Vil høre meninger om dettte!

[mitt vakreste barn]

Hei!

Her er min historie: Forholdet til min kjæreste skrantet noe før jeg ble gravid, men noe vi trodde vi kunne arbeide mer med. Så ble jeg gravid, er i uke 10 nå. Først ble han glad og redd, så redd og til slutt vil ikke ha det. Jeg sa fra første stund at abort er uaktuellt. Dette var vanskelig for han å takle, mente jeg overkjørte han, at jeg var egoistisk for ikke ha abort som en løsning, gittret han inne i et hjørne og at han hadde to valg; å dilte etter meg eller å gå egen vei.

Han nevte familierådgiver noe jeg ble glad over. Enten for å ordne vårt forhold eller for å legge mest mulig tilrette for et godt samarbeid mellom oss hvis vi skulle gå fra hverandre. Han ombestemte seg så at det ikke var vits i fam.rådgiv. når jeg var så firkantet at jeg ikke ville ha abort som en løsning engang. (fra begynnelsen ville han ikke abort, men nå noen uker senere sier han at han ikke vil ha barn). Det ble mange diskusjoener og frem og tilbake mellom oss. Jeg sa også dette i affekt, at jeg klarer dette selv; kan ta omsorg og økonomisk ansvar selv. Han mener dette: et barn skal vokse opp med to voksne som bor sammen, tror ikke vil vil holde mer enn to til tre år. Vil ha garanti mot skilmissebarn, og at å bo hver for seg er ikke noe han vil hans barn skal gå igjennom. Jeg har prøvd å si at det finnes mange altenativer; delt omsorg- foreldre ansvar osv men dette går ikke inn hos han. Verdt å nevne at han er adpotivbarn, tror det har mye med det å gjøre.

Det siste er at han vil betale en "symbolsk sum" i atten år, mener at jeg ikke skal gå til staten for å fastsette barnebidrag selvom privat avtale blir vanskelig da vi ikke snakker bra sammen, jeg flytter ut, sier han ikke har mer følelser OG ville ikke ha noe med barnet å gjøre i det hele tatt!

Drit kjip situasjon! Meninger om dette?

 

[+Tina+]

hei!

dette er en veldig skjør situasjon, og ikke lett og komme med meninger.

 

Men jeg kan fortelle litt om meg og mine generelle meninger.

 

Jeg venter mitt første barn nå, og helt siden starten da jeg møtte kjæresten min sa jeg det at hvis vi blir gravide så blir vi foreldre.. men du skal få lov til å si det du mener, og hvis du har en grunn til å si abort, vil jeg også høre begrunnelse og argumenter for det valget. Dette var greit for han.

for 1 års tid, fikk jeg en spontanabort, og ble nesten helt steril.

vi har ikke planlagt denne graviditeten, men har ikke brukt prevensjon heller, for muligheten var såpass liten.

Kjæresten min tok nyheten relativt rolig, mer rolig enn meg faktisk. hehe..

nå så er det i full gang! koselig!

Nok om det!!

 

jeg er selv et "barn" som faren ikke ville ha noe med å gjøre. men jeg har klart meg helt fint!! jeg har en sterk mor som har gitt meg en fantastisk oppdragelse helt alene! jeg hadde spørsmål ang faren min når jeg vokste opp, men mamma var alltid forståelsesfull og svarte på det jeg spurte om.

utover det så har jeg aldri følt at jeg manglet noe i livet.

 

Du må bare huske på at du ikke er alene om dette, og det går bra!

og det er han som går glipp av alle de fantastiske øyeblikkene med barnet.

 

Jeg hadde likt å snakke mer med deg. det er mye jeg vil si som ikke jeg får skrevet ned her!

men du skal være stolt over deg selv som turte å stå for det du mener er rett, jeg vet om mange som ikke har turt det du har gjort!

 

klem Tina

 

 

 

 

 

[mitt vakreste barn]

Tusen tusen takk for støtte Tina! Det trenger jeg.Fint å høre litt om deg også, satte ting i litt persektiv. Heldigvis har jeg en familie som støtter meg i disse tidene.

Forresten så møtte jeg på barnefaren i parken i dag, gikk bort å sa hei, det gikk greit. Da jeg dro sa jeg at jeg måtte komme innom neste helg for å pakke tingene, da svarte han ganske surt -greit-. Driter i det jeg, umoden og barnslig er han!

Vært hyggelig å høre fra deg igjen!

Klem Anna-Maria