samvittigheten min er tung som bly, og sort som kull idag...

[Anonym bruker]

Jeg har konstatert at jeg er en brøle-mamma. Detter er ikke en overdrivelse, (I wish) jeg finner meg selv i å stå å brøle så halsen blir vond til storebror på 6 år. For bagateller. Fordi han nekter å ha på regnjakke når det regner. Fordi han alltid blir skrubbsulten og bæsjetrengt hver kveld kl 20. (ja, han har leggetid kl 20 på ukedager, og ja, han her fått spørsmål om kveldsmat før det men vil ikke ha, jeg har til og med begynt å mase fra kl 19.30 om han skla prøve å gå på do en tur)

 

Han tøyer grensene mine, jeg vet det. Han vil ikke krangle. Han liker ikke å få kjeft, blir selvfølgelig lei seg da . Og når han blir lei seg reagerer han med sinne, raseri, roper, hopper i gulvet og nærmest river seg i håret av fortrengt fortvilesle og frustrasjon. Og jeg får så vondt i meg! For hvordan kan jeg forvente at han holder sinnet i seg når jeg sprekker totalt innimellom? Og dette raseriet er arvelig det vet jeg, pappa'n hans har slått flere av sine samboere, vært i slosskamp i hytt og vær, og helt siden han var liten vært frustert og generelt sinna. Mye pga en vanskelig barndom. Jeg blir så redd for sønnen min. Jeg ser akkurat samme tendensen hos dem. Jeg vil ikke at sønnen min skal vokse opp til å tro at vold, brøling og raseriutbrudd er greit. Jeg prøver å si at det er lov å bli sint og lei seg, men det er ikke lov til å slå, eller stikke av. Man må heller snakke rolig og forklare hvordan man har det.

Som regel endre det opp med at han gråter, han er nok lei seg og frustrert, lille gutten min. Og jeg vet at mine brøle-anfall neppe gjør saken bedre.

 

Mye har skjedd på kort tid. Han har fått en reserve-pappa i samboeren min, han har fått en lilleøster for et halvår siden, han har begynt på skolen... Han ser pappa'n sim max 2 ggr i året, og savner han veldig. Sånn har det alltid vært. Jeg og gutten var alene fra han var 10 mndr til han ble 5 år.

 

Noen vil nok si han er sjalu... Virker ikke sånn i oppførslen mot lillesøster. Han forguder henne. Han hadde nok ammet henne hadde han fått det til

 

Hva gjør en liten gutt så frustrert? Mine brøle-anfall, blant annet? . Men noen ganger blir man bare så fed up, av mas, gnål og uegjerlige unger. Hvorfor kan han ikke bare gjøre som jeg sier da? og i en stresset situasjon, som på morgenkvisten idag, der lillesøster bæsjer deluxe da vi skulle gått for 5 min siden og storebror nekter å kle på seg ordentlig tøy.

 

Jeg vet ikke hvor jeg vil, men jeg tar gjerne imot råd fra mødre som selv har barn som tøyer grensene, og som har erfaring med sinte gutter.

 

Jeg må nok sette meg ned, slappe av, telle til 10 eller til 1000, jeg må gå i meg selv å prøve å forhindre mer brøling. Ingen har godt av det. Jeg vil få en slutt på det, men vet ikke hvor jeg skal begynne. Skulle øsnke jeg var en snill mamma med overskudd til lek, spill og lesing sammen med sønnen min. Jeg er lei av å være sint, av å si nei.

 

Jeg føler for å forsvare meg, har lest gjennom innlegget nå. Jeg brøler ikke hver dag. kanskje ikke 1 gang i uka heller. Men når jeg gjør det er jeg så sint og lei, at det føles som eneste utvei på rpøblemet akkurat der og da. Brøling gir ikke bare vondt i halsen, man får vondt i hjerte også.

 

 

Samvittigheten min er svart idag, og jeg gråter nå...

[Gjest sug lut fet ballade]

Seksåringer er vanskelige. Seksåringer skaper mer fanskap enn de er i stand til å takle konsekvensene av. Da min var seks var jeg klar for å selge ham til et omreisende sirkus, orka ikke ha ham i huset mer, orka ikke å bli tøyd og tøyd, orka ikke at det var kul umulig å få til noe som helst positivt uansett gode intensjoner, orka ikke være sint mer, orka ikke bli satt i en posisjon av sinne/irritasjon/oppgitthet uansett hva jeg gjorde - orka ikke ha en unge som var langt mer jobb og langt mer frustrasjon enn han hadde vært da han var året yngre. Kan ikke si annet enn at det faktisk går over og det kommer bedre dager. Siterer fra Anna Wahlgrens Barneboka, som har mye fornuft i seg (og en del annet):

"Vidunderlig, harmonisk, trygg og balansert var femåringen, klok og behersket, kompetent og dyktig. I seksårsalderen er samme unge mest et forvirret kaos.... Seksåringens vanskeligste selskap er ofte ham selv. Og at han mistror alle andre bunner i at han mistror seg selv." Det er et klokt kapitter, anbefales - så ser du at du ikke er aleine om det. Brølemammaer er ikke dårligere mammaer, det er slitnere mammaer.

[Anonym bruker]

Takk!

 

Det første avsnittet ditt var som jeg skulle skrevet det selv. har vurdert auksjon jeg. Jeg har til og med gått i fella å sagt til gutten at jeg ikke vet hvordam man kan være mamma til en vanskelig gutt, at jeg heller må finne noen annen som kan være det. Stakkars, skal ikke si det mer. Han er mistenksom til alt, og klarer ikke å tro meg alltid når vi setter ossned og skal snakke om ting.

 

Boka virker fornuftig, skal sjekke ut den. Takk for tips!

[esmase]

Kjære deg!

Jeg får vondt av å lese det du skriver.

Først og fremst vondt av den lille sønnen din.

Selvfølgelig roper og brøler han,det er jo sånn det gjøres hos dere andre i huset,så hvorfor skal ikke han få lov?

Hvordan skal du få han til å slutte med det hvis ikke du selv går foran som et godt eksempel?

Det første du må gjøre,er å slutte med å engang heve stemmen.Det er ingen vits i å brøle ut for småting.

Vent litt hvis du blir sinna.Snakk deretter rolig og saklig,da er det lettere å skjønne for han på 6 også.

Innfør innestemme,og sørg for at alle bruker den.

Husk at selv om du er aldri så sliten,så skal det IKKE gå ut over sønnen din.

Han vil bare ha oppmerksomhet fra deg,og den måten han nå har lært å få det på,er ved å fyre deg opp.

Har du alenetid med ham?Eller er det lillebabyen som får det meste av tiden din?

Sett av tid for dere to!

Det trenger ikke å være så mye dere gjør,bare at du får han til å føle seg verdsatt,og at mamma kan noe annet enn å kjefte.

Legg et puslespill,spill kort,tegn,gå på butikken bare dere to.

 

Ang det å få barn til å feks kle på seg,så kan du prøve med klistremerker.For hver dag han kler på seg selv,uten protester,så får han velge ett merke.Deretter kan dere ha en premie ved feks 10 merker.

Dette får frem motivasjonen.

Men det er veldig viktig at du tar deg tid til å følge opp dette.Blir det halvhjertet,så sklir det ut.

Vis at du vil dette like mye som han!

Og sist men ikke minst: SMIL til han!!!

Et smil gjør underverker=)

 

Dette greier du!

Du er på god vei,siden du innser at det er et problem.

Det er aldri for sent å snu=)

 

[Anonym bruker]

Takk for innspill esmase.

 

Han kler på seg selv, det har han gjort i 2 år sikkert. Han er veldig selvstendig, og klarer det meste på egen hånd. Problemet ligger i det at han skal utfordre meg på alle ting, Hvis jeg f.eks sier at vi må ha på regnjakke når vi går til skolen idag, så blir han sinna fordi han har tenkt å ha på noe annet. Jeg kan bla komme med en joggebukse som han skal ha på, men han har bestemt seg for dongribukse. Så for unngå slike krangler, finner vi alltid fram klærne han skal ha på kvelden i forveien for å nettopp unngå diskusjoner i en allerede stresset situasjon.

 

Over til klistermerkene, dette hadde vi som bellønningssystem opptil flere ganger da han var 4-6 år. Nå når han er skolegutt syns jeg han er litt for stor til det, spesielt siden det er litt oppbrukt hos oss. Det motiverer ikke særlig lengre. Men andre forlsag til belønningssystemer mottas med takk!

[esmase]

Hvis klistremerkene er oppbrukt,så må vi finne på noe annet=)

 

Er han selv med på å bestemme hva han skal kle på seg?

Hvis han ikke er det,så la han få prøve,og la han samtidig få beskjed om at valget er endelig.Ingen angrerett.

For dette får han ett poeng på et skjema.

Når han så har kledd på seg de selvvalgte klærne,så har han ett poeng til.

Hvis yttertøyet er et problem,så gir også påkledning av dette poeng.

Hvis max poenggrense er feks 5 poeng,så kvalifiserer 5 oppnådde poeng til en liten premie.

Det kan være feks en kjeks,dessert etter middag,lage lekehytte på stua,0,5t tv,0,5t på pc,at mamma leser litt før sengetid,han kan velge middag,generelt sett noe du vet han liker godt.Bli enig med ham om hvilke premier det skal være,for da blir han mere motivert.

Ved max oppnådde poeng,så får han selv velge hvilken premie han skal ha.

Er det noen ting som er vanskeligere å få han til å gjøre,så la dette ha to poeng,da prøver han hardere.

 

Og hjelper ikke dette,så får du bare rope på meg igjen!

Det viktigste her er at dere er like ivrige på at han skal greie dette,som han selv er.Da blir det en fellesskapsfølelse for han,noe som igjen styrker selvtilliten hans,og igjen din.

Lykke til!

Vi har prøvd dette med stort hell her hjemme.

[Anonym bruker]

Hva med et slags merkesystem, enten at han tegner et kryss eller skriver navnet sitt i en rute, og så når han har gjort det mange ganger, så får han velge noe STORT noe! Som en kino tur eller en annen opplevelse? Vet jo ikke hva slags premier dere har brukt før..

 

Når situasjonen blir vanskelig for deg, snu deg vekk, pust rolig og la hjernen komme på plass igjen før du åpner munnen. Ha gjerne tenkt igjennom situasjoner på forhånd - du sier jo at det skjer ofte at han "går imot deg"- så du har sikkert en følelse av hva som skal skje før det skjer. Hvis han feks ikke vil ta på regnjakken, ha et annet alternativ klart, kanskje en jakke som tåler litt fukt? Og be han velge. Eller få han til å sjekke været før du ber han kle på! Hva slags klær har vi til hva slags vær? Da vil du få han mer med på det som skjer og han vil føle at han får bestemme litt selv. Skjønner du føler deg presset i de situasjonene, kjenner meg igjen, og vi har en på tre..

Gi varsel om hva som skal skje noen minutter før - om tre minutter skal vi kle på, gå og sjekk hva slags vær vi har? Når det har gått nesten tre minutter (vi bruker dette og man lærer seg kjapt hvor lenge det er) så si igjen, har du sjekka været? Da kler vi på!

 

Ang dogåing og mat på kveldstid, ha kvelds på fast tid hver kveld, tar han ikke tilbudet så gjør han ikke det! Ikke noe å gjøre ved. Hvis han må på do, så ikke si noe når han går, absolutt ingenting! Bare følg han i seng igjen etterpå, og fortsatt ikke si så mye annet enn god natt når døra lukkes. Barn finner fort ut hva slags knapper de kan trykke på, for noen er det nesten mer tvang å gjøre slike ting.. Fordi de får en reaksjon. Møter han en slik "ikkereaksjon" på do-gåingen sin så kanskje spenningen med det gå over? Er verdt å prøve iallefall- for dere voksnes del.

 

Bruk tid på han alene, han har tydeligvis en del ting i hverdagen sin som han sliter litt med og på samme tid er i en alder hvor mye skjer kroppslig og utviklingsmessig. La han være med i hverdagen, velge middag (av to alternativer du gir), kanskje han kan få lage litt mat? Få delta litt som en aktiv liten "husfar" ?

Får vondt av å lese om dette, vet at fella er kjapp å gå i.. Men hvis du forholder deg rolig så vil han lese av deg hvordan han kan oppføre seg.

 

Uansett hva du velger å gjøre, pust og tenk før du snakker, beregn litt mer tid på morgenen og lykke til...

[Anonym bruker]

Et tips...Undersøk i kommunen/bydelen der du bor om det finnes PMTO kurs/eller andre veiledningskurs. Dette er et foreldreveiledningsprogram for foreldre som trenger tips til bl.a takle grensesetting....

[esmase]

De tipsene jeg har gitt,er tatt fra PMTO.

Vi har gått et sånt kurs,noe som har hjulpet utrolig mye.

Men det er ikke like lett for alle å få et sånt kurs.Dette er ment for foreldre med barn som har alvorlige atferdsproblemer,men det er flere og flere som blir utdannet terapeuter,så mulighetene øker for andre også.

 

En viktig ting er å være konsekvent hele tiden.Gir dere etter,så må dere begynne fra starten igjen.

Barn vil ha trygge grenser selv om de protesterer i begynnelsen.

Vær også flink med å gi ros!

Selv om det er selvfølgeligheter han gjør,så la han få høre at han er flink.

Gi ros når han er snill med babyen,gi ros når han setter skoene fint fra seg,når han takker for maten osv.

Dette gjør at dere får en fornøyd gutt som føler at han mestrer ting,og ikke bare får kjeft for det han ikke mesterer.

Pluss at det får foreldrene til å tenke mer positivt=)

[Gjest]

Hei

Min erfaring er at seksåringer ofte er sinte. Utvikling går i trinn, både den motoriske og den psykologiske, og hvorfortrøsten her er at det sannsynligvis blir bedre. Men det er jo selvsagt viktig å komme gjennom perioden med æren noenlunde i behold.

Det kan godt hende at sinne er arvelig, men det er utrolig lite konstruktivt å foksere på evt arv fra far, det fører bare til at du blir redd for din sønns sinne, og dermed mindre flink til å takle det. Tenk heller at det er sunt å kjenne på følelser, både gode og vonde, og at ditt bidrag her kan være å lære din sønn å takle sinnet på gode måter. At du en sjelden gang brøler, er ikke noe problem. Du har også lov til å bli sint, men du bør utnytte det til noe positivt. Vis sønnen din at du kan bli sint, rasende, uten å la sinnet gå ut over andre. Vis at du kan bli rolig og snakke om det etterpå. Barn lærer av voksnes eksempel.

Jeg er ikke glad i verken belønning eller straffesystemer. Men jeg er glad i å snakke om ting, gjerne mot slutten av dagen. Hvordan har vi hatt det i dag? Hvorfor ble dagen god evt dårlig? Hva kan vi sammen gjøre for å ha det bra. Ikke fokuser for mye på hvorfor han (eller du) ble sint, han vil oftest ikke kunne svare på det, fokuser heller på hva som kom ut av det. Målet bør ikke være å unngå sinne, men å mestre det. Mestrer man sinnet sitt, blir man også sjeldnere sint.

Lykke til

[Anonym bruker]

Til Holdkjeftenpådeg!

 

Tusen takk for konstruktiv tilbakemelding, og ditt syn på saken. Jeg har også hatt tid til å tenke idag, og føler jeg og sønnen har noe usnakket. Jeg har også vurdert fram og tilbake i forhold til belønningsystemer, men jeg blir ikke klok på det.

 

Eksempel: Det er leggetid snart, klokka kryper mot 20. Da vil jeg vanligvis ha unnagjort kveldsmat og bading osv, det som står igjen er tannpuss og nattis. Kl 19.30 opplyser jeg om at det er 30 min til leggetid. Han kan enten være opptatt med leking eller et program på TV. I samme slengen nevner jeg at om han vil jeg skal lese på sengekanten, må vi gå opp på rommet nå. Da må han velge. Som oftest fortsetter han med det han gjorde først, for deretter å bli skuffet/sint kl 20 fordi jeg ikke gidder å lese. Og vi ender opp med å forhandle og diskutere en stund, kveldsstellet tar lengre tid fordi han skal "hevne" seg på meg. Når jeg endelig har fått han i senga, skal han spørre om alt mellom himmel og jord og avbryter meg med en gang jeg prøver å si god natt. Han spør om (unødvendige??) ting som hva vi skal ha til middag dagen etter, når er skolen ferdig, hvor manger er klokka, hva skal vi gjøre i morgen, hvor lenge er det til jul, bursdag osv. Hvor mange år er 20 000 måneder? Joda, det var ett av gårsdagens. Så da har vi snart brukt like lang tid på diverse tullespørsmål som jeg kunne brukt på å lese en liten bok... Nevner i forbifarten at han får høre lydbok hver kveld, og sover sjelden før kl 21.

 

Dette irriterer meg grønn, det er det samme hver kveld. Når han har først har lagt seg, sovner han jo greit. Så hva skal jeg da evt belønne ham for? Ikke spør spørsmåk er du snill, da får du en premie? Det blir vel feil signal å sende. Jeg tolker spørsmålene som at han vil gjerne ha meg på rommet litt lengre, at han vil snakke med meg - uansett om hva liksom. Men når det blir det samme hveeeer gang, så blir man jaggu lei.

 

Og vi har snakket om det utallige ganger, at vi skal gjøre det sånn og sånn om kvelden, ikke noe tull osv. Men i praksis er det vanskelig å gjennomføre. Tror du det vil lønne seg å ta en slik "sånn-har-dagen-vært-prat" på sengekanten, både for å unngå mas og min irritasjon, samt kanskje lære han å snakke om ting. Eller er det bedre å være konskvent, med at natta er natta uansett, og ikke noe tøys?

 

En annen ting er at når han blir så sinna som han blir noen ganger, løper han unna, gjemmer seg, blir lei seg. Langsint er han også, har veldig vanskelig for å tilgi og si unnskyld, og skylder som regel på den andre parten og at den fikk som fortjent. Skal jeg da la han være til han kommer selv, eller skal jeg hente ham? Hvordan skal jeg gripe an situasjonen? Som i dag f.eks: Jeg ber han ta på rengjakken, han tar en anne. Jeg sier det regner, du må ha på regnjakke, hvis ikke blir du våt og kan bli syk til 17.mai. Du vil vel ikke bli syk? Han står fortsatt med den andre jakken på, overhører meg. Nå hever jeg stemmen,og sier du SKAL ha på regn jakke idag, du kan ta den andre innenfor om du vil. Men nå må vi gå, vi er for sent ute! Nei,nei,nei får jeg til svar. Og han nekter å ta av jakken. Lillemor ligger i vogna på trappa, hyler. Klokka tikker, bussen kjører snart, og hva skjer? Jo, mamma sprekker! Jeg brøler at han skal ta på den forbanna jakken og begynne å gjøre som jeg sier, jeg gidder ikke noe mer tull. Klokka er mange og bussen kjører snart!! Gutten blir sint, redd og lei seg om hverandre. Selvfølgelig blir han det, mora ser jo sikkert temmelig gal ut. Han roper tilbake, tårene spruter, han hopper i gulvet og biter i regnjakken. Han prøver å løpe unna, men jeg lar ham ikke få lov. Jeg truer med å nekte å gi ham penger til vaffel på skolen i morgen, det funker. Det ble en boblejakke, altfor varm, men han blir i allefall ikke våt. Men hva skal jeg gjøre neste gang han får lyst til å "rømme" som han kaller det?

[esmase]

Her kan du godt lage et belønningssystem m/poeng.

For det første,så bør du bli enig med han om at tv skal slås av kl 19.30.

Ett poeng.

Så er det rett på kjøkkenet til kveldsmat.

Ett poeng.

Opp på badet og kle av seg selv

Nytt poeng

Tisse og vaske hendene

Også poeng

Pusse tenner og ta fluor

Atter ett poeng.

Er han i seng før feks 20.15 så leser du i boka,eller hvis han vil prate,så gjør dere det.

20.30 skal lyset slukkes,og det er natta.

 

Om morgenen kan du gjøre likedan,men ikke begynn med begge belønningssystemene på en gang.Vent ihvertfall i to uker,til det første er helt innarbeidet.

 

En felle mange går i,er at de begynner å forhandle med barna.

Da blir det fort mange unødvendige krangler.

Hvis vi som foreldre vil at barna skal gjøre noe,så still det for all del ikke som et spørsmål!

"Kanskje du skal gå å legge deg nå?"

Da har barnet mulighet til å svare "nei",og krangelen er igang.

Prøv heller å si: "Nå skal du gå å legge deg",og ikke lag rom for en diskusjon.

Sengetid er sengetid,og mamma/pappa bestemmer.

Ikke mere å prate om.

Og husk gulroten om at hvis han er i seng før halv ni,så blir det lesing=)

 

 

[Miniogmy]

jeg jobber i barnehage, og der har vi en grei løsning. vi lar barnet velge selv, på den måten at vi sier(når barnet tuller), nå kan du velge, enten kan du sitte her og tulle, da må du (f.eks) sitte på den stolen til de andre barna er ferdig å kle på seg, eller du kan slutte og tulle og gå å kle på deg? barnet svarer som regel at jeg skal slutte og tulle, og om barnet begynner på an igjen, så må h*n sitte på den nevnte stolen til barna er ferdig.. dette er bare eksempler, men lærer dem at det er en reaksjon på det dem gjør. når det gjelder leggingen, si at om ti minutter er det opp på badet og pusse tennene, og så er det senga.. så følger du barnet opp på badet, roser det fordi det var så flink til å rydde, gå på badet, osv, finn noe han har gjort bra! når han skal i seng er det fortelle en kort historie, og natta. ikke svare på spørsmål, vær konsekvent.. jeg vet at det er vanskelig, men når man gir barna positive tilbakemeldinger, føler det seg fornøyd, glad fordi det kan noe.. og ved å være konsekvent er det også grenser som barn faktisk føler seg trygge av..

[Gjest]

Det er klassisk at problem oppstår når man skal ut, skifte aktivitet og i legginga. Slik er det her i heimen og. Min løsning på leggeproblem er å være litt nazi på rutiner og rekkefølger. Vi gjør stort sett det samme hver dag etter seks. Da er det film, kveldsmat, lesing (i sofaen), kveldsstell og i seng. Er det mulig å stramme inn litt her for dere slik at guttungen ikke har noe å velge (og dermed noe å velge bort)?

Jeg vil virkelig anbefale en mor-sønn samtale på sengekanten. Kanskje er det det han signaliserer at han ønsker med alle spørsmålene?

Eksempelet med regnjakka er også velkjent. Påkledning har jeg i liten grad kjempet med ungene om. Gjør det noe om han blir litt våt på vei til bussen? Blir han lett syk? Skal han på skolen slik at skifting av tøy blir vanskelig? Hvis ikke, så kan han vel bare bli våt. Kanskje lærer han å kle seg etter været? Og så må han ha tørt skift med seg. Og så må du ikke si hva var det jeg sa (selv om det er vanvittig fristende). La ham beholde stoltheten sin.

Uff, når jeg svarer på slike tråder virker jeg så sinnsykt selvgod. Det er ikke meningen, jeg har mitt jeg og. Jeg har lovet meg selv at det er to ting som mamma gjorde som jeg ikke skal gjøre mot mine. Det er å true (det har jeg ikke klart helt) og å vaske dem med spytt (har jeg ennå ikke gjort, og jeg har fem barn - jippi)

[Anonym bruker]

Her har di faatt masse flotte tips og ideer,men jeg lurer paa om han har et bilde av pappaen sin?

Et som staar paa nattbordet.Da kan han si god natt til pappa ogsaa:)

[Anonym bruker]

Vil bare si: Du er ikke alene.

Min 5 åring vet akkurat hva han skal gjøre for å trekke meg.

Må fortelle han ting mange ganger, helt til jeg blir så irritert at jeg roper det ut og han roper tilbake: "Jada". og sånn er det, drøyer helt til jeg blir sinna, kan til og med advare han om at nå begynner jeg å bli sint, men det spiller ikke noen rolle. Fikk en lillebror for 6 uker siden, og han forguder babyen er ikke sjalu, og dette har pågått en god stund.