp med mannen din igjen - ikke meningen du skal gå og bære på slike tanker alene. Bare husk å ta vare på dine små først og fremst - og deg selv nå som du har babis i magen. Det er fint lite du kan gjøre for stesønnen uansett der han bor på andre siden av landet.

 

For øvrig høres psykologen flåsete ut når han sier at det hadde vært bedre om dere ikke ventet flere barn sammen - helt uhørt kommentar, spør du meg.....

 

Når alt dette er sagt - sønnen kommer sikkert ikke til å bli flyttet over til dere sånn uten videre uten at dere må ha en utredning også. Kommer det til det får du jo være klar på hva du føler og hvordan du oppfatter situasjonen. Vær ærlig og si det som det er.

 

Lykke til!

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har vært i en tilsvarende situasjon, men der var ikke barnevernet involvert. Men han spurte meg om vi ikke kunne ha barna fulltid. Jeg sa at det var helt umulig med vår økonomi, plass og arbeidstider, da han på den tid jobbet skift, dessuten hadde jeg ikke hans fulle støtte når det dreide seg om oppdragelse av dem.

Hadde han gått videre med å ha hovedomsorgen så hadde jeg flyttet fra han, med fellesbarn og knuste drømmer. Et slikt liv hadde jeg ikke ville hatt. Jeg hadde jo fått behode omsorgen for vårt barn, da hans arbeidstider ikke er forenelig med å ha barn.

Mitt råd er å være helt tydelig å klar på at du ikke er med, du trenger ikke bryte ut av forholdet, men nryte ut av hjemmet.

[*-*]

Uff, jeg skjønner at det der er veldig vanskelig. Men det må jo også være vanskelig for mannen din, å vite at sønnen hans bor på andre siden av landet og ikke får den omsorgen han skla ha. Det at mannen din går og bekymrer seg for sønnen sin hele tiden vil jo også ha en negativ effekt på livet deres.

Jeg forstår godt at dette er fryktelig problematisk og komplisert, men er det mulig å tenke helt annerledes? At du rett og slett tar kontrollen selv? Hvis stesønnen din skulle bo hos dere så ville han jo bli 'ditt' barn også, du vil bli kjent med han og må i så fall ha like mye å si over hans oppdragelse og liv som mannen din. Det kan jo være en gutt som du kan bli veldig glad i og føle stor omsorg for når du slipper å se ham som en konkurrent som truer ditt liv.

Dette er ikke lett,men her er det et barn som er utsatt for omsorgssvikt, og dette har faktisk en pappa som er i stand til å ta seg av han. Tenk om det hadde vært ditt barn som ikke hadde hatt det noe bra og du ikke fikk lov av din partner å ta deg av barnet. Det skjer jo iblant at man må ta seg av andres barn, ikke bare ved skilsmisser, men også ved dødsfall i nær familie for eksempel. Mange av oss hadde følt at vi burde og ville ta oss av søskens barn hvis de mistet foreldrene sine for eksempel. Livet blir ikke alltid som man har tenkt, men det kan bli fint for det. Jeg har to stebarn boende hos meg halvparten av tiden, det var ikke akkurat som jeg hadde tenkt, men det går jo fint. Selv om det er vanskelig mange ganger så er det mye kos og hygge også. Det er litt hva man gjør det til også.

Jeg mener ikke å være belærende, men jeg tror det kan bli like ille for dere som familie og ha skjebnen til stesønnen din hengende over dere hvis han fortsetter å ikke ha det bra og blir skyflet hit og dit til ulike fosterhjem og besøkshjem. Mannen din vil anklage deg for å stå i veien for hans muligheter til å være en god far, og stesønnen din vil være bitter på faren sin og deg for alltid. Klarer du å leve med at stesønnen din fikk en dårlig oppvekst pga av at faren ikke kunne ta seg av ham? Jeg kjenner at det er viktig for meg, jeg vil ikke bidra til at mine stebarn får en verre barndom enn de ville hatt ellers fordi jeg er inne i bildet.

 

Skjønner at du føler at dette ødelegger framtiden din og at drømmer knuses. Men livet endrer seg stadig og de færreste menneskers liv blir akkurat som man hadde drømt om. Men det kan bli fint for det. Kan du ikke tenke igjennom hva som skal til for at det skulle ha blitt fint hvis stesønnen din hadde flyttet til dere? Da tenker jeg at du må få sette krav til hvordan det skal gjøres og du og mannen din må bli enige om regler i huset i fellesskap. For eksempel så ville jeg ha krevd at en forutsetning måtte være at mannen din sluttet å pendle, at han søkte en vanlig jobb i nærheten slik at dere kunne ha likt ansvar i hjemmet. Han må ha tid til å følge opp alle sine barn, skole og fritid. Videre må dere lage avtaler om felles grenser for stesønnen, og mannen din må være med på at du er en like viktig voksenperson for stesønnen din i deres hjem som han selv. Dere kan også sette opp avtaler for helger og ferier, hvordan du vil ha det. Mannen din må prioritere alle barna sine og deg, det er han som må sørge for at han har nok tid slik at alle blir trygge. Han må også prioritere alenetid med deg og fellesbarna når sønnen er hos moren sin.

 

Ble langt dette, men jeg mener det er viktig. Jeg skjønner godt hvis du kommer fram til at du ikke kan orke å ta inn stesønnen din i huset. Men jeg ville kanskje tenkt etter den verste fortvilelsen at alternativet ville være like ille og ødelegge like mye for mitt familieliv.Dessuten, ved å ta omsorg for stesønnen din vil du få mye mer kontroll, du får et eget forholdt til ham og ingenting kan lenger planlegges av din mann og moren til gutten uten at du er involvert. Da vil du og mannen din være et foreldrepar sammen og kanskje det ikke lenger virker så truende for deg. Gutten vil jo også likevel være hos moren sin i lange perioder, dessuten er han ganske stor. If you can't beat them, join them, tenker jeg bør vurderes som et alternativ i en ellers håpløs situasjon. Kanskje det er kjempefint for barna dine og bli kjent med broren sin også?

[Anonym bruker]

Det er en svært vanskelig situasjon dette - skjønner godt at du blir frustrert.

 

Når det gjelder det økonomiske er det ikke sikkert at det blir så ille som du tror, om sønnen flytter til dere. Dere slipper jo å betale bidrag (mor må vel heller betale til dere , barnetrygden får dere, i tillegg til at dere slipper unna med alle de reiseutgiftene dere har nå.

 

Uansett bør du absolutt bli tatt hensyn til og spurt når avgjørelser skal tas - det skulle ellers bare mangle. Det er like mye ditt liv det er snakk om her. Snakk med mannen din om dette så snart som overhodet mulig. Du er slett ikke nødt til å forstå et valg som er tatt over hodet på deg, det hadde jeg aldri funnet meg i.

 

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle konstruktive svar! Jeg er enige med alt dere sier her og jeg heller jo fra det ene til det andre hele tiden. Har fått det litt på avstand nå, og skjønner at det skjer jo ikke noe i morgen allikevel. Jeg har valgt å støtte samboeren min i det som skulle eventuelt skje uansett hva det blir, for jeg ønsker å leve sammen med mannen i mitt liv. Det betyr ikke at jeg er ettergivende, men jeg ser på det som en vinn-vinn situasjon. Siden sønnen er så gammel som 12 år vil det kanskje maks dreie seg om tre-fire år, og de årene er jo de minste mest sammen med meg uansett. Og det er jo en fantastisk egenskap samboer har når han gjør nesten hva som helst for å ta vare på barna sine! Det er nok av de fedrene som hadde gitt blaffen og ikke engasjert seg i situasjonen. Jeg liker aller minst at han eventuelt må reise bort fra oss, men jeg skal nok klare det også.

 

Det viktigste er jo at sønnen får nødvendig hjelp nå, og ikke når det er for sent. Selv om jeg tror det er for sent allerede. Jeg tror det beste faktisk hadde vært dersom han hadde flyttet til oss og vi hadde full kontroll. Men vi må prøve litt mer mor-barn-vennlige alternativ først. Hadde jeg vært i samboers sko hadde jeg satt aller mest pris på all mulig støtte og det er det jeg skal forsøke å være fremover nå. Jeg fortalte han at han ikke må holde tilbake informasjon for meg, for da blir jeg usikker. Selv om vi ikke nødvendigvis er enige i ett og alt, så skal vi sammen finne en løsning som er det beste for sønnen. Og jeg fortalte han at han har min støtte, selv om vi blir nødt til å diskutere ting underveis. Kanskje faktisk jeg kan gi han råd også? Jeg jobber tross alt som sykepleier og vet mye om hvordan systemet fungerer, og tror derfor jeg er full av ressurser som kan gi sønnen bedre fremtidsutsikter.

 

Samboer sa også at han brukte utsagn som at sønnen skal flytte til oss for å legge ekstra press på situasjonen med moren slik at hun skjerper seg. For slik vi ser det er moren en hindring for normal utvikling hos sønnen, da hun lever et ustabilt liv. Sønnen er egentlig et normalt barn, og vi ser ikke sykdomstegn hos han. Men moren legger ut om Aspberger syndrom osv. noe som hun til nå ikke har fått støtte til i helsevesenet. Dette gjør hun for at andre skal se forbi hennes situasjon og gi henne sympati for at det er slitsom å være moren hans. Jeg synes alt er tragisk, men jeg skal prøve å vende det andre kinnet til og føle at jeg har gjort alt jeg kan får å få et bedre liv for guttungen.

 

PS! Pappaen jobber slik han gjør helt ufrivillig og har prøvd mange ganger å få seg en jobb nærmere og på dagtid uten hell. Han har lang utdannelse, men har dessverre nasjonaliteten i mot seg. Det gjør det dessverre ekstra vanskelig for han å bedre jobbsituasjonen.

[Anonym bruker]

Det er alltid lett å være etterpåklok, men alle som finner en partner som har barn fra før, må være forberedt på at de første barna kan komme flyttende. Samtidig forstår jeg at dette er en vanskelig situasjon, men vi voksne har faktisk et ansvar for å sette barnas behov før våre egne. Dersom det hadde vært dine barn det var snakk om; hadde du ønsket at faren skulle avvise sine egne barn og sende de i forsterhjem i stedet?

 

Tenk på den stakkars gutten først og gjør det beste ut av situasjonen. Se på den nye situasjonen som en mulighet i stedet for en trussel, og skulle alt gå galt - vel, da har du alltids et valg. Men for guds skyld; still ikke mannen din ovenfor ultimatet "velg meg eller sønnen din". Da bør du i allefall være forberedt på å tape.

[Anonym bruker]

Hei anonym 09:17! Jeg har skrevet hvilken stilling jeg har tatt i svaret over deg...

[Anonym bruker]

OK, sorry! Ble så engasjert at jeg ikke leste det siste innlegget ditt! Men gratulerer med en klok og fornuftig avgjørelse! Og lykke til videre!