Forholdet går rett ned i dass......

[Gjest]

Jeg kan ikke se for meg hvordan det er å være i et forhold der man har gjensidig respekt og følelser for hverandre. Jeg vet pokker ikke hva som skjer lengre. Vi har ikke snakket til hverandre mer enn nødvendig på tre dager nå. Dette har hold på over lengre tid. Mannen reiste hjem en uke her i vinter og oppsøkte hjelp fordi han var så deprimert.Han ville ikke ha mer hjelp etter et par ganger. Han mente jeg trengte hjelp i stedet. Vi har sagt og gjort så mye mot hverandre at jeg vet ikke om det finnes en vei tilbake. Jeg føler han tråkker ned på meg og behandler meg som om jeg er årsaken til alle hans onder. Han mener det er jeg som ødlegger han. Og det gjør så vondt. Fordi jeg mener oppriktig at jeg er en snill person. Jeg er sta, liker å få fram mine meninger(spesielt når det gjelder vår sønn). Han er passiv, men reagerer med sinne når jeg står på mine meninger. Jeg synes han er uforutsigbar og sint. Jer er så lei av det sinte trynet hans. Hele tida. Sur for ett eller annet. Jeg føler han bare soser rundt sin egen lille bedritne akse. Han virker ikke oppegående og motivert. Og han sier så mye som får meg til å føle meg som en ubrukelig dritt. Jeg er superforvirra og sliten fordi jeg er i grenseland der jeg føler meg nesten overbevist av han at jeg er problemet. Men jeg ser det ikke helt, og det er så ødleggende for min selvtillit. Jeg føler at jeg gisper etter luft hver dag, som om jeg blir kvalt. Vi har en sønn på 15 mnd og han sover dårlig om natta. Vi krangler hver natt. Og jeg synes det er helt forferdelig å stå opp om morningen og ikke vite om han er sint eller ikke. Jeg føler meg som en nervøs nikkedukke, jeg orker ikke annet. Jeg vil så gjerne ha litt ro i sinnet. Og vi har inngått et løfte om å være sammen til døden skiller oss ad. Alt er så håpløst og vondt nå. Måtte bare få det ut. Jeg har ingen å snakke med ellers, bortsett fra ei venninne som jeg ser en gang i uka. Så jeg må bare få det ut til noen..... uff:(

[Gjest]

Jeg har ikke så mange konkrete råd å komme med, men sender deg noen gode tanker i allefall, synes du hadde nok å stri med fra før:(

 

Lykke til, håper virkelig ting ordner seg for deg, vesle og mannen!

 

Masse tanker fra meg:)

[Gjest]

Du trenger jo ikke å ta en evig avgjørelse på fremtiden nå.

Hva med å tilbringe litt tid fra hverandre? Hvilke følelser sitter dere da igjen med. Blir dere mer lykkelig? Savner dere hverandre?

 

Du sier du gisper etter luft. Jeg hadde flyttet ut - og tatt tiden til hjelp.

 

Lykke til!

[Karoline's*mamma]

Ingen god situasjon du er i, forstår godt at du har det vondt og ikkje kan ha det slik lengre. Har det snakka med nokon begge to ilag? Kan vere at det ikkje føles som ei løysing, men det kan vere det likevel.

 

Sender de mange mange klemmar. Håpar du får det bedre, med eller uten han...

[Gjest]

Takk for det:) han prøver å komme inn på skole i usa og blir borte i min 2 år hvis det skjer. Det er stygt å si, men jeg håper det skjer. Jeg er så lei og det er så usunt for lillemann, stakkar..

[Gjest]

Vi har fått en ny hs og hun var bekymret for familiesituasjonen vår, uten at jeg sa noe mer enn at søvnen til lillemann påvirker forholdet. Hun ville henvise oss til et psykiatrisk lavterskel helseteam. Men blir vi tatt inn vil jeg ikke dra med mannen. Vi klarer ikke å være ælige i en sånn situasjon tror jeg, og jeg ville vært så redd for å si noe galt så han skulle bli sint på meg senere, så vi hadde ikke kommet noen vei med det tror jeg.

[Karoline's*mamma]

Kanskej du først kunne ha snakka med ei aleine og så sammen? E iallefall godt med hjelp utanfra av noko som ikkje kjenner deke..

Lykke til!!