Polina-pia Skrevet 6. mai 2008 #1 Skrevet 6. mai 2008 Fatter ikke hvordan jeg skal komme over han. han er far til min sønn, han og den nye dama bor nært meg. jeg elsker han så sinnsykt og vil bare ha han tilbake. Dere som har hatt d sånn hvor lang tid gikk d før dere var over d? ser for meg noen jævlige år...
Polina-pia Skrevet 6. mai 2008 Forfatter #3 Skrevet 6. mai 2008 takk for d:) er vel ikke noe fasitsvar uansett..., men d føles som om d aldri skal gå over... ser vi bor på samme sted:)
Tøysetipp Skrevet 6. mai 2008 #4 Skrevet 6. mai 2008 All min sympati og varme klemmer.. Du vil komme over det. Og tiden vil være god med deg. Men, det er beintøfft når det står på. Har dessverre ingen fasitsvar eller svar til deg.
Polina-pia Skrevet 6. mai 2008 Forfatter #5 Skrevet 6. mai 2008 Det er bare så forferdelig at han er så gla i henne...vi hadde d jo ikke 100 % perfekt, men vet at vi kunne jobbet med de små tingene, men han sier at han kan ikke nå...men at han ikke vet hva som kan skje i fremtiden...
Tøysetipp Skrevet 6. mai 2008 #6 Skrevet 6. mai 2008 Det kan jeg levelig forestille meg. Om du kan ha litt is i magen en stund. Det høres jo ikke helt utelukkende ut. Men, det er kjempe vondt. Har du ingen som kan være hos deg?
Polina-pia Skrevet 6. mai 2008 Forfatter #7 Skrevet 6. mai 2008 ikke ofte på kveldene...men jeg har jo mange gode venner:) så jeg har folk å snakke med. det er ikke like jævlig hele tiden...men jeg tenker så sinnsykt masse på han og hvor fint vi egentlig hadde det og hvor fint d kunne blitt. vil være en familie igjen, vil sovne i armkroken hans igjen:( jeg vet jo at d sikkert blir bedre etter en stund...og d er ikke snakk om at hun skal møte ungen vår enda(han som ikke vil d)... så jeg håper jo...men d er sikkert pga at jeg håper at d er så ille, men samtidig vil jeg absolutt ikke at han skal si at d aldri kan skje... takk for at du svarer:)
LilleVilleVilja Skrevet 6. mai 2008 #8 Skrevet 6. mai 2008 ÅÅÅ det er ingenting som er så grusomt som kjærlighetssorg. Og det blir så mye verre når den andre har ny kjæreste i tillegg. Huff. Ingen gode råd, dessverre, men alt blir jo bedre etterhvert som tiden går. Men han kan vel ikke være så seriøs med hun andre, dersom han sier han ikke vet hva som skjer i fremtiden? *trøsteklem og postive tanker sendes*
Gjest Skrevet 6. mai 2008 #9 Skrevet 6. mai 2008 ååå, dette vet jeg gjør VONDT... Dette går jo over,det vet du...Men ting tar desverre sånn tid.. Huff..fikk vondt av deg nå...Gråt,furt og deppe litt,det hjelper mange ganger..Bedre å få ut tårene enn å holde de inne.. Huff...Sender deg en STOR klem.
Gjest Nydelige Christina+spire! Skrevet 6. mai 2008 #10 Skrevet 6. mai 2008 Been there...men er sikkert verre når det er barn involvert:-( For meg tok det 2år......Nå ser jeg tilbake på han som en dust egentlig, men det måtte gå 2år før jeg innså det.... Lykke til..alt ordner seg med tiden:-)
Gjest Skrevet 6. mai 2008 #11 Skrevet 6. mai 2008 men hvorfor ble det slutt i utgangspunktet da, kan jeg spørre om det? Kanskje heller tenke på det, istedet for det vi jenter ofte gjør - nemlig det vi kunne hatt mm. Kanskje du bare vil ha han fordi han er sammen med en annen? Vi jenter er rare sånn:) en klem til deg, leit at du har det så trist:(
Polina-pia Skrevet 6. mai 2008 Forfatter #12 Skrevet 6. mai 2008 Ja, jeg vet... han var utro:( men jeg klarer ikke å være sint for d lenger... han var deppa pga noe me jobben (vet at d ikke er en unskyldning) og så skjedde d en gang med ei, og så fikk han helt panikk eller noe og så var d ho som han er med nå. han har aldri vært utro før... jeg vet at d høres teit ut at jeg vil ha han tilbake, men vi snakker så fint, kunne hatt d så bra... om vi bare hadde fått muligheten til å prøve..men når han er med henne så går d jo ikke...må vel bare innse d:(
Tøysetipp Skrevet 6. mai 2008 #13 Skrevet 6. mai 2008 Det gjør godt å snakke om det. Du kan ikke spørre om noen vil være hos deg og overnatte? Jeg hadde en venninne som bodde hos meg i to uker da samboeren valgte å gå i fra henne. Vi kunne prate i det uendelige, men jeg tror nærværet og den tryggheten gjorde at hun følte seg litt bedre. Man blir gjerne mer rastløs av å være alene og lar tankene om det som kunne ha blitt få mer næring. Det hjelper ofte å ha en hos deg som kan tenke mer konstruktivt og se ting i et annet perspektiv. Eller rett og slett og ha en som gir deg omsorg. Og som bryr seg om deg. Smått om senn vil det bli bedre for deg. I mellomtiden må man bare stå det ut. Dessverre.. Varme tanker og klemmer.. (det vil bli bedre med tiden)
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå