Kropp som bare streiker helt uten videre

[Gjest]

Uff, dette har bare vært en dårlig dag. Våknet i natt med forferdelig vondt i magen - antagelig bare luft i systemet et sted, men vondt nok allikevel. Så jeg brukte en halvtime til å tråkke rundt i leiligheten og synes synd på meg selv før det endelig slapp nok til at jeg greide å legge meg ned igjen og slumre meg igjennom de siste tre timene fram til vekkerklokka ringte. Og da hadde jeg så vondt i hodet og var så sliten at jeg ikke med all min viljestyrke greide å dra meg selv ut av senga for å gå på jobb. Så jeg fikk sambo til å ringe og si jeg var syk, og slukna igjen som et lys.

 

Så, jeg fikk da stjålet til meg fire timer ekstra søvn før jeg omsider orket å stå opp, bare for å oppdage at på tross av at hodepinen har sluppet for det meste, har jeg hovna opp i føttene (dog bare selve foten, fra ankelen og opp er det som det har vært i mange uker - bittelitt hovent, men slett ikke plagsomt), og det gjør skikkelig vondt å sette beina på gulvet. Og jeg er fremdeles helt utslitt. Sulten som en ulv, men når jeg spiser er det full stopp og jeg blir kvalm etter et par skiver brød, og det går liksom aldri over igjen...

 

Hva i all verden er dette? har hele kroppen min plutselig bestemt seg for at nå er det nok, eller noe? Jeg som har vært frisk som en fole helt siden jeg var 14-15 uker og kvalmen forsvant... Å gå på jobb om morran har vært lettere de siste månedene enn på årevis, fordi jeg uansett ikke orker å bli liggende til middag, og det eneste jeg har merket noe som helst til av svangerskapet er at kroppen generelt sett har blitt noe tyngre og mindre bevegelig - og hun lille tuppa som sparker meg i ribbeina da. Men plutselig i morrest var det helt fullstendig stopp - ikke sjans i havet!

 

Jeg liker ikke å sutre og være hypokondersk av meg, men noen som kan komme opp med en god forklaring? Det føles fremdeles helt uoverkommelig bare å rydde litt i huset eller henge opp klesvasken jeg vasket i gårkveld, så jeg har tilbragt brorparten av dagen på sofaen i håp om at alt bare skal gå over av seg selv...

 

Og ja, jeg er 32+1 i dag. Så det skal bli noen lange uker framover hvis dette ikke er forbigående...

[Lille Luna]

Det kan jo hende at du er småsyk. Men det er jo ikke uvanlig å bli akutt sliten når man er såpass langt påvei. Håper du føler deg kvikkere snart:-)

[Gjest]

En god dag med masse sofasliting og mamma som kom innom og lagde middag har gjort underverker - nå er jeg nesten som ny igjen. Klar for å gå løs på de siste åtte ukene med friskt mot (i alle fall akkurat nå...)