Det evige "tør-pratet"..

[Anonym bruker]

Er det bare meg eller er det sinnsykt irriterende når folk skal snakke om stebarna hele tiden!?

Vi kommer fra et lite sted, og hver gang jeg møter noen på butikken, hos frisøren eller hvor som helst andre steder møter jeg alltid noen som spør etter de, og skal prate om alt rundt de. Jeg svarer høflig og smiler, men prøver å prate det bort. Syns det er så vondt. Akkurat som det ikke finnes andre emner enn de. Er jo mer saklig at de spør HAN som faktisk er faren. Jeg og sambo har jo et fellesbarn, men det snakkes liksom aldri om. Da er det mer "Ja? Hvordan takler barna at dere har fått en liten en til da?" osv.

Hva med "Hvordan går det med minstemann? " !?!?

Folk tenker så kort noen ganger!!

[Gjest]

Dessverre er det litt for mange "dumme" mennesker med lite sosial gangsyn rundt oss - dessverre flest kvinner..... Jeg irriterte meg over slikt før, men mer årene så blir man mer hardhudet Før svarte deg pliktoppfyllende for å ikke være uforskammet, men har lært at det lønner seg å svare kort: "de har det bra!" - punktum.

 

Tror ikke stefedre blir stilt i den samme kryssilden av spørsmål rundt stebarn. Jeg opplever faktisk at flere og flere spør min mann om hvordan det går med barna hans etter at vi fikk små - deilig å få fri Jeg får heldigvis mest spørsmål om våre felles.

 

 

[MaybeAgain]

Helt enig med deg.

 

Jeg forholder meg til at mannen min har et barn fra tidligere (som bor hos oss 50% ) fordi det er ingen vei utenom men jeg har ikke behov for å ha henne i fokus hele tiden. Mine egne barn er min første prioritet og vil ALLTID være det, og så får man prøve å ta vare på stebarna så best man kan deretter....

 

 

[*-*]

Jeg syns egentlig det er veldig hyggelig jeg, at andre spør meg om stebarna. Det betyr at de inkluderer meg som en viktig person i barnas liv og ser på meg som en 'autoritet' når det gjelder hvordan barna har det. I motsetning til dere så hadde jeg derimot syntes det var kjipt hvis omverdenen konsekvent bare henvendte seg til min mann når det gjelder spørsmål om barna, de bor tross alt hos oss begge. Så denne tørr-praten trenger jo ikke alltid være kjipt ment, kan også være en anerkjennelse av at stemor er en viktig omsorgsperson for stebarna.

[Anonym bruker]

Jeg klarer bare ikke å la være å fortelle hvor provosert jeg blir av slike uttalelser:

"Mine egne barn er min første prioritet og vil ALLTID være det, og så får man prøve å ta vare på stebarna så best man kan deretter...."

 

Som best man kan deretter?? STAKKA`RS BARN!!!! Det er da ikke deres feil??!!!

 

Hilsen stemor til verdens nydeligste stebarn som ALLTID tas like godt vare på som mine barn, fordi han fortjener det:)

 

 

[Anonym bruker]

til anonym over her,

 

tja jeg vet ikke helt om det er : STAKKA`RS BARN!!!! fordi en mor prioriterer egne barn....det spørs vel heller om hvordan man gjør det.....det er faktisk lov å si at man elsker sine egne barn og mannens barn på en annen måte uten at noen skal si STAKKA`RS BARN!!!! eller at man er en dårlig person.

 

Synes det er en ærlig sak at man som som stemor kan si at man prioriterer egne barn. Anonym, slutt å fordøm. Du tar dine valg og andre tar sine valg UTEN at det er dermed sagt at ALLE som er stemor og sier at de har andre følelser for sine egen barn enn for stebarna er dårlige mennesker.

 

For min del er jeg LEI av slike tanker som anonym representerer men jeg respekterer det. Jeg elsker mine egne barn på en helt annen måte enn stebarn. Det er dermed ikke sagt at det er STAKKA`RS BARN!!!! eller at jeg er en egoist.

 

 

[Anonym bruker]

Tenk å si noe sånt om søsknene til barna sine, det er jo helt sykt. Stakkars unger :-(

 

_Jeg_ er mest lei av voksne som setter sine egne behov først og glemmer at barna (egne eller stebarn) sine behov er det viktigste.

[Anonym bruker]

Virker som du er sjalu på dine stebarn jo. Hva om du hadde barn som var større, er det ikke naturlig å spørre om hvordan de tar det når det kommer en liten baby til i huset? Hvorfor kan de ikke spørre om det, når det gjelder bonusbarna dine? Skal det KUN dreie seg om dine barn, er ikke bonusbarna en del av familien?? Blir irritert når jeg hører slikt. Har selv vært bonusmamma til en gutt. Han betyr enormt mye for meg i dag også, selv om faren og jeg ikke er sammen. Men jeg er mor til hans bror, og vil alltid se på han som min "sønn"

[Anonym bruker]

Det er så mange som ånder og lever for stebarna, og hudfletter de som sier noe på at de er mest glade i egne barn. Men vi er jo ikke mødrene til disse barna, bare ressurspersoner! De har forhåpentligvis en mor og far som skal gi de det de trenger av omsorg og kjærlighet, om ikke vi skal overta hele sulamitten

[MaybeAgain]

Kjære vakre vene, det må da være lov å gi en ærlig mening om hvordan man takler tilværelsen med stebarn uten å bli dømt sammen og sønder.

 

Jeg har aldri sagt at jeg ikke tar vare på stebarnet når hun er her, eller at jeg ikke bryr meg, eller at jeg ikke stiller opp som en ressursperson for henne. Men hun har da en mor og en far hun også. Og jeg vil aldri drømme om, eller ønske, eller ha mulighet, til å ta rollen som hennes mor.

 

Jeg er mor til hennes søsken og kjæreste med hennes far, og derfor er våre liv evig forbundet. Men det betyr ikke at man har det samme forholdet til et barn som man blir kjent med i skolealder, som ikke er av eget kjøtt og blod, som har sine egne verdier og holdninger som er blitt preget før jeg kom inn i bildet - og ikke minst; som har en mor som fyller den kjærlighetsrollen, oppdragerrollen, påvirkerrollen, omsorgsrollen fult ut.

 

Jeg vil alltid være en reserveressurs for henne. Jeg vil svare på hennes spørsmål, hjelpe til med praktisk ting når hun er her, tørke tårene når hun faller, oppdra henne etter mine/våre standarder i hennes uker her og sørge for at hun har det beste mulige forholdet til sine søsken. Men det betyr ikke at hun er mitt kjøtt og blod på lik linje med mine egne barn. Hun vokste ikke inni min mage, jeg fødte henne ikke, jeg har ikke økonomisk ansvar for henne (i prinsippet), jeg er ikke den ansvarlige foreldren, jeg tar ikke livsbeslutninger for henne etc etc.

 

Man må kunne skille mellom de to, synes ihvertfall jeg. Og det må være lov til å være ærlig å si at man føler vidt forskjellige ting for stebarn og egne barn. De fleste ville nok synes at livet hadde vært lettere om man bare hadde egne barn (helt rasjonelt, ikke bli emosjonell nå, damer) og ikke trengte å forholde seg til "andres" barn, ekskoner, forhistorie, forskjeller og likheter, rettferdighet mellom barna, en uke på og en uke av.... men å ha helt blanke ark når man fant mannen i sitt liv og fikk barn ) Men sånn er ikke verden alltid, sepsielt ikke i 2008. Og da må man få lov til å ha synspunkter rundt sine livsvalg - på godt og ondt.

[*-*]

I forhold til innlegg over -

Jeg føler ikke at det at et barn ikke har vokst inni egen mage eller ikke er eget kjøtt og blod er det som betyr så mye, derimot har det en del å si om barnet trenger en, altså hva slags rolle og plass en som stemor får, både av barna og foreldrene. Iallfall har deres behov for meg, altså følelsen av å være til nytte, samt anerkjennelse fra barnas far (min mann) og mor, gjort mye for min stemorsfølelse. Hadde barna, gjerne påvirket av mor, gitt meg tydelige signaler på at jeg var utenfor familien og ikke en de forholdt seg til som en voksen omsorgsperson så ville nok mine følelser og engasjement blitt påvirket av det. Men så lenge jeg og min mann og stebarna lever som en familie med to voksne og to barn i vårt hus, så gir det meg en slags 'automatisk' morsfølelse faktisk, eller stemorsfølelse om du vil. Jeg regner selvfølgelig med at følelsene jeg vil få for egne barn vil være noe annet og sterkere, men jeg håper at jeg aldri vil slutte å føle at stebarna mine også er "mine" barn for det. Jeg tror jeg ville ha syntes det var vanskelig å leve i en nyfamilie om liksom noen av barna i huset bare var min manns sitt prosjekt alene.

 

Og det trenger vel ikke være svart/hvitt og enten/eller. Enten er du en stemor som lever og ånder for stebarna eller så krever du å slippe å forholde deg til dem som dine barn eller ditt ansvar liksom. Mange av oss ønsker en helhetlig familie med både stebarn og nye barn hvor barn og voksne er inkludert og likestilte i dagliglivet. Ikke fordi vi er noen naive idealister eller gærninger som ønsker å stjele andres barn, men fordi vi syns det tross alt er den beste måten å få en nyfamilie og en ellers komplisert situasjon til å fungere på. Det har iallfall aldri vært noe alternativ for meg å definere meg vekk fra resten av de menneskene jeg bor sammen med når barna er hos oss fordi barna en gang ble født av en annen dame. Min mann er nå i familie med meg, og barna er våre barn når de er hos oss. Selv om det er min mann som har hovedansvaret og selv om barna sikkert alltid vil være mer knyttet til ham, så føler ikke vi at løsningen er å forsterke denne enheten med meg stående på utsiden.

Sånn er man jo forskjellige, og vår løsning fungerer for oss. Her er det mange nyanser, og få grunner til å være så kategoriske og kritiske syns jeg.

[MaybeAgain]

Dette var et bra innlegg, Lindsay. Og jeg er enig - ting er ikke svart eller hvitt. Men når man blir utfordret så konkret som man blir av andre her inne, reagerer man gjerne med å fremheve enkeltelementer i sine egne argumenter som får helhetsinntrykket til å bli nettopp det - svart eller hvitt )

 

Misforstå meg rett - jeg er veldig glad i min stedatter, men hun er nettopp det STEdatter. Og for meg er det anderledes, uten at jeg bevisst vil det skal være det.

 

Det som er mest underlig, og som overrasket meg mest, er at det ble mer anderledes etter første fellesbarnet ble født. Hadde aldri trodd det på forhpnd, men det var som om en ny hverdag negynte npr man fikk sine egne barn. Sikkert ikke det samme for alle, men sånn har det ihvertfall vært for meg. Hvordan det utvikler seg når nr 2 kommer, vet jeg ikke, men uansett vil jeg jo alltid ta en rolle som ressursperson for henne fordi vi tilbringer 50% av livet sammen.

 

Det er bra noen klarer å presentere mer nyanserte innlegg her, Lindsay, for mange av oss andre lar oss løpe avgårde med hormonen og bombastiske tanker ) Veldig bra!

[*-*]

Takk MummyA:)

Jeg tror sikkert at det både kan bli annerledes og vanskeligere når man får fellesbarn, mange sier det. Og jeg syns det kan være veldig vanskelig til tider nå også jeg. Men min beste taktikk har likevel vært å skape eget forhold og sterke, nære bånd til stebarna, i stedet for å stå utenfor. På den måten er jeg blitt glad i dem, skjønner dem og tolererer mer. De og vi er kommet for å bli, og jeg klarer lettere å leve med situasjonen hvis jeg gjør dem til mine. Mye vil sikkert endre seg når det kommer flere barn, men samtidig tror jeg at jeg må fortsette å tenke om stebarna som mine barn - dvs engasjere meg i lekser, venner og fritidsaktiviterer og gi omsorg som en foreldreperson - hvis vi skal leve fint sammen. Å melde seg ut eller distansere seg framstår som et mye vanskeligere alternativ for meg. Så det er som sagt ikke nødvendigvis idealistiske motiver som ligger bak, men det som fungerer best for den familien jeg og min mann vil ha, og ikke minst for meg og mitt liv:)