Ikke klar, men klar likevel?

[Anonym bruker]

vi har vært sammen i nesten 9 år og har en sønn på 3,5 år. Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha flere enn et barn, er enebarn selv og selv om jeg ikke har lidd under det så unner jeg lillemann å få søsken. Han er selv planlagt, i hvertfall sånn halvveis (jeg ble gravid omtrent den samme dagen jeg sluttet på p-piller, vi hadde jo trodd det skulle ta litt tid da), og da var sambo på gli, og han ble veldig glad når jeg fortalte at han skulle bli pappa. Nå er det en skikkelig baby-boom på gang rundt oss, jeg mener alle, ALLE, har enten nettopp fått eller er gravide. Åh jeg blir sååå misunnelig!

 

Har tenkt en stund nå at det kunne vært kjekt å få en til nå, og den følelsen blir bare sterkere for hver dag. Spes med alle disse tassen som popper opp rundt oss (= har prøvd å lufte det litt for han, i små doser av gangen, først var det omtrent "er du gal?!", etter hvert så er han mer medgjørlig men så innmari likegyldig og da! Sier bare; "mhmm", "jaja", "vi får se da" osv...Jeg går ikke på noe prevansjon, vi har skuffen full av kondomer, men han bruker de ikke, syns det er så pes med de. Så han hopper av i svingen, og vet jo selvsagt han og at det ikke er trygt. Og han vet at jeg vil ha en til, nå!

 

Jeg hadde en liten situasjon med søstern hans som er gravid nå, hun vil arve vogna vår og sprinkelsenga etter lillemann, jeg ville ikke gi det fra meg i det hele tatt, nettopp med tanke på at det kanskje kommer en til her i gården etterhvert. Det er jo ikke for å være kjip eller gjerrig eller noe men jeg syns det er litt fint å bruke de samme tingene til nestemann, i tillegg så koster jo sånne ting skjorta. Jeg sa dette til han og han tok det opp med henne mens jeg var der. Han sa ganske enkelt til henne at vi skal prøve å lage en til så du kan godt få låne vogna og senga, men da må vi få det tilbake igjen når vi trenger det. Hun ble hoppende glad på våre vegne, jeg litt mer satt ut (c: Sambo smilte bare lurt til meg (?). Spurte han om det senere igjen, da var han tilbake til å være litt nølende igjen, og når vi hoppa til køys den kvelden hoppet han jommen av igjen...Hmmm...

 

Vet ærlig talt ikke hva jeg skal tro nå? Jeg vet jo at han hadde blitt veldig glad hvis det skulle bli at jeg blir gravid snart, men åh, hadde vært så fint å være to om å planlegge det osv osv...? Skulel ønske han bare kunne si ja eller nei!