Hvorfor er jeg så sint? :( hjelp...

[Anonym bruker]

Samboer og jeg hadde bare vært sammen noen mnd da jeg ble gravid (ikke planlagt). Vi bodde sammen, men mest fordi "det ble sånn".

Jeg så for meg at det skulle bli helt annerledes.. Han framstår nemlig som verdens mest forståelsesfulle og snille gutt. Og ikke misforstå, han er ikke slem på noen måte og jeg har sikkert ingenting å klage på..

 

Men.. Er jeg som går hjemme med mini hele dagen. Han jobber 50% pga ryggen (men klarer fotballtrening og kamper flere ganger i uka), men sover som regel fram til 11 og går på jobb - og unnskyldningen til ikke å være oppe om natta med mini er fordi han må på jobb. Jeg som står opp med henne hver morgen. Han hører ikke engang at hun våkner om natta.. Han kommer hjem fra jobb ved fire-tiden og er overhodet ikke interessert i mini (annet enn å ha henne 5minutter så lenge hun ikke gråter). Jeg har prøvd flere ganger å foreslå at vi gjør noe sammen, men da kan han ikke pga ryggen (men trening kan han gå på).

 

Kveldene, når han ikke er på trening eller etter trening, består i at han ser på fotball på tv og jeg må sitte der med kolikkbarnet vårt og roe han. Mens fotballen durer i bakgrunnen. Han er heller så og si aldri med på kveldsstellet av henne.

 

Her en helg avlyste han en planlagt familiehelgetur (bursdag til hans mor) pga fotballarrangement. UTEN å spørre meg. Og han prioriterer alltid ut i fra sine behov først. (han kan si at "du bestemmer om jeg går eller ikke", men han vet at jeg da ikke klarer å si nei fordi det da blir at jeg blir vanskelig).

 

Han kan ta noen tak hjemme I BLANT - men for det meste blir han irritert fordi det er rotete og han gjør ikke noe med det..

 

Masse mer også i forhold til prioriteringene her, men skal ikke kjede dere til døde..

 

Jeg finner meg selv om dagen til å reagere negativt på alt han sier og ikke klare å være fysisk med han. Tar meg sammen en gang innimellom, men det er faktisk å ta meg sammen, ikke lyst. Har virkelig prøvd å prate med han om det, men han skjønenr ikke problemet.

 

Skal sies at han er vant til at alt legges opp etter han hele tiden (enebarn med foreldre som synes alt han gjør er greit hele tiden og som han prater med flere ganger daglig. De er topp, men han er over 30)

 

Vet ikke om jeg klarer å ikke være så sint og det kommer nok til å ødelegge forholdet om jeg ikke "tar meg sammen". Har begynt å tvile sterkt på følelsene mine også fordi det er sånn her... Noen råd??

[Anonym bruker]

Grunnen til at jeg har byttet på han/hun/mini er fordi ingen skal kunne kjenne meg igjen - sorry, så det ble litt hulter til bulter.

 

HI

[Anonym bruker]

uff....det høres ikke no særlig ut:(

 

*trøste på*

 

Jeg vet hva jeg hadde gjort, men det er jo alltids lettere sagt enn gjort!

 

[Anonym bruker]

For det første - du trenger ikke unnskylde deg selv, klart du har lov til å klage over situasjonen. Men er to om et forhold, og det er ikke bare du som skal ta deg sammen. Tror jeg har hørt om helsestasjoner som tilbyr parterapi kurs i forbindelse med det første barnet - du kan jo undersøke om det er noe sånt dere kan gå på.

 

Når man får et barn sammen endrer det hele hverdagen i et forhold. Det virker på meg som om mannen din ikke forstår dette og ønsker å fortsette livet sitt slik han alltid har gjort. Kan dere avtale noen faste oppgaver han kan ha med barnet, feks får han/hun mat på flaske slik at far kan ta seg av kveldsmåltidet? Kan far få oppgaven med å legge barnet / gjøre barnet klar for kvelden?

 

Jeg skjønner på en måte at han ikke står opp om natta når han jobber dagen etter, men kanskje du kan foreslå at du får litt hjelp i helgene slik at du får sove lenge noen dager? Å planlegge ting sammen er bra, men det ender fort opp med at du gjør alt som har med barnet fordi du er vant til det og gjør det raskest. Nå vet jeg ikke hvor gammelt barnet er, men ta deg en frikveld / fri noen timer mens far er barnevakt. Om barnet kun ammes så ta deg en tur ut rett etter amming, om det så bare er å gå i nabolaget.

 

Personlig kan jeg ikke fordra å rydde, og synes det er et slit å holde huset rent. Ender dermed opp med at vi må gjøre det sammen, og kjører skippertak-metoden hver kveld.

 

Ble litt langt - men jeg tror dere må få på plass noen nye rutiner nå som barnet har kommet - og fordel oppgavene slik at også mannen får kontakt og mestringsfølelsen ang barnet så vil også forholdet bli bedre!

[Anonym bruker]

Kjære deg. Ut i fra det du skriver her er du faktisk nødt til å snakke med han om alt som plager deg. Det går jo ikke an å oppføre seg sånn, med eller uten barn. Viss han tror at han kan gjøre hva han vil uten å høre med deg først tar han feil for slik er det ikke når man har startet en familie. Dere er to om det meste, vertfall om barnet som ikke bare er ditt ansvar. Virker som det er mange her inne på dib som ikke får skikkelig hjelp av kjæresten etter barnet blir født og det er trist. Er ikke bare å sette et barn til verden å forvente at andre tar seg av det. Viss du bare lar dagene gå uten å si noe som helst kommer du til å bli mer å mer å mer irritert på ALT han gjør. Håper du tar en skikkelig alvorsprat med han før forholdet blir ødelagt av irritasjon.

[Anonym bruker]

Tusen takk for langt svar.

Har prøvd å ta det opp, men vi bor på et lite sted (jeg har flyttet hit fordi han vil bo her) og jeg tror faktisk ikke jeg får han med på noe sånt. I tillegg synes jeg det er litt respektløst av han at han ikke kan ta seg sammen mer når jeg ikke kjenner noen særlig her, at han kunne tatt litt mer ansvar for å "vise meg" stedet og treffe folk osv. (Har opparbeidet meg en barselkrets altså men litt koselig å ha noe sammen også)

 

Jeg også prøver å rettferdiggjøre det med at han skal på jobb, men synes det blir en litt tynn unnskyldning når han ikke står opp før tidligst elleve. Dvs at han får minimum ni timer søvn hver natt.. Og det er jo ikke engang vanlig uten barn...

 

Jeg prøver å komme meg ut i blant, men da blir det brukt mot meg når jeg prøver å ta opp at han gjør mye egne ting og da blir det til at jeg kvier meg litt for å gjøre det

 

har prøvd å snakke med han, men blir møtt med sinne eller at jeg er urettferdig..

 

HI

[Anonym bruker]

snodig at det alltid er vi (jeg skriver alltid fordi det nesten alltid stemmer) som føler oss skyldige hvis man krangler. Ser tendenser hos min kjære, men han tar seg takk og pris i det hvis jeg hinter lenge nok! Skjønner at jeg ikke har det like ille på en flekk, og synes oppriktig synn på deg som har det slik.

 

det er ALLTID 2 i et forhold og 2 som må få det til å funke. Desverre er det jo slik at unger krever sitt og begge må stille opp for at ikke den ene parten sliter seg ut!

 

Hvis han nekter å høre på deg, kanskje det hjelper å si at du tenker slik du gjør? Kan jo bare håpe at han får opp øya:S

 

Er mye alene med snuppa vår jeg og, men alikevel er det annerledes. Nei det er trist altså, at det skal bli slik. Får håpe dere ordner dette, men du må da ikke skamme deg for at du er sinna?!

[Gjest Gul stjerne]

Du er sint fordi du har barn og bor sammen med drittsekk. Alle med respekt for seg selv ville blitt like sur som deg i en lignende situasjon.

Slik kan du ikke leve.

Han må forandre seg.

 

Om det var meg ville jeg startet på nytt for meg selv, om endringen ikke hadde kommet rimelig raskt.

 

Mulig ikke akkurat dette du innerst inne ønsket å høre, men det er like sant fordet.

[Anonym bruker]

Jeg tror nok ikke han vil forandre seg. Enten må du ta han som han er, eller så må du gå fra han.

Jeg snakker litt av erfaring her- mamma hadde et veldig likt forhold til min pappa.

Beklager å si det, men jeg tror det er spørsmål om tid for når du vil gå fra han. Og da er det faktisk bedre å gjøre det før du blir bitter og ikke tåler trynet hans.

[Dunder]

Det er da ikke du som skal "ta deg sammen"?

 

Hvis han driter i at du er misfornøyd med forholdet så ser jeg ikke helt andre alternativer enn å forlate han. Han kan jo ikke være så interessert i at dere er sammen han heller?