da har jeg tatt en test

[Tryne_ nr.3 på vei]

å den var negativ SOM VANLIG. Jeg er knust, jeg hater meg selv, jeg hater kroppen min, jeg hater livet mitt og jeg hater å ha en gammel dames sykdom. Jeg er helt ubrukelig, funker ikke til en dritt. Jeg har det vondt lanngt inn i sjela, og jeg orker seriøst ikke tanken påå dette mer. hvorfor i H........ akkurat meg. Hvorfor søren skulle jeg komme i begynnende overgangsalder allerede før jeg var 20 år, det er jo helt sinnsykt.

 

Tårene berre triller, jeg har ikke mer energi igjen, oker ingenting. hver gang dettte skjer så faller jeg rett ned i bakken igjen, så prøver jeg å komem meg opp, men ikke før jeg klarer det så blir jeg slåttt ned igjen. Begynner å ane hva jeg skal bruke tiden min på de neste 20 årene

[Mikkemafian]

Huff så leit!! Har ingen ord som kan lette dette for deg... Klemme på!!

[AO3]

Kjæreste Tryne, jeg synes så synd på deg. Det er vel ingen ting jeg kan si eller gjøre som kan hjelpe deg i situasjonen du er i nå, bortsett fra å si at har du ikke testet litt tidlig? Det er vel ikke så lenge siden du hadde uttak?

 

Du sier mange fryktelige ting om deg selv. Jeg har tidligere reagert på endel av tingene du har skrevet her inne, og ting som står på hjemmesiden din. Får du noen profesjonell hjelp til å takle alle følelsene du har rundt dette? Psykolog e.l.?

 

Du blir ikke "mindre verdt" som kvinne selv om det skulle vise seg at du ikke får barn på de IVF-forsøkene du har igjen (for løpet er jo ikke kjørt enda! Du har flere forsøk igjen, selv om du ikke skulle lykkes på dette! Det er jo mange som ikke lykkes før på det aller siste forsøket!). Livet kan være j**** urettferdig innimellom, men sånn er det. Jeg kunne gitt deg mange eksempler fra folk rundt meg på ting som har rammet dem - sykdom, dødsfall etc - som også faller inn under kategorien "j****** urettferdig", men det skal jeg spare deg for. Det trenger du ikke høre nå.

 

Vet du hva du skal gjøre de neste 20 årene? Du skal kjøre løpet helt ut, og om du ikke får nummer to da, må du med tiden lære å leve med det - og etterhvert klare å glede deg over at du har en fantastisk datter - for resten av ditt liv! Er ikke det ganske utrolig?

[studdis]

Sender deg mange trøstende tanker!

Ellers så er jeg enig i det meg80-med spire skriver.

Det er kjipt at du skal være i en slik situasjon som du er. Tanken på å bli gravid og få en baby kan være altoppslukende og nedturen er stor når ting ikke går på skinner. Men når du engang er i en slik situasjon som du er i, så blir du nødt til å tenke mer positivt. Nyt den lille jenten din, og forsøk å ikke bruke så mye tid på å fokusere på graviditet hele tiden. Du er ung og har ennå god tid og sjangsen er stor for at dere før eller siden vil lykkes igjen.

 

Jeg forstår at du blir frustrert - men for all del så må du ikke tenke tanker som at du er mindre verdt som kvinne osv. det er bare tull. Min søster slet med å bli gravid - og det skulle gå hele 10 år før de lyktes. De hadde nesten gitt opp håpet da de endelig fikk oppleve å bli foreldre. Men hun var ihvertfall glad for at hun hadde brukt de 10 årene på mye positivt i livet sitt - hun hadde fått seg en utdanning, en bra jobb, hun og mannen hadde reist litt og brukt mye tid sammen med venner osv... Poenget mitt er at du må fylle dagene med positive ting og få tankene over på noe annet - ihvertfall mesteparten av tiden. Du har jo den lille jenten deres - et lite mirakel rett og slett.

 

Men jeg tror innerst inne at dere vil lykkes med forsøkene. Du har jo blitt gravid før, så sjangsen er stor.

[Tryne_ nr.3 på vei]

Jeg prøve rå fylle dagene mine med positive ting. jeg er ute å leker med jenten min, snart ferdig utdannet sykepleier, jeg har en mann osv... men faktumet er likevell at om jeg alder så mye har lyst til å drite i å få flere barn så er det HEEEEEEEEEEEEEEEEEELT umulig. jeg kan ikke berre drite i det, jeg er jo bare 21 år (snart 22). Jeg har veldig lyst til å adoptere, men det er ett problem i forhold til det også. Vi må vente så leeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeeenge fordi vi er så unge. Vi kan tidligst ha ett barn om 7 år da, å det sliter å tenke på det.

 

jeg er veldig takknemlig for jenten jeg har, har ikke ord for det. men jeg har lært en ting. Å slite med nr.1 og nr.2 er faktisk NESTEN det samme. jeg er heldig som slipper å lure på om jeg noen gang kommer til å bli mamma, for det var grusomt. Men lengselen etetr ett barn til er det like fullt l likevell. Å det som er med å gjøre dette verre er problemet mitt. Hadde jeg vert 22 år og hatt PCO (jeg mener ikek å bagatelisere, berre sette det i perspektiv), så hadde jeg hatt god tid. Men jeg er 22 år og er på vei inn i overgangsalderen. dette alene er slitsom å tenke på.

 

Om jeg ikke skulle få flere barn så er det en ting. Men jeg kommer faktisk 20 år tidligere i overgangsalderen enn normalt. Jeg har noe jeg må leve med hele livet og som vil ha store konsekvenser for meg. Så mitt problem dreier seg ikke bare om det å få barn. Altt dette sammen er det som sliter meg ut.

 

Men takk for at dere gidder å skrive noen trøstens ord og at dere bryr dere

[studdis]

Jeg forstår at alt dette sliter deg ut. Men jeg ser det utenifra og i et litt annet perspektiv. Tenk om du hadde vært i 30-årene da du fant ut at du ville starte familie - det er jo helt normalt å få sitt første barn sent i dag. Da hadde du hatt mye mer hastverk, for det første så hadde du kanskje ikke hatt mulighet i det hele tatt til å få et biologisk barn og adopsjon tar tid uansett alder. Nå har du fått en herlig jente + at du har gode sjangser for å lykkes nok en gang. I tillegg så vil du raskt kunne starte prosessen med å adoptere når den tid kommer dersom det blir behov/ønske om dette (hvor gammel må du være? kan ikke helt de reglene - må man være gift?).

 

Hvilke konsekvenser gir det ellers å komme i overgangsalderen tidlig? Jeg vet igrunnen lite annet enn at man kan få trøbbel med menstruasjonen - lange sykluser eller også miste den helt.... også at man kan få hetetokter.

 

Kjekt å høre at du holder på med utdannelse :-) kanskje det kan være positivt å fullføre skole og få seg en jobb også, økonomien vil jo bli bedre og det er jo alltid kjekt. Jeg er student selv, og gleder meg til å komme i jobb - både fordi jeg gleder meg til å jobbe med barn (blir lærer) og fordi vi får mer penger å rutte med.

 

 

[Tryne_ nr.3 på vei]

Nå har det seg slik at jeg har mye mer hastverk enn de som er i 30 årene generelt. jeg er lik en dame i 40 årene, så for meg haster det like mye som en dame som er som en gjennomsnittlig 45 åring. det er det som er så trist. Så selv om jeg er ung, så hjelper det meg LIIIIIIIIIIIIIIIITE.

 

Andre konsekvenser jeg har ved åkomme i overgangsalderen så tidlig er feks brystkreft, bensjørhet, ingen mulighet til å få barn, livløst hår/håravfall (som jeg allerede har), osv.... det er mye som skje ri kroppen min for å si det sånn.

 

 

[studdis]

Ja, jeg tenkte ikke på din kroppslige alder. Mange som kan få barn i 40årene. Å komme i tidlig overgangsalder vil jo ikke si at du blir gammel til sinns :-) det var mer det jeg tenkte på i forhold til at du er ung. Du har også en mulighet til å adoptere.

 

Ønsker deg LYKKE TIL!!!

[Gjest]

Off!!!

 

Kan umulig hjelpe deg samme hva jeg måtte si, men vil at du skal vite at jeg tenker ofte på deg, og syns i likhet med deg at det er SINNSYKT urettferdig dette her!

I tillegg til trøstende ord her inne, så håper jeg at du har gode folk du kan støtte deg til hjemme?! Mann, foreldre, venninner osv...

Har en sterke følelse av at dette vil ordne seg på et el annet vis! Vet ikke hvorfor jeg har det, eller hva jeg mener med "orndne seg", men er bare en sterk følelse jeg har. Mulig det tar tid, men jeg håper og tror at dere en gang blir den store familien dere alltid har drømt om!!

 

Mange varme klemmer fra

 

[studdis]

og i ditt tilfelle så hadde du kanskje ikke hatt flere ok egg igjen dersom dere hadde startet forsøk på familieforøkelse når du var i 30-årene, og dermed hadde du ikke hatt den lille jenten din i dag og heller ikke mulighet til å få flere.

[*dreamer* <3 Mie Linnea]

Hei Tryne.

 

Har tenkt så urolig mye på deg og krysset fingrene for deg hver dag, og fulgt med her inne for å se hvordan det går med deg. Ble så utroooolig lei meg da jeg leste dette!!!:´-( Det er så sinnsykt urettferdig at du er i overgangsalderen så tidlig, og jeg tror ikke det går an å forestille seg hvor vanskelig det må være å sitte i din situasjon. Jeg tror du gleder deg over jenta di med hele ditt hjerte, men det hjelper jo ikke på savnet etter nr. 2. Du har lov til å være lei deg og frustrert nå. Jeg synes du er så sterk som kjemper denne kampen og som ikke gir opp. Jeg har også en god følelse som sier at dere kommer til å klare dette. Dere SKAL klare det. Når du har kommet over denne store skuffelsen så håper jeg at du klarer å holde motet oppe og prøve en gang til. Kanskje spiren bare er ett forsøk unna? Fortsetter å krysse fingrene for deg og sender deg mange varme tanker.

 

Maaange trøsteklemmer fra meg

[Gjest]

Vil gi deg en god klem jeg :-)