maten styrer livet mitt.

[Anonym bruker]

Noen mener det kanskje er helt bortkastet å skrive om dette,men et sted må jeg få det ut. Jeg sliter noe helt sinnsykt med maten og vekt og alt det der. Jeg ønsker så inderlig å gå ned i vekt,men klarer absolutt ikke å holde meg unna tanken på mat. Jeg tenker på mat ustanselig og det kreves utrolig mye energi fra meg å holde meg unna småspising mellom måltidene. Det går greit når jeg er på jobben på dagen,men når kvelden kommer og med en gang jeg kommer hjem tenker jeg mat(eller hvertfall noe som er spiselig) og selvfølgelig klarer jeg aldri å stå i mot og propper da i meg det jeg måtte komme over. Jeg vet at man ikke skal spise på kvelden fordi det er da man forbrenner minst. Jeg er 165 høy og varierer vekta mellom 65 og 67 kg. Dette er alt for mye men hvordan skal jeg klare å kvitte meg med hvertfall 5-7 av dem? Jeg er en del i aktivitet også siden jeg har en jobb som krever mye fysisk bevegelse og jeg mener selv at jeg spiser minimalt. Tankene mine dreier seg hele tiden om mat,hvor mye fett,kcal,bevegelse,trening(som jeg ikke får rotet meg til å gjøre) og selvfølgelig masse dårlig samvittighet. Hver eneste dag opptar dette mine tanker og selvfølgelig mitt humør. Nå er jeg så sliten av dette!!!! Jeg er mor til to nydelige barn som det ikke fortjener å ha en sur mamma rundt seg hele tiden. Jeg er så fortvilet og sliten psykisk p.g.a dette!! Beklager men jeg måtte bare få det ut. :-( Alt er bare kaos. Snufs

[Anonym bruker]

- høres ut for meg som du kanskje bør ta en titt på hva du spise, for et riktig kosthold så får man ikke suget på "små" nasking. En lur ting er at det aldri skal være snop - småspisemat som kjeks ol. nå vet jeg ikke jeg hva du småspiser men.................ha aldri snop/kjeks ol. hjemme. Bare grønnsaker, nøtter, frukt... Del opp store fat med frukt/grønnsaker etter middag - da er det enklere å ta det for både barn og voksen.

Nå kvelden er omme pakker du det godt inn å sender med barn på skole event. barnehage og kanskje litt selv.

 

ha en fin sommer.

[Anonym bruker]

65-67 kg er jo ikke for mye!

[Anonym bruker]

Du har et luksusproblem!!!

 

Jeg er 162 cm høy og veier 122 kg,- da snakker vi om et problem!!!

[Gjest Filifjonka]

I følge en BMI- kalkulator jeg fant på nettet er du normalvektig. Sunn fornuft tilsier også dette.

 

Det høres ut som om du har en større jobb å gjøre med deg selv enn "bare" slanking. Du skal slett ikke slanke deg!

 

Du skal derimot gå grundig gjennom kostholdet ditt for å lære deg å holde et jevnt blodsukkernivå. Da vil du unngå det vanvittige "suget" og fokuset på mat som du opplever.

 

Tillat deg selv å spise deg mett. Ha fem (5) faste måltider hver dag. Frokost, lunsj, middag og to mellommåltider. Sørg for å styre unna mat som inneholder mye raske karbohydrater, og sats på mat som holder blodsukkeret ditt jevnt lenge.

 

Den totale kalorimengden du inntar i løpet av et døgn, bestemmer om du går opp, ned eller holder vekten. Ikke når på døgnet du spiser det.

 

Det aller viktigste for deg er kanskje dette: Lær å bli glad i deg selv! Det fortjener du nemlig.

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

problemet mitt er at jeg ikke eier karakter. skulle gjerne holdt meg til 5 faste måltider og ingenting i mellom,trent gjevnlig og alt det som følger med... men alt blir bare rot. føler meg veldig alene.jeg hater meg selv for det,og jeg avskyr kroppen min. Den er stygg og ekkel og jeg blir kvalm av å se på meg selv. Vil gjerne ned i hvertfall 59 kg,men er litt for glad i mat. Hadde jeg vært alene hadde jeg nok ikke hatt no problem med å stå imot mat,men siden jeg har to unger jeg lager mat til og en mann som ikke er verdens sunneste,blir jeg ofte "dratt" med i go matens verden. når jeg føler meg mett føler jeg at jeg har spist for mye og må ut og gå rn tur for å "gå det av" igjen. jeg vil ikke føle meg mett samtidig som jeg ikke orker den sultne følelsen. dårlig samvittighet har jeg uansett....

[Anonym bruker]

Du skriver at når du føler deg mett føler du at du har spist alt for mye. Man skal spise seg mett til måltidene, det er sunt og helt vanlig.

 

Du trenger å få et riktig og sunt bilde av kroppen din. Du er helt normalvektig, selv om du ikke føler det sånn.

 

Jeg vil anvbefale deg å søke hjelp for problemene dine. Jeg tror nok problemet ditt sitter mest i "hodet". Du er ikke overvektig!

 

Lykke til!!

[PiaPia]

Hei!!

Jeg kan nok ikke komme med så mange råd til deg, for jeg føler akkurat som du, jeg er 169cm, og veier 69 kg. Jeg vet jeg ikke er overvektig, men jeg trives ikke med den vekta.

Men det er veldig vanskelig, jeg skal ikke ned så mye i vekt,men jeg håper sommeren gir meg motivasjon, blir alltid mer aktiv da!!

Det er kveldene jeg og sliter med inntak av mat, etter mine 2 søte små har lagt seg. De kveldene min mann ikke er på jobb går jeg en times tur med veninner eller alene, har hund så det er god grunn til å må ut å gå!!

Dette var nok ikke så god hjelp, men du høtes ut som meg så må bare si jeg har full forståelse. Lykke til!!

[Gjest Filifjonka]

Du mangler ikke karakter, og det er ikke noe "feil" med deg. Det er synd at du avskyr deg selv. Det er det du gjør når du avskyr kroppen din, for kroppen din det er jo deg det.

 

Ditt "vektproblem" sitter mellom ørene, for å være helt ærlig. Det høres ut som om du trenger hjelp med dette.

 

Det som skjer når du nekter deg selv nok mat - altså at du ikke spiser deg mett - er flere ting:

 

Forbrenningen går ned. Kroppen din tror at du lever i en sulterammet verden og ikke har tilgang på nok mat, og derfor senkes forbrenningen. Du mister ikke spesielt mye vekt på den måten, det skal jeg garantere deg.

 

Men du opplever ubehag: Den sultne følelsen når blodsukkeret når et lavmål. Det er da det er da det er aller lettest å gå i skapene og snoke. Og siden forbrenningen er satt ned, vil alt du spiser legge seg på sidebeina.

 

Når blodsukkeret ditt synker og blir veldig lavt, vil du få et voldsomt "sug", helst etter mat som kan få det opp fort. Som sjokolade eller andre søte ting. Da går blodsukkeret fort opp, men det synker like fort igjen. Denne blodsukker-berg-og-dal-banen har en rekke uheldige effekter på sikt. Og det gjør det slett ikke lettere å holde seg "på matta" - i den grad du trenger det.

 

Jeg vil anbefale deg å søke hjelp. Ikke fordi du er overvektig, men for å lære om sunt kosthold og hva kroppen din trenger.

Lykke til.

[Lupita]

Heisan.

Jeg føler med deg. Selv veier jeg 87 kg med mine 180 cm. Problemet er ikke så mye vekten. Det er oppi hodet som en del her skriver. Så du hadde fått svar fra en som veide122 kg. Selvsagt er det lett å sammenligne på den måten, men sannheten er den at du faktisk lider av en spiseforstyrrelse. Jeg også. Og jeg må bare si det er herlig befriende å høre at jeg ikke er alene i verden. Det går ikke et sekund uten at jeg tenker på mat. Det finnes dem som veier mye, men likevel har det bra med seg selv. Hva sykdommen heter og hvor en kan få hjelp, vet jeg ikke. Har ikke lyst å finne det ut, i redsel for at jeg skal bli "frisk" og plutselig synes det er ok med litt flesk her og der. Jeg synes ikke det er fint. Vet det er helt på tryne og tenke sånn, men det går jo tross alt mye på personligheten. Det at jeg aldri kan klare å styre meg nok til å gå ned de 7 kg, det viser jo hvor svak jeg er. Og det vil jeg jo ikke vise. Samtidig må jeg rette opp i noe en annen skrev; det har faktisk noe å si når på døgnet en spiser, ikke bare hvor mye en spiser. Jeg studerer til å bli kostholdsveileder og det beste rådet jeg kan gi deg i matveien er å spise med 3-4 timers mellomrom og ikke minst det å spise grønnsaker. Rådet med å sette fram oppskåret grønnsaker er helt genialt. Typisk etter en salt middag frister det med noe søtt, dette går over når en sitter å kvesser på det grønne. Bruk masse krydder i maten. Det øker forbrenningen, og salt er uansett ikke bra for kroppen.

Håper dette hjalp litt.

Masse klemmer.

 

[Anonym bruker]

jeg takker så mye for støtte og råd fra andre som også sliter med slike problemer. jeg har i disse dager søkt psykologhjelp. ikke bare p g a disse problemene,men jeg håper at han kan hjelpe meg med mine dårlige matvaner og selvbilde også. Hadde det vært opp til meg kunne jeg sluttet helt å spise. Da tror jeg at jeg hadde blitt spart for mange problemer! Men takk likevel til alle hjelpsomme sjeler der ute og det er godt å vite at man ikke er alene om det.