Sitter her og er lei meg.....

[♥En prins og ei prinsesse♥]

Har fått en alvorlig diagnose og er 26 år gammel. Har verdens skjønneste unger og mann. Det jeg er lei meg for er at vi ikke får noe hjelp i forhold til barna av besteforeldre. Jeg blir fort sliten og trøtt og merker at de dagene hvor kanskje barna maser mye (noe som er naturlig) så blir jeg sint og irritert, noe barna merker godt. Jeg prøver så godt jeg kan å skjerpe meg, men tankene mine er veldig mye på den beskjeden jeg har fått. Syns så synd på barna mine når jeg blir sånn irritert, de kan jo ikke noe for at mamma er syk. Uff, måtte bare få det her ut, jeg elsker barna og mannen min over alt på jord og de er det vikigste i livet mitt.

[Babykilo]

Det høres ikke så lett ut, nei. Men kanskje det er noen grupper du kan snakke med? Finnes mange interesseorganisasjoner for forskjellige diagnoser der ute.

[♥En prins og ei prinsesse♥]

Jo det er det, men føler ikke at det hjelper i forhold til det. Det jeg vet er at barne man kunn fått litt avlastning så hadde jeg fått mer overskudd til barna, syns det er trist at ikke foreldrene mine og svigerforeldrene mine ikke gjør det for oss når de vet hvordan situasjonen er....

[♥En prins og ei prinsesse♥]

barna er ikke så store aå det går ann å forlare situasjonen. Bare lurer på hva besteforeldrene tenker når de ikke hjelper til noe og jeg vet de har overskudd og tid til det...

[Dudelidum]

Har du tatt dette ordentlig opp med foreldrene dine? Er de klar over hvor sårt du trenger litt avlastning?

Si til foreldrene dine at du har funnet ut at ungene dine trenger noen nye besteforeldre. Kanskje de skjønner alvoret da. Du kan jo også gå så langt at du lager en liten annonse hvor du liksom søker etter de besteforeldrene du ønsker. Vis den til foreldrene dine og si du hadde tenkt å sette annonsen inn i avisen. Det burde gi dem noe å tenke på!

 

Men hvis alt er helt håpløst og du har en alvorlig sykdom så går det vel kanskje an å få litt avlastning gjennom det offentlige?

 

[saratussen]

huff... bor besteforeldre i næeheten også??

sender deg en stooor klem=)

 

[♥En prins og ei prinsesse♥]

ja de bor 300 meter unna....føler at jeg bruker så mye energi bare på å tenke på at vi ikke får noe særlig hjelp...jeg kjenner det på kroppen at jeg ikke klarer mye stress lenger sånn som før dessverre.....

 

 

 

 

 

 

 

[Gjest]

Snakk med helsestasjon. Hvis dere ikke har mulighet til avlastning fra familie eller venner, bør dere få tilbud fra det offentlige. Regner med at du har barnehageplass.

[Gjest]

Har du snakka med helsesøster? Kansje det er mulig å få litt avlastning via kommunen, vet at andre som har fått alvorlige diagnoser har fått hjelp med barna i hjemmet hvis de har manglet støtte nettverk.

 

Kansje helseøster hadde vært vilig til å hjulpet dere å snakke med besteforeldrene også, slik at de har forstått alvoret.

 

Jeg personlig mener at vi forelde har et vist ansvar for barna våre hele livet så lenge man har helse til å hjelpe så skal man hjelpe. Slik er det i vår familie på begge sider. Foreldrene våre gir oss hjelp, senere så kommer vi til å ta godt vare på dem når den tid kommer også, detg er et gjensidig ansvar vi har. Jeg kommer alltid til å hjelpe mine barn, både med penger hvis de trenger det og praktisk hjelp og avlastning.

 

Synes det er trist at ikke alle lever slik, det hadde da blitt så mye lettere, mindre ensomhet, utslitte foreldre og faktisk færre samlivsbrudd tror jeg.

 

Jeg håper det ordner seg for dere, har dere venner, søsken, tanter/onkler som kansje kan være villige til å gi dere litt avlastning? Det er IKKE noe nederlag å be om hjelp faktisk, en man må ofte spørre direkte siden folk rundt kan være dårlige på å ta hint.

 

 

[Gjest]

Hva feiler det deg da? Ikke svar om du ikke vil, ikke meningen å grave, men kanskje lettere å gi deg råd da. Kanskje ikke familien din vet hva denne sykdommen er for noe? Kan du finne noe på nett om den som gjør at foreldre/svigerforeldre skjønner hvordan du har det? Innkall til familieråd, fortell dem hvordan det er å ha fått en alvorlig diagnose, hva det gjør med deg, og hvordan det hadde vært lettere for deg om de hadde hjulpet litt? Eller prøv å få avlastning andre steder ifra, der kan helsestasjonen hjelpe.

[♥En prins og ei prinsesse♥]

Det jeg føler er at faktisk svigers og pappa nesten ikke snakker til meg etter jeg ble syk noe jeg opplever som forferdelig trist, jeg ønsker ikke den her situasjonen og føler at jeg nesten har gjort noe galt. Hater å være syk....vil ikke legge ut om hva det her er men det er ikke noe jeg komme til å bli kvitt noen gang dessverre:-) snufs noen tårer her, godt å få skrevet ut om tankene mine hvertfall

[høstbarn:)]

Sender deg en trøsteklem! Er selv syk, men håper at det går over en gang da..... Bor i nærheten av svigerfamilien,- de hjelper oss ikke. Og vi har VIRKELIG trengt hjelp. Er over det verste nå,- og har fårr barnehageplass så vi har avlastning der. Det er stygt å si det, men jeg omtrent hat.. de - vil ikke si det;) Men tenker det;)

 

Skjønner veldig godt at du er skuffet. Man blir fryktelig sårbar når kreftene ikke strekker til. Og det er mennesker rundt en som er frisk, men som ikke ønsker å ta i et tak innimellom. Har grått en del tårer her og, så det er nok helt normalt.

[Gjest]

Du tror ikke det kommer av at de er redd for deg? Noen reagerer ganske irrasjonelt når de blir redd.

 

Skjønner hva du mener med å bli syk, og ikke se at det kommer til å forsvinne. Har selv kroniske sykdommer, og vet at det ikke alltid er like lett å takle.

 

Håper familien din åpner øynene og ser at du trenger dem. Men tror du skal prøve å samle dem og forklare dem situasjonen. Inviter på kaffe, få noen til å ta barna med ut litt, og sett ord på hvordan du har det.

 

Lykke til, og en stor klem til deg

[♥En prins og ei prinsesse♥]

Jeg vet ikke hva som er problemet deres, men opplever nesten å ikke blir snakket til og at de få gangene de kommer på besøk så behandler de meg som om jeg ikke skulle vært der og snakker over hodet på meg, Før jeg ble syk var jeg alltid et midtpunkt (ikke for å skryte) men eren vedlig sosial og hyggelig jente. Men nå er alt forandret........

[Gjest]

Kan nok være at de ikke helt vet hvordan de skal takle dette, de heller. Vil nok tro de ikke gjør det for å være ekkel mot deg. Spesielt menn har vel vansker med å vise hva de føler og tenker, og hvordan de skal takle at noen er forandret.

 

 

[♥En prins og ei prinsesse♥]

jeg syns faktisk det er kvinnene i min situasjon som er de som er verst nå.....

[Dronningen!]

Ikke lett det der...

 

Men har du informert de slik at de skjønner hva som er galt? Kommunikasjon i slike tilfeller letter ofte mye på all rredselen...

 

Det er ikke lett for oss å gi deg tips og råd når vi ikke vet hva det gjelder.

 

Om det er en sykdom/tilstand som flere har så finnes det jo foreninger og nettsider, kanskje det kan hjelpe de rundt deg litt å få info...

 

Lykke til

[Duracella]

Jeg fikk en ide!

Google og se om du finner en støtteforening/gruppe for mennesker med din sykdom. Der kan det være mye nyttig informasjon om hva du har krav på av hjelp fra det offentlige (for sånt kan man desverre ikke vente å få opplyst fra leger ol, mange av dem er litt lite informert...) Og råd fra andre som er i samme situasjon. Moralsk støtte også, ikke minst.

Håper det løser seg.

[Gjest]

Ok, trodde det var mennene, siden du sa at far og svigerfar ikke snakket til deg.

 

Håper dere finner ut av det, ikke noe kjekk situasjon for dere.

 

Håper du ikke er veldig dårlig, og at det går fint an å leve med den sykdommen du har fått.

 

Stor klem igjen :-)

[♥En prins og ei prinsesse♥]

Tuusen takk for gode råd og tips, godt å merke at folk bryr seg:-) Dere har fått meg til å smile altså:-)