Par vs alene

[Anonym bruker]

Syns det er rart.... Så mange klager på mannen de bor sammen med. De som er alene, ser ut til å legge sin lykke i å finne en mann(ingene vil ha meg; er alene med barn, er det en sjanse for å finne noen osv).....

 

Hva er dette? Hvorfor ikke lære seg å være lykkelig alene? Hva er det som gjør at det er så viktig å ha en mann/dame? Hva er det med parforhold som er så bra, når det ser ut til at de fleste forhold ryker? Og hvorfor sitter så mange og ønsker den mannen som gikk, tilbake?

 

Jeg har vært alene i mange år, og etter å ha sett andre rundt meg ha store problemer, og det ene etter det andre forholdet ryke, så er jeg jaggu glad jeg er alene....

[Anonym bruker]

Så fint for deg;) Da er du nok tøff og sterk du..

Men det å være alene ligger ikke for alle faktisk..

[KaMa]

Fordi gresset alltid er grønnere på den andre siden.

Fordi folk trenger mann og til tider barn for å fylle opp enkelte hull de har inne i seg.

Fordi ganske mange er glad i å syte uansett.

Fordi mange ikke egentlig vet hva de vil.

Fordi det kan være vanskelig å forandre på vanskelige situasjoner.

Fordi det som er ukjent er utrygt, og dermed er det best å ha det sånn som det er.

Fordi mange kommuniserer på en rar måte, og ofte sier det som er forventet fremfor hva de egentlig føler.

Fordi mange trenger symp i hverdagen.

 

Og sikkert mange andre grunner også.

 

Forøvrig, at du har det fint sånn som du har det, sier jo ikke noe om hva som er bra for andre.

[Anonym bruker]

Jammen, er det bedre å være i et dårlig forhold enn å ha det godt alene? Det virker jo nesten sånn. Hvor mange kvinner holder ut, bare for å få "være" i et forhold? Hva er "farlig" med å være alene om det er det beste alternativet, sånn egentllig?

 

Det hjelper ikke å si at ikke alle er laget for å være alene. Det er jo bedre å være alene enn i et dårlig forhold(mtp alle klager her inne)....

 

HI

[Anonym bruker]

Da er det jo ofte illusjonen av hva de ønsker seg de krampaktig holder på, og ikke å ville oppnå det de egentlig ønsker seg i livet.....

 

Mange har nok bare gitt opp og tror det de har er det beste de kan klare i livet. Men er det dårlig, så er det faktisk mye bedre å være alene, både for de voksne og barna......

 

Og barn har jeg jo:)

[KaMa]

Du har låst deg fast.

Du kan ikke generalisere enkeltindivider.

Og du projiserer ditt eget ståsted på andre.

Du vet jo ikke hva de egentlig vil. Sikkert ikke alle som egentlig vet hva de vil selv heller.

De fleste vil vel være i et godt forhold?

Jeg er heller ikke redd for å være alene, men når det er barn inne i bildet så er jeg villig til å ikke være totalt egoistisk og sparke ut barnefaren bare pga bagateller.

Og i de fleste tilfellene av sutring her inne, så virker det som om det er 98% bagateller og kommunikasjonsproblemer som er temaene.

 

 

 

[Anonym bruker]

enig med HI her jeg:DJeg gikk på en smell her IGJEN,hadde egentlig lært,men så plutselig var han der:pMen,utro han også..sur og lat og:p

Har funnet ut at jeg klarer meg fint alene jeg,mindre komplisert og ingen å ta hensyn til,utenom mini da.

Så jeg trives og har det bra,er ikke på jakt-nyter livet mitt i fred og ro:-)Det går an ja....Jeg nekter å gjøre meg avhengig av et annet menneske for at jeg skal ha det bra.

Tror folk rundt meg har større problemer med at jeg er alene enn jeg selv har,dem tror liksom ikke jeg kan ha det bra:p

[Anonym bruker]

Jeg skulle ønske jeg klarte å gjøre det slutt med kjæresten min, for vi har det ikke så veldig bra sammen. Men jeg klarer det ikke, for jeg har ikke lyst til å være alene. Jeg har vært alene hele livet mitt. Jeg vil ikke være alene noe mer.

[Anonym bruker]

Oi, en som har det som meg;) Trodde nesten jeg var alene om å tenke som jeg gjør;)

 

Og jeg har ikke låst meg fast. Har bare ikke ønske om å gå inn i et forhold bare fordi det er det "rette" i manges øyne. Samme hva følelsene er. jeg nyter faktisk livet som enslig. Kunne til nøden hatt en kjæreste, men aldri om jeg ville bodd sammen med en mann. Jeg tror det er den sosiale normen enda at det er best å være å et forhold, selv om mange er enslige i dag......

 

Og ikke har jeg noen form for kjærlighetssorg heller. Jeg bare klarer ikke å forstå mange ang dette med viktigheten av et forhold uansett hvordan en har det.

 

ikke er jeg ung heller; midt i 30-åra. Kanskje det virker rart i manges øyne at jeg kan ha det så bra som jeg har det, og virkelig mene det.

 

En venninne av meg sa at med alt som følger med meg(ang barna) så kom det til å være vanskelig å finne en mann..... Ja, og så da? Jeg ser jo ikke etter en, så hvorfor sa hun det? Jo, for hun er en av dem som vil og må ha et forhold(selv om mannen har vært utro...). forstå det den som kan...

[Anonym bruker]

Glemte HI (00:51)

[Rampegutt08+Bøllefrø12]

flott for deg hvis du liker å være alene;) det vil alltid være ups and downs i et forhold, men for det meste positive ting hvis man er flink til å få det til å funke;) kunne ikke ha tenkt meg å ha vært alene, i hvertfall ikke nå som det kommer et barn med i bildet. så lenge vi ikke har noen som helst grunn til å gå fra hverandre, så funker forholdet faen så fint;) de som kanskje har mange problemer, har kanskje forhastet seg med å flytte sammen, få barn etter kjempekort tid, og har ikke rukket å bli kjent med hverandre? så kommer helvetet når en dag kommer. det er alltid en grunn til at det ryker... vil dermed ikke si at alle forhold er noe dritt.

[Anonym bruker]

Jeg vil heller være alene enn å vært sammen med mange av de mennen som blir klaget på her inne. Sitter mange ganger og bare rister på hode,for hvis mennene er så galne som de sier,hvorfor blir de da???

En annen ting,jeg har verdens beste mann,vil ikke bytte ham ut med noen, VI har det så bra sammen. VI elsker og respektere hver andre,stoler 100% på hverandre og har det bare godt. Så lenge enn kan finne en slik mann,vil jeg heller være et par enn alene.

 

Tror du HI er litt skadeskutt og redd så du ikke tørr å gå inn i et nytt forhold og derfor sier at en klarer seg bedre alene enn sammen med noen. Der finne så mange herlige menn,enn må bare finne dem,men desverre er det mange som trekkes mot galne menn. Setter kanskje utseende foran det indre. Tror du bør bli litt mer sikker på deg selv HI og si til deg selv at du har vært uhelidg,sammen med mange andre og at hvis du finne en snill og kjærlig mann,så er det bra,hvis ikke klarer en jo å leve et fullferdig liv uten.

[Anonym bruker]

hehe.. der kom den vanlige kommentaren; skadeskutt...dårlig erfaring osv osv. Det stemmer bare ikke, skjønner du. Og dette er faktisk sannheten. Jeg vil bare ikke være i et forhold. har det nemlig så godt som bare det aleine. Tenker faktisk ikke på "å, hvor godt det hadde vært å ha noen å dele ting med". Jeg vet nemlig at mange enslige tenker på det, og lurer på om det egentlig er fordi samfunnet og normer er lagt opp til det.

 

HVORFOR går "alle" utfra at det er dårlige erfaringer som er årsaken? Hvorfor er det så viktig å kunne finne en mann/partner å dele livet med. Det er nemlig det jeg lurer på.

 

HI

[Anonym bruker]

Det er bedre å være alene enn i et dårlig forhold!

Det er flott å trives i eget selskap, men de aller fleste ønsker vel å våkne opp med den man elsker dag etter dag..? Syns det er problemer i begge tilfellene, så det ene er vel ikke alltid bedre enn det andre. Men jeg vil nå tro at det til syvende og sist er bedre å være 2? Når man ser på de desperate menneskene på by`n som er på sjekker`n, alt de ønsker er jo litt nærhet fra et annet menneske, eller?

 

Men, man må lære å elske seg selv, før andre kan gjøre det. Og du må vite hvem du er og hva du er verdt før man kan kreve noe av andre..

[Anonym bruker]

Jeg er så enig med deg HI. Jeg er alene med barn og trives godt med det. De fleste forstår ikke at jeg ikke savner en mann i hverdagen, og det er litt pussig når de av mine venner som er i forhold ikke gjør annet enn å klage på mennene sine når de er på besøk hos meg.

 

For min del kan jeg godt tenke meg å ha en kjæreste som jeg treffer av og til, kanskje drar på turer med, men ikke en som bor sammen med meg. Har prøvd det flere ganger og trives ikke med det rett og slett.

 

Det eneste som plager meg i forhold til det å være alene er at jeg skulle ønske barna kunne få oppleve å være i en familie med mor far og barn, men det er ikke nok til at jeg vil ta til takke med en mann som er sånn halvveis bare pga barna. Tror de også kan ha godt av å se at man ikke er avhengig av en partner for å være lykkelig og ha det godt :-)

[Anonym bruker]

Selv om jeg har det bra alene med sønnen min ønsker jeg noen å dele hverdagen med, være glad i og som er glad i og bryr seg om meg... Noen som støtter en når en har det vanskelig, og deler lykkelige øyeblikk ellers... Helt naturlig det, jeg tror ikke noen, i hvert fall ikke jeg, er skapt for å leve livet alene...

[Anonym bruker]

"....våkne med den man elsker dag etter dag..." Uff, jeg får nesten frysninger. Hvorfor skal det være bedre enn å våkne alene? Kanskje jeg elsker meg selv for høyt? Kanskje det er "problemet" mitt?

 

Ja, kunne kanskje til nøden hatt en kjæreste, men ville ikke hatt noen så tett innpå meg som det å bo sammen med en annen voksen jo er.

 

Jo, mange er "desperate" på by'n, men hva leter de egentlig etter? Noen som kan bekrefte dem? Eller tror de virkelig at et ONS er veien til lykken? Og ER lykken å være 2? Eller er det ofte fordi de tror at det å være enslig er det samme som å være mindre verdt? Det siste her vet jeg folk som tror....

 

Eks'en min lurte på dette; hvorfor jeg ikke var sammen med noen. For han klarer ikke å forstå at det å være enslig kan være godt. Han må være sammen med noen, for å ha det bra, som bekreftelse på egenverd. Da baserer han jo sin lykke på andre. Og det er det nok flere som gjør.

 

HI

[Resilience]

Hehe - ja kanskje du gjør det?

 

Jeg mener nå at det er utrolig viktig å elske seg selv, bare slik kan man ha et ordentlig godt forhold til andre. Men å kalle ønsket om å være to et behov for kontinuelig bnekreftelse er i mine øyne å dra den litt langt.

 

Jeg hadde helt klart valgt å være alene fremfor å være i et dårlig forhold, å være alene skremmer meg ikke. Men når man kan få være i et forhold bedre enn man trodde var mulig, med støtte og nærhet, respekt og GØY, så ser jeg heller ingen grunn til å unngå det.

Det handler jo ikke om å basere sin lykke på andre.