Ang det med ett barn

[Anonym bruker]

Synes så synd på samboeren min for han er en av dem som ikke synes det er greit å være enebarn. Jo selvfølgelig han elsket oppveksten sin, hadde mange venner og mye slekt rundt seg, han brydde seg ikke i det hele tatt om at han ikke hadde søsken da han vokste opp. Men det var noe som slo han nå for et halvt år siden da hans far ble rammet av dårlig hjerte:

Hvis det skulle skje no, eller når de en gang går bort for å si det sånn, så vil han føle seg så alene: ingen å dele minner med om foreldrene hans, ingen å dele sorgen med. Han har jo meg, men det blir jo ikke det samme som et søsken da selvfølgelig. Han nevner dette litt nå og da, og jeg synes det er så utrolig trist for han

 

Jeg ville i utgangspunktet bare ha ett barn, men nå som han har snakket om dette så føler jeg at det riktige for oss er å gi vårt barn et søsken, kanskje ikke akkurat nå, men når det "passer seg".

 

Detter er ikke noe jeg skriver for å være slemme med dem som ikke kan få mer enn ett barn, vet det er flere av dere der ute, men det er rettet mot dem som har bestemt seg for at ett barn er nok, selv om de har ressurs/mulighet til å få et til.

Signerer som anonym for jeg regner med å bli hudfletta av noen nå.

 

 

[Anonym bruker]

Dette er grunnen til at jeg har 2:) Skulle gjerne hatt flere om det hadde gått an, men det toget er gått for min del.....

[Dunder]

Jo, men det er jo positive og negative sider ved alt her i livet. Det kan jo være ganske traumatisk for barn å få søsken også..

 

Blir jo litt feil å få et barn til slik at de kan trøste hverandre når jeg dør..

[Anonym bruker]

Tenk bursdager, juler, konfirmasjoner, dåp osv osv. Og alle de små tingene i livet. Jeg er glad jeg har søsken, både til samvær, støtte, og glede:) Dette vil jeg gi mine barn også.

 

hehe... ikke bare for at de skal trøste hverandre når jeg dør:)

[Dunder]

Ja, det er klart du har glede av dem når de er der. Men det er jo ikke sikkert du ville savnet søsken hvis du aldri hadde hatt det.

 

Det blir jo akkurat som de som mener at alle barnløse må være dypt ulykkelige og føle at livet er meningsløst. Selv om barnet mitt er det viktigste i mitt liv, kan jeg jo ikke vite om jeg hadde savnet barn om jeg ikke hadde hatt det.

[Anonym bruker]

Hun sier jo nettopp det at samboeren savnet søsken, da.....

[Anonym bruker]

Jeg har savnet søsken fordi det var tøft å måtte hanskes med foreldra mine heilt aleina!

[Anonym bruker]

Bare det må jo være grunn god nok, anonym 00:02

[Anonym bruker]

Skjønner deg veldig godt, anonym 00:02! Mine har vært en jævla utfordring, sliter med minner fra barndommen min fremdeles. Ikke hadde jeg venner heller, så det var ikke så lett. Kunne gitt armen min for søsken!!!

 

Gruer meg til de blir syke/dør, da blir jeg helt alene om sykehusvåk og begravelse osv også.

[KaMa]

Kanskje du skal fortelle samboeren din at det er virkelig ikke gitt at de som har søsken automatisk kan dele så mye med hverandre.

En ting er forestillelsene man har om noe som ikke er, noe helt annet er hvordan ting fungerer i virkeligheten.

Jeg vet dessverre om alt for mange søsken som aldri prater med hverandre igjen etter at foreldrene faller fra, pga konflikter i forhold til arv eller fordi de ikke har noen god kontakt i utgangspunktet.

 

[Anonym bruker]

Det er vel heller unntaket enn regelen, det der da, kama.

[Anonym bruker]

Jeg har flere søsken og vi har lite eller ingen kontakt utenom når vi tilfeldigvis treffes hos mor og far. Det er lett å tenke når man ikke har søsken, at det hadde vært svaret på alt. At hadde man bare hatt søsken hadde man hatt noen å dele sorger, gleder og opplevelser med.

Men det er ikke nødvendigvis sånn det funker!

Man får ikke automatisk god/spesiell kontakt med søskene sine.

Kanskje man ikke har noe til felles?

[KaMa]

Kanskje det ikke er så unntaksvis som du tror?

Jeg har vel heller opplevd unntaksvis voksne søsken med god kontakt enn andre veien.

De fleste har vel hverken eller?

 

Uansett, poenget mitt er at det er ikke gitt at ting blir slik man håper, tror og forestiller seg.

 

I samme slengen kan jeg godt nevne at jeg ikke er videre tilhenger av å få mange unger tett på, med mindre man kjenner seg sjøl godt nok til å vite at man klarer å ivareta alle sammen.

 

Det er for eksempel ikke gitt at ungene ser verdien av å ha en lekekamerat som større enn sorgen over å måtte dele oppmerksomheten med en annen før man er fylt to år, eller at det er så fryktelig bra for små unger å være nødt til å være store gutter og store jenter når de er altfor små.

Dette er jo selvsagt ting som kan føre til at man ikke har så fryktelig god eller mye kontakt som voksen.