Jeg har det så vondt.

[Anonym bruker]

Jeg sliter virkelig med sjalusi.

Når kjæresten min drar på byen (noe som er ytterst sjelden forøvrig) sitter jeg hjemme og har det så vondt inni meg. Det er fysisk vondt også, jeg blir kvalm, skjelver, får hodepine og har bare lyst til å spy. Det er helt grusomt.

Han er klar over at jeg sliter, men han forstår nok ikke hvor vondt det er. Jeg har snakket med ham om det tidligere, men han er ikke sjalu i det hele tatt så han klarer ikke å sette seg inn i det. Og det forstår jeg!

Men det er bare så vondt, så vondt.

Jeg vet at jeg kan stole hundre prosent på ham, og han har aldri gjort noe som skulle tilsi at jeg ikke kan det, så det er ikke der problemet ligger heller. Det er mye det at det finnes jo så mange dumme damer også, som ikke bryr seg en plass om mannen har familie. Jeg vet jeg kan stole på ham, og jeg vet han ville ha skjøvet unna disse evt. damene, men likevel. Bare tanken på at det er noen andre damer der gjør meg kvalm.

Herregud for en kjerring, tenker dere sikkert om meg nå. Og det skjønner jeg. For det er helt grusomt å ha det sånn. Det er mye jeg skulle ha gjort for å slippe å ha disse knytingene inni meg bare han beveger seg utenfor døren. Det er mitt problem, ikke hans.

Jeg har prøvd å legge det fra meg, prøvd å tenke positivt, men jeg får det ikke til.

 

Er det noen andre i lignende situasjon som har klart å komme seg ut av noe sånt på egenhånd?

Jeg føler meg så dum. Noen mener jeg bør snakke med en psykolog, men jeg føler de vil syns at jeg er like dum. Det virker som en bagatell. Men for meg er det et stort, vondt og vanskelig problem som ødelegger enormt mye for meg som person, medmenneske og kjæreste.

[Dunder]

Synes ikke det er en bagatell å ha det sånn, og tror psykologer er vant med slike følgelser. Det kan jo være at sjalusien din bunner i et svik du har opplevd tidligere i ditt liv og da kan det kanskje være lurt å få bearbeidet dette?

[Anonym bruker]

jeg også var ganske så sjalu før, hadde det helt grusomt forferdelig da han dro på byn, selvom han bare skulle ut med gutta.

 

men nå som vi har vært sammen i en del år, fått barn og hus sammen, så tenker jeg ikke på det i hele tatt. tenker bare hvis han er så tett i hue og gjør noe dumt, så mister han jo meg og huset og får se mindre til ungene våre..

 

før ville jeg alltid gå ut sammen med han, men nå syns jeg det er helt greit å gå ut hver for oss mens den andre er hjemme med ungene. vi er ikke så mye ute da....

[Anonym bruker]

Jeg har prøvd å tenke tilbake på om noe har skjedd, men jeg har aldri blitt sviktet på den måten. Altså jeg har aldri hatt noen kjæreste som har hverken behandlet meg dårlig eller vært utro mot meg.

Og min nåværende kjæreste har jeg hatt i flere år, og han har aldri gjort noe som skulle få meg til å være nervøs eller redd.

Jeg er egentlig ikke det heller, for som sagt så vet jeg at jeg kan stole på ham. Det er ikke akkurat sjalusifølelse heller. Jeg klarer ikke helt å beskrive det. Det bare er skikkelig vondt inni meg. Føler meg kvalm og ekkel og verdiløs...huff..

 

Jeg ble mobbet mye i barndommen, det kan henge igjen derfra..jeg vet ikke. Jeg vet bare at det er forferdelig å ha det sånn, og jeg vil ha vekk de følelsene. Jeg vil glede meg over at han skal kose seg med venner, og jeg vil være GLAD på hans vegne, ikke føle avsky og sinne.

 

HI.

[~Roskva~]

Jeg synes faktisk at du bør ta kontakt med psykolog, jeg.

 

Når du har et problem som dette, som virkelig går ut over livskvaliteten din, så har du krav på hjelp!! Og psykologen BØR virkelig ikke synes at du er dum - han eller hun skal forstå at dette er et reelt problem!

 

Kanskje det faktisk er en form for fobi du har? Siden du er så irrasjonelt redd for en situasjon hvor kjæresten din kunne fristes til å være utro. Det er ikke "dumt", men fryktelig ubehagelig. Og det er også mulig å behandle!!

 

Søk hjelp, kjære deg. Du burde slippe å ha det så vondt :-)

[Anonym bruker]

Det er det som er så rart. For det er sånn her også. Vi bor sammen og har to barn, men jeg klarer ikke å legge det fra meg.

Vi går sjeldent ut, og han går jo kun ut med kompiser. Og når jeg går ut, er det jo med mine venninner (dette er når vi er hver for oss.) Men det gjør at jeg også sliter med dårlig samvittighet om jeg går ut, for han mener oppriktig at jeg skal kose meg og blir glad når jeg har gjort det. Men det er en sånn knekk i gleden min, jeg klarer ikke kose meg skikkelig, og vil helst hjem tidlig fordi det er sånn jeg vil at han også skal være.

Trodde virkelig det skulle gå over etter flere år sammen, men det er like vondt, om ikke verre. Tenker også som deg at om han er idiot så er det jo han det går utover, da mister han oss. Men det hjelper meg ikke å tenke sånn for jeg vil jo ikke miste ham.

 

HI.

[Dunder]

Hvis du har blitt mobbet mye i barndommen så har vel selvtilliten din fått seg en skikkelig knekk. Hvordan fungerer du ellers? Sliter du mye med dårlig selvtillit?

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode svar. Dere er så snille.

Det er jo heller ikke det at jeg tror han kommer til å være utro, for jeg "vet" så sant det lar seg gjøre, at han aldri kommer til å gjøre noe sånt mot meg.

Men det river og sliter meg i fillebiter på innsiden, og jeg vil jo bare ha han hjemme. Han er en person som har mange gode venner, og som trenger en del tid for seg selv, og det er greit. Jeg prøver ikke å være vanskelig mot ham heller, og i går måtte jeg svelge mange kameler før jeg klarte å gjøre meg til og være så positiv som mulig, og si at det var helt greit at han gikk ut. Jeg hadde så utrolig vondt inni meg, men jeg klarte det. Da var jeg stolt over meg selv. Men det var jo kun overfor ham og ikke for meg selv. Jeg hadde det like forferdelig.

 

Det kan høre logisk ut at det er en slags fobi. Jeg takler ikke tanken på at han skal være et sted hvor det er andre damer, og så er ikke jeg der en gang. Det er jo meg han har valgt og elsker, men det spiller liksom ikke noen rolle. Jeg "tror" ikke på det, selv ikke etter flere år.

 

Det er akkurat som om jeg prøver å ødelegge. Fordi jeg er livredd for at noe skal skje, er det akkurat som om jeg prøver på det. Det høres rart ut når jeg leser det ser jeg, men det jeg mener er at jeg ofte kommer med helt urealistiske påstander om ham, og er frekk i tonen. Sier ting som at "ja han fant seg vel noen damer som var mye bedre enn meg"....det er helt forferdelig. Jeg har klart å slutte med det i det siste, for det ødelegger jo mer enn det gjør bra. Jeg er så dum, jeg vet det selv.

 

HI.

[Anonym bruker]

Dette innlegget måtte jeg bare svare på for sånn har jeg det også..

 

Jeg har slitt med sjalusi i maaange år og begge mine siste forhold ble ødelagt pga det. Jeg hadde mistanker om alt han skulle og byn fikk han ikke lov og dra på..Jeg ble sinna bare han så på Mtv der det er så mange pene damer.Jeg har vært veldig drøy, flydd på han av raseri pga sjalusien.Jeg fikk hjelp hos psykolog men følte ikke det hjalp så mye, begynte med gruppeterapi og det kan jeg anbefale på det sterkeste.Jeg har enda ikke blitt helt fri for sjalusi men har blitt myyye bedre enn før.Jeg ble også helt kvalm når han skulle noe jeg ikke hadde oversikten over osv, huff for en vondt følelse. Håper du får noe hjelp og blir bedre for det er utrolig vondt å ha det sånn.Jeg sliter jo også med dårlig selvbilde noe som også fører til at jeg var usikker på alt han gjorde, var redd han så på andre pene damer osv..

 

Lykke til, klem fra meg:)

[Anonym bruker]

Ja, jeg gjør det. Dessverre. Det er vondt og vanskelig.

Kjæresten min har aldri sagt et vondt ord om meg og mitt utseende, og han liker meg akkurat som jeg er, og kommer med fine komplimenter.

Krangler vi, så påpeker han alltid at det ikke har noenting med utseendet mitt å gjøre, nettopp fordi han vet hvordan jeg tenker.

Det ødelegger veldig mye for oss. Mest for meg såklart, men mye i forholdet også fordi jeg klarer ikke å stole på at han elsker meg for "det finnes jo tusener av damer som er bedre/finere/strammere/vakrere osv osv. enn meg." Han blir jo såret selv, for jeg er jo stygg mot ham på en måte. Han elsker meg og har valgt meg, og jeg rakker jo omtrent ned på hans valg fordi jeg mener at han kan finne seg noe mye bedre.

 

HI.

[Anonym bruker]

Jeg skrev nettopp et innlegg til deg litt lenger opp, og du tenker som meg, jeg kunne også si sånne ting som at han har funnet noen som er bedre osv..Har også vært mye frekk i tonen.Som sagt så bør du skaffe deg hjelp som jeg gjorde, gruppeterapi er tingen

[Anonym bruker]

Det der kunne har vært meg. Jeg også blir sint bare det vandrer noen flotte damer på tv. Det er jo ikke hans feil!

Stakkars fine kjæresten min.

Jeg har også flydd på ham i sinne pga. sjalusien og jeg vet at ett sted går grensen. Alt dette bunner nok i selvtilliten, og han har jo ingenting med den å gjøre.

 

Jeg føler heller ikke at psykolog vil hjelpe meg. Det er det, jeg er redd for å snakke om det "offentlig", for jeg føler meg så utrolig dum og teit. Vet ikke om jeg hadde klart å ta det opp foran mange andre heller (gruppeterapi), men tusen takk for tips.

 

HI.

[Anonym bruker]

Hvor kan jeg finne info om gruppeterapi?

Er det veldig dyrt?

 

HI.

[Anonym bruker]

Takk for svar til alle sammen.

 

Er det noen flere som har erfaringer å dele med meg?

 

HI.