Huff..sliter så sinsykt for tiden :(

[Anonym bruker]

Plages litt med opp og nedturer, og har gjort det ganske lenge nå, par år kanskje.

Men nå kjenner jeg at jeg er på en skikkelig nedtur igjen, tårene triller for nesten ingenting, og jeg er helt "fjern", har ingen å snakke med å da blir det liksom ikke noen som kan hjelpe meg "opp" igjen heller.

Samboeren jobber på sjøen, og kommer ikke hjem før om 2-3 uker, så jeg er alene med barna.

Vet ikke grunnen til denne nedturen da (gjør som regel ikke det da), men starter liksom med at jeg får lite energi, og gjør lite hjemme som skulle vært gjort (slik som nå skulle hele huset blitt ryddet og vasket, mye overflatisk rot), dette tærer på, og jo mer jeg har å gjøre jo mindre klarer jeg å gjøre, og blir deppa bare på tanken på alt jeg skulle ha gjort.

Det har skjedd veldig mye i livet mitt i løpet av noen få år da, som jeg tror kan være grunnen til alt, 2 drap (begge barn), mange selvmord (i allefall 5), og noen ulykker med døden til følge. Disse personene er alt fra fadderbarn til venner til bekjente.

Blir litt rotete skrevet, men må bare få ut noen følelser, blir litt bedre da (ikke så kjempemasse da men...).

AKkurat nå hadde det vært godt med en kjempestor klem, og en skulder å gråte på...men sitter alene ettersom barna sover.

Vet jeg egentlig skulle ha snakket med psykolog eller noe, men det koster vel penger (??), noe vi har lite av, og føler at jeg ikke har tid til det, og at mange har det jo verre enn meg og klarer seg fint uten...

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, men om noen har noen råd om hvordan jeg skal komme meg opp igjen, så hadde det vært supert, prøver å tenke positivt å slik, men akkurat nå klerer jeg ikke, tenker ikke noe, er bare "tom" på en måte

[Anonym bruker]

Skulle så ønske jeg orket å skrive masse trøstende her til deg, men jeg sliter sikkert like mye og har det like ille som deg, så klarer liksom ikke, ville bare si at jeg føler sååå med deg... Her har mannen flytta ut... Er alene med 3 nå, og venter liten straks :S Aner ikke hva jeg skal gjøre... Har det grusomt tungt, gråter og gråter, og alt er et slit... Prøver å styre mest mulig, så jeg slipper tenke så mye, spesielt på framtida... Men kjenner jeg er sliten og deprimert... Måtte ungen bare komme snart, så jeg kan få litt liv tilbake...

 

Trøsteklem...

[Anonym bruker]

Huff for en situasjon... kjenner meg igjen i dere begge. Til tider har jeg hatt så lite energi, at det eneste jeg har gjort er å få barna på barnehage, og hente dem - samt lage middag. Og når jeg vet at jeg har mye jeg burde gjort, blir alt så tungt å gjennomføre.

 

Psykolog er ikke så ille dyrt... rundt 200 kr pr gang, som du får ført på egenandelskortet, og når beløpet er oppe i ca 1700,- får du gratis timer + all legehjelp og medisiner på blå resept gratis. Men dersom du ikke har råd i hele tatt, ville jeg prata med helsesøster. Ikke vær redd for å innrømme ting, de er der bare for å hjelpe. Leste en artikkel om at mødre som sliter psykisk er redde for å be om hjelp, men du er jo ingen dårlig mor selv om du sliter. Spesielt du som har opplevd så utrolig mye traumatisk i forhold til personer du er glade i, som har gått bort på helt unaturlige måter, trenger å få bearbeidet dette!

 

Og du som er alene med 3, og venter nr 4 - har du vært i kontakt med Amathea? Det finnes jo noe som heter frivillighetssentralen, du må være flink til å ta i mot hjelp når du sliter sånn! Skulle så gjerne vært til hjelp.. det finners mer hjelp i kommunene enn vi er klar over, fordi vi får ikke vite om det, uten at vi prater med noen om det. Prat enten med lege, eller helsesøster å få hjelp - slik at dere kan se et lys i tunnelen =)

 

Stooor klem til dere begge to!

[Anonym bruker]

By the way... det er IKKE lett å tenke positivt når det først blir sånn. Du har helt klart ting du trenger å få bearbeidet, og det hjelper ikke at du later som det ikke er der. Selv om andre har det verre enn deg, og ikke mottar hjelp - betyr det ikke at det er den beste løsningen. Jeg har opplevd mye mindre enn deg! Men mottar hjelp, og det er jeg glad for.. det er bare sånn det kan bli bedre. Om du absolutt ikke vil ha hjelp - finn deg en du stoler på, en venn som kan komme, som orker å høre på deg. Du trenger å prate om det, maaaange ganger - for å få det ut.

 

Du kan jo lese bøker om emnet, om å endre tankegang osv. Så kan du melde deg inn i flylady.net, og få skikkelig orden på husarbeidet, og hjemmet ditt - da blir også ting lettere =) Det er slik jeg har kommet meg ovenpå i tunge tider.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er nn 22.57.

 

Både lege og jm vet alt om min situasjon, men de har ikke "hjulpet" meg noe med det... Og jeg KLARER ikke be om hjelp. Har alltid vært den "sterke" som har klart alt... Ovenfor alle liksom... Men kjenner at all håpløsheten går ut over de stakkars ungene mine, jeg har en sinnsykt kort lunte for tida... Og det får de merke... Har så utrolig dårlig samvittighet... Og har lite fam som stepper inne å hjelper meg, og vennene mine har nok med sitt eget...

 

Føler meg helt hjelpesløs og forlatt ja... Alt virker bare helt forjævlig håpløst akkurat nå.......

 

Ps. bor i en by med ca 20 000 innbyggere, tror ikke det finnes så mange tilbud om offentlig hjelp her...

[Anonym bruker]

Beklager sent svar.. anonym over deg her igjen. Det er klart det finnes hjelp, det skal alle kommuner kunne tilby. Men du må undersøke litt på egenhånd. Du er nødt til å BE om hjelp... hjelpen kommer ikke rekende på ei fjøl. Selv har jeg prøvd å få hjelp siden jeg var 20, og først nå, når jeg er 33 får jeg riktig hjelp. Og jeg har absolutt vært frampå og spurt. Det er ikke alltid lege og fagfolk oppfatter at det er så ille som det er, og jeg uttrykte meg nok temmelig tafatt da jeg var yngre. Nå gikk det bare ikke lenger, jeg måtte få RIKTIG hjelp.

 

Hjelpen jeg mottar er forsåvidt i en by med 20 000 innbyggere, så det finnes nok mer hjelp enn du tror. Jeg har også lite familie som hjelper meg, og til tross for mange venner - er det ikke mange jeg føler for å spørre, og dette vet vennene mine nå. Derfor er det lettere for dem å tilby seg å hjelpe i stedet... det er skikkelig tungt å innse at man ikke klarer oppgaven helt alene, og som mor har man jo høye forventninger til seg selv. Jeg blir så skuffa over meg selv, når mine problemer går utover barna, og da er det lettere å si fra.. jeg vil jo dem bare det beste, men det funker ikke alltid.

 

Håper du kommer deg litt ovenpå snart, og ber om hjelp. For min del vet jeg at det funker dårlig å spørre om hjelp når jeg sliter på det verste, det er lettere å ta tak i ting etterpå.

 

Får jeg lov til å spørre hvor i landet du holder til? Kanskje jeg kan undersøke litt for deg =)

[Anonym bruker]

Hvis du bor i en stor by eller i nærheten av en, ta kontakt med psykologisk fakultet ved Universitetet. De tar imot klienter til poliklinisk behandling, Gjør i hvertfall det her vi bor (Bergen). Et kjempetilbud og i tillegg helt gratis.

 

Masse lykke til.

[Anonym bruker]

Det er ikke lett å være i en sånn situasjon. Du burde absolutt be om konkret hjelp, for deg selv. Barna dine og samboer som kommer hjem vil alle nyte godt av at du får hjelp. Visst det er for tøfft i perioder kan han bli sykemeldt fordi du ikke har krefter til å ta deg av alt hjemme. Noe å vurdere ev?

 

Er selv en som alltid skal være den sterke, men jeg har måttet innse at jeg trenger hjelp for min egen del og for at mine nærmeste skal ha det bra. Det er ikke lett å erkjenne at man ikke strekker til. Man vil så gjerne, men depresjon tar kreftene og lysta til å gjøre det, også meninga blir liksom borte. Jeg hadde fødselsdepresjon etter sist fødsel og føler nesten det sittter litt i enda. Merker hvertfall at lunta er mye kortere overfor barna enn den var før. Kjenner nesten ikke meg selv igjen til tider. Hadde jeg ikke fått noe hjelp tror jeg det hadde klikka for meg og det er det ingen som er tjent med.

 

Søk hjelp før det er for sent. Jo fortere du kommer i gang jo fortere begynner oppturene å komme. Lykke til og klem.