må bare få ut litt fustrasjon (veldig langt )

[Sørland-snuppa]

må bare få ut frustrasjonen min litt nå.

Helt siden lillegutt kom til verden for ett år siden, så har meg og samboeren min ikke fått noe spesielt kvalitetstid sammen. Det visste jeg jo at ville bli midre av selfølgelig, men hadde aldri trodd det skulle gå så mye inn på meg og slite så mye på meg. Vi hart lite med familie og den familien vi har og venner har jo barn selv og jobber og har aldri tid til og passe ungene.( jeg har ei jente i fra før). 3 ganger har vi vert uta av hus sammen. to 30års feiringer og en julefest. de har vert planlakt i lang tid i forveien. men vi har aldri funnet på noe sammen bare meg og han på ett år nå. Han er stadig vekk ute og farter og reiser. alltid på cafe med vennene eller på kino eller ute og ser på fotballkamp eller noe. hvert mye på hovden og andre plasser ikke så lankt unna og stått på ski enten en dag eller hele helga. var just i Østerike en uke på guttetur/skitur. I tilegg jobber han veldig mye og er veldig ofte sent hjemme. Han sier til meg at jeg må jo bare si i fra så må jeg bare gå ut og finne på noe med venner jeg også, men kan han da ikke forstå det at når han er så mye vekke at jeg får jo aldri muligheten nesten. og når han først er hjemme, så ønsker jeg jo og være med han.... Når jeg da først ringer og sier at jeg er invitert til noe og har lyst og bli med, så er det bare stress, for da må han stresse masse på jobb for og komme seg hjem ikke så altfor sent, ellers så må han ta taxi for og komme seg hjem. det er alltid noe når jeg skal ut av hus. en dag han liksom skal være ferdig til normal tid og kan komme hjem mellom 17-17.30, så er det alltid ettelerannet som gjør at det bare blir stress. det er så irriterenes at jeg ikke kan bevege meg ut av hus uten at det må bli styr ut av det. så kommer han jo nesten alltid hjem og sier at han også har blitt spurt om og bli med på noe, men sa nei for nå skulle jo jeg få komme meg ut litt. herregud, hvorfor må han absolutt si det til meg? kan han bare ikke holde kjeft om det da... Desuten så er det ikke så viktig for meg og komme meg ut av hus uten han. trenger litt tid sammen med han også enten bare oss to eller sammen med andre. Jeg føler meg veldig som en alenemor. Og det har begynt og tære veldig på forholdet nå merker jeg og at fra små detaljer og små uvaner og sånt han har bare begynner og irritere meg mere og mere. og jeg trekker meg bare mere og mere vekk. Men det er jo ikke det jeg vil...

Akkurat nå så er han på cruse på vei til Amsterdam med jobben, det var med følge, men med ingen til og passe ungene så må jeg bli igjen. Denne turen han er på nå, har virkelig fått meg til og rase helt nå. Når han ringte tidligere i dag og kjønte at jeg ikke var noe i humør, sa han at han hadde kjøpt en gave til meg. akkurat som om det er noe trøst for meg... så sa han at til neste år så kan vi ta med lillegutt hvis vi kan få barnevakt til hun elste... Da ble jeg så sint at jeg la på og har ikke orket og snakke med han etterpå. Hva faen er det med han for noe?? komme og si noe slikt. for det første så hvet han ikke hva som skjer og hvor de skal reise. og desuten så spurte jeg han nå om ikke vi kunne ta med lillegutt og vi fikk barnevakt til elstejente. (lettere og få barnevakt til hun, hun klarer seg veldig godt selv). men det kunne vi jo ikke, det var ikk lov. så hvorfor sier han nå at vi kan ta med han til nesteår. For en drittsekk. han har nok ikke gidda og skjekke oppe en gang om det var mulig, men har vel sett det på båten nå at andre har hatt med seg små barn tenker jeg... han har ikke vert så ivrig på og hjelpe til med og finne noen til og kunne ha ungene heller, så innerst inne tror jeg han ønsket og reise alene.

Han får være med på så og si alt. er det en gang vi har familie på besøk eller noe, og jeg sier at det ikke passer i dag, så furter han som en liten drittunge og går går bare og legger seg. Har tatt han skikkelig hart på det og han har forbedret seg litt på det.

 

[cecilies mamma]

på meg virker det som om han trenger å få høre det skikkelig ang prioritering av familie kontra venner.

er han far til begge barna?

 

han gir jo ikke videre inntrykk av å være klar til eller å ha forstått hva det faktisk innebærer å sette barn til hverden.

og hva det faktisk krever av deg å ta deg av to så små barn så og si helt alene. regner med han ikke har tatt så mye av sin tørn med nattevåk og snørette nese..

[Sørland-snuppa]

nei, han er bare far til minstemann.

han er veldig flink til og hjelpe til når han er hjemme og han har også tatt noen netter når minstemann pleide og vokne på natta.

han har vel bare veldig vanskelig for og klare og slå seg til ro. Men etter to,5 år i forhold med barn involert i , så bør han jo snart slå seg til ro. kansje det er jeg som er for snill og lar han få lov til alt for mye

[Mor&barn]

huff jeg forstår deg veldig godt. Kan kjenne igjen noe av følelsene dine.

Min samboer er ikke så ille som din, men han jobber fryktelig mye, og en av 2 kvelder hver helg "må" han på¨fest. Dette er noe som jeg prøøøver å skyve til sides, men ikke alltid jeg klarer, og når jeg leser sånne innlegg som ditt så kommer følelsene av irritasjon tilbake.

 

Lillegutt er 6 mnd og mammadalt til tusen. Dette fordi far tar svært lite ansvar, både fordi han er lite hjemme og fordi når han først er hjemme er han sliten.

Jeg har da lillegutt 24 h/d og dette syntes jeg og er slitsomt. Ettersom lillegutt ikke har den tiltroen og nærheten med far har jeg heller ikke samvittighet til å dra fra de alene så ofte. Og om det er meg som skal ut med våre venner for en gangs skyld så furter han som en unge, fordi han må være hjemme med barnet.

 

Vet ikke helt hvor du ville med innlegget, men "godt å høre" det er fler av oss. Om du trenger å prate eller no så send meg pm

[Sørland-snuppa]

Jeg vet egentlig ikke jeg heller. Måtte bare få ut tankene mine litt. Er ikke så flink til og prate om slike ting. Mye lettere og kan skrive det ned.

Når samboeren min skal gå og sier hadde, så vinker Leander til han. men om jeg skal gå, så skikker han rart på meg og vinker aldri. sier til sambo at det er nok fordi han er vant til at sambo alltid går. Da bare smiler han men sier ingen ting

[Mor&barn]

han er jo vandt med at du er i nærheten hele tiden.

Her er det også sånn. Han gråter jo nesten hver gang jeg forlater rommet. Er i grunnen litt slitsomt.

 

Det jeg ønsker meg mest av alt er å kunne dra en kveld til ei venninne, kose meg skikkelig. Ta et par glass vin, legge meg og sove der. Komme hjem dagen etter og alt er i skjønneste orden.

Alt dette UTEN en surmulende mann, eller tanker og bekymringer om at han skal miste tålmodigheten med mini osv.

 

Skal ikke være så lett å være mor bestandig