Ting ble ikke helt som forventet :(

[Anonym bruker]

Jenta mi er blitt ei uke, og ting ble ikke helt som forventet. Hun er en veldig urolig baby og jeg bare gråter om kveldene og blir aldri nok opplagt..

Er forresten bare 18 år, og føler kanskje att jeg ikke var helt klar for dette.

Er jeg helt forferdelig?? Elsker jenta over alt på jord, men hadde jeg kunne dyttet dette framover i tid hadde jeg gjort det.

[Anonym bruker]

Har du ingen til å hjelp deg litt? Med sånt som rydding, klesvask osv... Eller noen som kan bære ungen litt av og til?

 

Du må huske at det er vanlig det du er gjennom nå. Alle hormonene i kroppen skal "på plass" igjen etter svangerskapet.

[Anonym bruker]

Vet du hva? Da gutten min var en uke, kunne jeg faktisk gitt han bort, til noen snille barnløse mennesker. Nå elsker jeg han så høyt, at det er umulig å beskrive!!!

[Anonym bruker]

De første ukene er gjerne tøffe. Man skal bli kjent med et helt nytt menneske. Den lille babyen har hatt det trygt og godt i mors mage i lang tid, for så å komme ut i den store skumle verden. Babyene gråter gjerne en del de første ukene, noen ganger lengre, men det går seg gjerne til etterhvert. Skjønner at du føler deg ung, men dette går nok helt sikkert bra:) Mange som har vært i din situasjon før som har klart seg utmerket. Kan du ikke prate med noen om det? Evt få litt råd og avlastning fra noen. Er helt sikker på at du mestrer dette veldig fint snart. Husk at vi alle sliter inni mellom, og at du ikke er alene om å føle som du gjør. Syns du virker voksen som innrømmer "problemene" dine. Ikke alle som gjør det. Du er nok en super mamma:)

[Anonym bruker]

Jeg hadde også de tankene de første dagene...men det gikk over

[Anonym bruker]

Ta deg tid...

 

Det vil gå seg til for deg. Kan være hun merker du er yrolig. Å da blir hun urolig også..

 

Jeg var ikke mer en 20 da jeg fikk min ( 20 år siden) å jeg å gråt en del i starten.

 

Nå er våren her å snart kommer sommeren. kos deg med henne ute med lamge spaser turer, Kos masse med henne, treff venner og bare kos dere. Dette vil ordne seg.

 

Tro du meg

 

Lykke til

 

 

[Anonym bruker]

Den verste tiden i jeg har opplevd i hele mitt liv er de to -tre ukene etter fødslene. Hadde det helt forferdelig, men etterhver så går det seg til. Når ungene blir rundt 3 mnd så begynner det å bli skikkelig gøy syns jeg. Du må bare henge med i svingene disse første månedene så går det seg til! Jeg lover ;O)

Dersom tungsinnet ikke er blitt bedre etter 2 uker så ta kontakt med lege/helsestasjon lo slik at de kan hjelpe deg med eventuell fødselsdepresjon.

[Anonym bruker]

Vil gjerne si at jeg tenkte det samme - og jeg var ti år eldre enn deg da jeg fikk mitt første barn! Så alderen trenger slett ikke ha noe med følelsene dine å gjøre!

Men ha tro på at det går seg til. Ha tro på dine egne evner oppi dette, og ikke nøl med å få noen til å hjelpe deg innimellom.

[Anonym bruker]

Kanskje ikke så stor trøst, men det er faktisk slik for de aller fleste!

 

Du er ikke forferdelig! Det er mange både eldre og erfarne mødre som føler akkurat det samme.(f.eks meg)

Har du noen som kan hjelpe litt så spør.

Og hvis ikke må du prøve å ta det med ro.

 

Små babyer gråter ofte, selv om alt er i skjønneste orden.

Vet ikke om det er gode råd, men dette er hva jeg gjorde:

Hadde babyen tilkoblet puppen så å si hele tiden, fikk litt energi av å spise mye frukt og grønt, prøvde å sove litt med babyen i blant, drikk mye vann(spesielt om du ammer).Uansett hva man gjør blir man utslitt i denne tiden

 

Trøsten er, det blir bedre! Husk bare at babyen mener aldri noe "vondt" når den skriker, ikke vil sove osv..Den trenger deg til alt.Prøv så godt du kan, det er det vi alle gjør

 

Stor klem

[Anonym bruker]

De første ukene er veldig slitsomme for mange. Min lå vel mer eller mindre konstant til puppen de første 3 ukene, og jeg kunne bare legge han fra meg hvis han sovnet. Ellers måtte jeg bære, han ville ikke ligge noe særlig alene. Kom meg nesten ikke ut, kunne bare trille hvis han sovnet før jeg gikk ut, ellers bare hylte han. Våknet han på turen måtte jeg løpe hjem for da skulle han ammes!! Jeg var ganske deprimert de første par ukene etter fødselen, og syns det var veldig tungt. Fikk hverken spist eller dusjet. Fikk heldigvis hjelp, mamma flyttet inn til oss og ble noen uker.

 

Tror det kan være vanskelig uansett alder, jeg er vel dobbelt så gammel som deg HI, hehe, kanskje ventet for lenge igjen;)

 

Prøv å få litt avlastning:) Ellers går det jo mot lyse tider og lett å komme seg ut fordi du ikke trenger å kle på så mye:) Er også veldig lurt å sove litt mens babyen sover på dagtid, jeg var ikke så flink til det men det er veldig lurt å få tatt seg litt igjen.

 

Lykke til videre!

[Anonym bruker]

Åh, så godt og høre att jeg ikke er den eneste!

[Anonym bruker]

Et barn er ikke en dukke!

Det er hard jobbing, lite søvn, masse arbeid, hormonsvingninger, fødselsdepresjon osv.

I tillegg får du avbrudt ungdommen din. Ingen ønskesituasjon. Du må ta imot all hjelp du kan få fra omgivelsene.

Håper du har barnefar og/eller familie som kan stille opp!

Lykke til!

[Anonym bruker]

Det vanskligste ved det å bli mor er det å lære å sette seg selv som nr to hele tiden.. Barnets behov skal og må alltid kommer først.

 

Jeg hadde et urolig og et roligt barn og man merker så klart forskjellen på seg selv, men ta det med ro, dette er bare en fase man skal igjennom! Det blir lettere!

 

Ta i mot hjelp, del opp dagen i korte overlevlige intervaller si til deg selv at den filmen, den serien, den boken kan jeg se senere, men dette øyeblikket får jeg aldri igjen! Det blir lagt i minner som bare skjer engang og tro det eller ei så flyr tiden ekstremt fort, man legger bare merke til det for sent..

 

Hvil når barnet sover, rydd en halvtime hver morgen og hver kveld så blir ting lettere.

 

Dette klarer du!!!

 

Lykke til og gratulerer med verdens fineste lille nurk!!

 

 

[Anonym bruker]

Velkommen i klubben:)

 

Var 21 år da jeg fikk min første. Barnefaren var alltid på jobb og der satt jeg alene, dag ut og dag inn. Fy flate! Jeg hatet mitt nye liv, men elsket barnet mitt.

 

Det er gått noen år nå. Og jeg ville aldri byttet noe av dette mot "friheten". Jeg er så stolt og glad over å ha klart dette alene. Om bare få uker er jenta di stor nok til å smile til deg, holde hodet selv og bli oppmerksom på deg. Da glemmer man fort den slitsomme tiden.

 

Og det tok ikke lang tid før jeg fikk hentet inn litt søvn. Litt etter litt sov han lengre og lengre... Og jammen kom jeg meg ut å var sosial etterhvert også!

 

Hverdagen kommer jenker seg etterhvert, så om du ikke orker å vaske hus så ta det vikrigste.. (klesvask o.l) Alle skjønner at livet er snudd på hodet. Ingen forventer noe av deg.

Og om det blir alt for ille med gråt, ring en eller annet. det er alltid godt å være 2!

 

Lykke til. Denne tiden er borte før du aner det!

[Anonym bruker]

visst det er en liten trøst så er de 3 først mnd veldig travle, så blir det mye bedre etterhvert

[Anonym bruker]

er nok slik for de fleste,men det vil gå over! tar litt tid å komme oppi rutine å få taket på alt det nye som skjer! er jo så mye på engang! et nytt liv å ta vare på å alle forandringer i egen kropp! livet er jo helt forandret! men det vil bli bedre.. men de første ukene er beinharde! ta imot hjelp om du kan få! hvis du ikke har noen til å hjelpe deg så henvend deg til helsestajonen din! de har faktisk tilbud om å passe barnet i et par timer for å gjøre hverdagen din enklere!!ingen skam å spørre, er flere mødre med mannfolk som mottar slik hjelp! å det er ingen skam i å "bare" være 18! dette klarer du like godt som en på 30!!

lykke til, dette går bra skal du se!

[Anonym bruker]

de 3 første mnd. er tøffe... hold ut... når du lærer babyen din og kjenne blir alt mye bedre=)vet at alt ser svart ut no... men det kommer seg!! jeg lover...

[Anonym bruker]

Tusen takk for alle fine svar! Dere gjorde det straks mye lettere

[Anonym bruker]

Jeg hadde det også sånn. Har en gutt som sover maks to timer på dagtid.. De første mnd var utrolig slitsomme. Var skikkelig sliten hele tiden, og følte faktisk at det ble verre at alle skulle komme på besøk hele tiden. Det så helt forferdelig ut her, og jeg fikk nesten ikke stelt meg, og angret skikkelig på at jeg hadde fått han.. Har samboer som gjorde alt han kunne, men etter de første to ukene måtte han jo på jobb..

 

Ting ble bedre når han ble 2 mnd. Han sover like mye, men jeg er vant til å sove mindre, og sånt, og har fått hodet over vannet.. Det eneste jeg virkelig savner er sosial omgang. Er 20 år, og de fleste vennene mine er jo bare opptatt av festing o.l... Men elsker jo gutten min, så satser på å få noen nye venninner etter hvert

 

Bare stå på, så skal du se at det blir bedre utover sommeren..