Mer enn tre barn er galskap,syntes jeg!

[Anonym bruker]

Hvis en da ikke har vannvittig stort hus,svært god økonomi og myyyyye fritid.

 

-Hvordan klare å følge opp alle disse barna?

-Hvordan få tid til alenetid med hvert enkelt barn?

-Økonomisk?

 

 

[Anonym bruker]

Må jo vel være opp til hver enkelt vel?

Hva slags prioriteringer hver enkelt famile har osv..

[Anonym bruker]

HI her.

Ja,selvfølgelig, men uansett hvordan en prioriterer,så har døgnet bare 24 t.

 

[Anonym bruker]

Tre barn galskap??? HAHAHA det skal altså ikke mye til i dine øyne for å definere galskap. Med alt vondt som skjer rundt i verden, så er en fin familie den store lykken! Hver sine valg, og de som tar det valget har helt andre ressurser å tilby enn det du har. Men enig, det er kanskje galskap for en som deg å få mer enn 3.

[Sånn kan det gå]

Noen av oss har bare rett og slett større kapasitet enn andre(les: deg).

[Gjest sug lut fet ballade]

Mer enn to ville sendt meg på lukka avd., men det vil ikke dermed si at jeg gidder ta den avgjørelsen for andre enn meg sjøl.

[Anonym bruker]

Det kommer vel helt ann på aldersforskjellen... vet om ei som har 5, men de er ikke oppå hverandre..og det virker som om det fungerer veldig bra. Men 4-5 tette er galskap i mine øyne også. Selvom det fungerer økonomisk og man har aldri så mye å gi...

[Anonym bruker]

me e fira søsken.. no e eg 20 å minsta søstero mi blir 5 i sommar.... går no heilt fint da.. spørs jo ka du sjøl vil å har kappasitet te...

[Alenemoder1snart2er tobarnsmor]

Personlig så mener jeg at 2 barn er passelig for meg som er alene, men hvis jeg skulle være så heldig å treffe mannen i mitt liv så kan jeg godt tenke meg 2 til Det handler om å prioritere for min del, både økonomisk og ellers. Selv har jeg bare et søsken og har alltid ønsket at vi var flere.

[Pusur_mor]

Da e æ steingal. Venter nr 6 i september. Har to gutter på 12 og 10, så jente og gutt på 6,5 og 5. Minsten er nå 18mnd og lillesøster kommer ca 2 mnd før han blir 2 år.

 

Hver og en får alenetid når de trenger det. Vi har hus på 130 kvm, og lever på inntekten til min mann + ettpar lapper jeg får for å passe ei lita tulle. Ungene er fornøyde, og er glade i hverandre. De lærer å dele, og er mette hver dag. De er også med på fritidsaktiviteter og bursdager. De har masse klær som ikke er arvet. Trenger jo ikke å kjøpe de dyreste. Er mye pent på Lindex og KappAhl med god kvalitet.

 

Legginga foregår i etapper etter alder, og da er jo de eldste igjen til slutt og da får de all oppmerksomhet. Synes ikke ungene mine har det værre enn andre unger, jeg. Å lage mat til 3 ellet 10 tar ikke så mye lengre tid.

[KaMa]

Hvorfor vanvittig stort hus?

 

De fleste barn blir mer og mer selvstendige etter hvert som de gror til, dersom de får den tryggheten de trenger som små.

Å sitte oppå ungene sine til de flytter ut av huset er nok usunt uansett hvor mange/få unger man har.

Klarer man å "se" ungene sine når det trengs, så er det nok ikke noe problem å følge opp flere unger.

[Anonym bruker]

Hvis man velger å få mange barn så er det kanskje et tegn på at man faktisk prioriterer barna sine, og legger opp livet sitt som om man faktsik har barn. Vet om for mange som ikke klarer å prioriterer ett barn engang jeg. Det har jo ikke noe med antallet å gjøre, men om man vil legge opp livet sitt etter om man har fått barn eller ikke. Hvis man må gjøre karriere, drive med frivillig arbein, trene fire ganger i uken, følge med på siste mote, lese alle viktige bøker, aviser og tidsskrifter, reise til de hotte feriestedene, ha partid, kjøpe design ting, bo hipt og urbant, vanke med de riktige menneskene osv osv i tillegg til å ha barn så skjønner jeg jo at det ikke virker som om det går ann å ha flere enn ett eller to barn.

 

Men, hvis man faktisk legger opp livet litt på barnas premisser så er det ikke noe problem å ha mange barn. Alt er jo det man gjør det til. Selv er jeg vokst opp i en middels stor by i et middels stort hus men en middels familieinntekt, med tre søsken og vi har hatt en fantastisk barndom. Vi sitter dessuten igjen med en sjeldent godt sammensveiset familie, som fortsetter å være det etter at alle barna er voksne. Jeg håper at jeg kan få til en brøkdel av den familietilhørighetsfølelsen i min egen familie!

 

Min erfaring er at nettopp dette samholdet og de nære relasjonene er sterkere i store enn i små familier, så å være bekymret for den alenetiden i familier med mange barn tror jeg hvertfall er sterkt overdrevet. Hvis noe, i min familie, så må det være at mamma har ofret mye av sin egentid for oss andre. Men resten av oss har fått i bøtter og spann av alt barn trenger!

[Anonym bruker]

Da er mamma riv ruskende gal. Hun har født 6 barn, hvorav vi er 5 igjen i dag. Og jeg har den mest omsorgsfulle, snille mammaen i verden!!!!

Økonomi er da ikke alt. Vi har hatt alt vi har trengt, og alle missunte meg mammen min. Hun har hatt tid til oss alle 5! Bestandig. Og nå passer hun barnebarn. Noen er bare mer tålmodige enn andre, og mer glad i barn.

 

(Mamma er også i full jobb, trener, har hund som tar tid og er sosial med venner... ja, hun er virkelig gal!!! Men for en mamma!!! )