Samvittighet og alltid et image og opprettholde... Her går kanskje mitt rett vest...

[Gjest]

I en av mine mørkere timer, sitter tankene løst og hjertet på ermet.

Det er slett ikke verken lett eller hyggelig bestandig å skulle fremstå som den hyggelige og perfekte småbarnsfamilien. OG alle vet jo at livet innenfor og livet utenfor husets vegger sjelden er likt, og at et inntrykk ofte er alt man sitter igjen med og har mulighet for å ta med seg videre på veien.

 

Og inntrykket vi gir, det er nok som den supervellykkede, unge familien. Veletablerte og med god råd, bosatt i den bedre delen av byen.

 

På innsiden er det ikke slik, selvfølgelig.

Der sitter vi, 4 individer, slett ikke lykkelige annet enn utenpå tror jeg.

Den ”beryktede” lillebroren, som endelig kanskje kan se ut til å ha fått tatt et tak i livet sitt, kanskje han til og med er på vei ut av depresjonen han har hatt de siste ørten årene uten å fortelle det til noen. Men på den annen side, kanskje han bare spiller skuespill igjen. Jeg vet at han som meg til tider heller skulle ønske man var død, så man slapp dette livet, kanskje man kan få et nytt?

Den dønn ensomme og noe triste småbarnsmoren med kronisk dårlig samvittighet for alt og alle rundt seg. For at hun krever for mye av de hun er glad i, kjefter for mye, er sliten og dårlig for ofte og ikke minst for at hun ikke nyter det å være mamma og gruer seg som ei bikkje til neste barn kommer, fordi hun gjennom det hele faktisk ikke har klart å bli sikker på om det var rett med to tette.

Mannen som aldri er hjemme, alltid jobber, og er snill som dagen er lang, bare ubetenksom.

Og litt lat likevel, han kan lage middag og vaske opp hjemme men det er også det eneste han deltar i av husarbeide og det hvert skuddår snart, siden han jo aldri er hjemme.

Han er vel heller ikke så veldig lykkelig, med tanke på at han vel innerst inne vet at ikke familien hans er det.

Og så den uskyldigste av alle oppi dette, det vakre lille barnet som har foreldre som kjefter på henne fordi de er slitne, fordi de er lei og fordi hun ikke er flink nok til å si fra. Fordi forventningene til den lille kroppen er så alt for store...

Og snart er ikke hun den som er ”center of attention” lengre, det kommer jo en ny baby som vil kreve sitt.

Jeg som mamma med samvittigheten smurt utenpå frykter det kommer til å knuse det lille pikehjertet. Jeg gruer meg, jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne håndtere det den dagen reaksjonen fra henne kommer og frykter jeg kommer til å gjøre som jeg gjør i dag, kjefte på henne fordi jeg ikke vet hvordan ellers jeg skal få henne til å forstå. Hun forstår vel ikke ordene uansett, bare den hevede stemmen og den sinte tonen. Stakkars barnet. Stakkars stakkars barnet som har en mor som blir så sint at hun har mest lyst til være slem med henne, eller i det minste dytte henne bort, noe jeg har gjort før. Elsker man virkelig et barn man skyver bort på den måten? (svaret er forøvrig ja, men samvittigheten er ikke enig)

 

Nå må jeg jo legge til at dette nok ikke er tanker som egentlig hører hverdagen min til heller, de hører til depresjonen jeg trodde var borte, den jeg trodde at jeg kunne fikse selv. Men når ensomheten og samvittigheten jeg skulle ønske jeg ikke hadde hentet meg igjen med jevne mellomrom, da kommer også de vonde tankene, de jeg helst vil være foruten.

Og når tankene er kommet og gjerne satt på papir, kommer tårene, både fordi jeg fremdeles er like ensom som når jeg startet og skrive og fordi jeg selv kan lese hva jeg tenker og se hvor vanskelig jeg egentlig har det... Inni meg, ikke utenpå...

Og når jeg har skrevet meg ferdig, og gått meg ferdig for dagen, så sletter jeg det hele. For imaget er jo et annet, dette finnes egentlig ikke. Bare i mitt hode...

 

[piano♫]

Har lyst til å sende deg en god klem, jeg. Har ikke mange råd å komme med, bare noen tanker...

 

For det første er du gravid og hormonell - og det forsterker alle tanker og funderinger. Jeg tror dessuten at de fleste fremstår som litt mer glansbilde enn de egentlig er. Dere er nok ikke alene om dette. Så tenker jeg at mannen din må få vite hvordan du har det, han må ta ansvar oppi dette, slik at dere ikke sklir fra hverandre! Og så er jeg heeelt sikker på at jenta di har kjempeflotte foreldre som elsker henne over alt, og at tankene du har rundt å få en til er VELDIG normale. Jeg tenkte også disse tankene, og det er vondt. Men det er utrolig hva som går seg til i løpet av kort tid.

 

Igjen: En god klem til deg :-)

[Lovemelikeyoudo]

har du noe avlastning? sånn at snuppa kan komme seg vekk litt, og dere kan slappe av??

[Gjest]

Piano; takk:) Og han vet men ser ikke ut til å helt forstå...

 

.november. Vi har muligheter for noe avlastning, men det er ikke bare bare det heller. Hun jeg stoler på med henne får meg til å føle meg 10 ganger verre hver gang jeg får igjen vesla... Dessuten er jo aldri mannen min hjemme så avlastningen blir bare for meg, ikke oss...

[Lovemelikeyoudo]

hvorfor får du den følelsen? det er ikke lett å være mye alene og ensom, det blir nok bedre når babyen kommer. Er hardt å gå gravid!

[Gjest]

Du må få mannen din til å forstå hvor ille det er (la han lese dette innlegget?) Han er den som bør trå til her og avlaste deg.

 

Lillebroren din bør flytte ut. Han er voksen, og kan klare seg selv. Ikke ta på deg mer enn du klarer. Tenk på deg selv og ungene. De andre klarer seg (og er ikke ditt ansvar)

[Gjest]

Fordi hun kan ALT, vet ALT og det mye bedre enn alle andre og passer ALLTID på å fortelle det.

Hun er superflink med vesla, og vesla elsker å være der, men hun var en veldig stor del av årsaken til at jeg endte opp med fødselsdepresjon etter forrige svangerskap.

[Gjest]

Sendt deg PM jeg....det er ikke lett dette livet alltid...det er i hvertfall sikkert. Du må ha litt avlastning tror jeg...og mannen din får jaggu se til å våkne opp litt.

 

Kle

[Gjest]

Ser at det ble veldig "hardt" dette fra meg.

Mener bare at du vinner ingenting på å knuse deg selv ved å spille martyr.

 

Stå på - for deg selv og ungene...

[Gjest dagdrømmer]

Klem fra meg også!!

 

Jeg tror nok at den dårlige samvittigheten blir født sammen med barnet. Vi vil alltid være redde for ikke å strekke til overfor den vi elsker mest av alt, og når vi innser at det vi nettopp gjorde var feil, så føler vi at vi skaper varige spor i den lille skjøre sjelen, og det kan vi vel aldri tilgi oss selv, kan vi?

Men sånn er det bare. Vi er mennesker, selv om vi har barn. Og vi oppdrar mennesker som tåler å bli behandlet som nettopp det, de lærer underveis og høster erfaringer som de igjen bruker i sitt voksne liv.

 

Jeg er helt sikker på at jenta di er trygg på at hun er elsket. Selv om ting går på tverke i ny og ne og ikke alt er like enkelt, for verken henne eller dere, så vil denne tryggheten på sikt bidra til at vanskelighetene blir en erfaring som kan brukes positivt.

 

Jeg skjønner tankene dine, storesøster her i huset har fått tøff konkurranse, med syk lillebror som har krvd alt til tider. Men det kommer til å gå bra, vi gjør masse feil, men det blir bra til slutt.

 

Lykke til, med spire og storesøster og tanker=) Barna dine har det nok veldig godt!!

 

 

[Gjest]

Du er jo litt "hard" du Spetakkel, så det går bra:)

 

Takk:)

 

[Gjest]

Ugl@; har lest PM og svarer på den etterpå

 

[___]

De fleste av oss er nok innom sånne tanker som du beskriver her innimellom. Noen ganger kan livet bli overveldende. Selv graver jeg meg noen ganger ned i ting jeg skulle ha gjort. Jo mer jeg kommer på etterskudd jo vanskeligere føles det å gjøre noe med det. Jeg har lært meg til å skrive lister når det bygger seg opp for ille. Når jeg kan dele opp alt jeg skulle ha gjort blir det overkommelig igjen og jeg kan greie å få gjort noe med det.

Passer selvfølgelig ikke på samme måte for det du sliter med, jeg mente bare å nevne det for å vise at jeg også sliter til tider, men nå vet jeg i hvertfal hva jeg skal gjøre når jeg føler at det tårner seg opp. Kansje du kan finne en liknende mestringstekknikk som kan gjøre det enklere å få hodet over vannet igjen.

 

Det er foresten klart at du elsker datteren din. Du skal ikke bekymre deg for hva du tar fra henne ved å gi henne søsken. Tenk på hva du gir henne. Tenk hvor stor glede de kan få av hverandre når de kommer tett. Snart blir jenta di så stor at hun forstår alt du forteller henne. Det er fantastisk når de blir så store at de forstår og tar imot en undskyldning.

Ønsker deg lykke til og takker deg for at du våger å fortelle om de ikke så perfekte sidene av livet.

[Gjest]

dagdrømmer; takk for innspill...

 

Jeg orker ikke svare så langt og så mye i dag, er sliten, lei og prøver til en forandring å gjøre noe vettugt en fredagskveld.

(alt er relativt)

Spiser god mat og ser flim sammen med lillebror, så her sitter vi med maska vår i hver vår ende av sofaen og later som ting er fint... Og for akkurat i kveld tror jeg kanskje det er akkurat det vi begge trenger...

[___]

En ting til foresten

Jeg tror noe av det jeg er mest fornøyd med som mine foreldre gjorde er at de ikke var "perfekte". De var ikke bestandig retferdige og de gjorde en del dumme ting. Tenk om de altid hadde vært "perfekte" i alt de gjorde i forhold til meg. Da hadde jeg ikke hat noe å skylde på selv.

Den andre tingen jeg er evig takknemmelig for er at jeg fikk en søster.

[grå :)]

Vet du, jeg har hatt det på en måte som deg.Skulle gjøre alle til lags og være den perfekte personen som behaget alle og som bare var snill. Endte opp med at jeg ble fysisk syk og ble undersøkt opp og ned for å få beskjed om å skjerpe meg og roe ned. Snill-pike-syndrom.

 

Jeg har brukt dinbaby som terapi og har nok utlevert meg selv ganske mye her inne, men det har hjulpet. Jeg har innrømmet at alt er ikke bare bra, jeg har ropt ut til arbeidskollegaer av mannen ( kanskje ikke så lurt, men det funka) og tatt en sortering av hvilke mennesker jeg trives med å omgås. Jeg har tatt meg selv i kraven og roet ned (stresset for den minste ting før) og har fått det mye bedre.

 

Kanskje du også bare må begynne å senke skuldrene litt? Broren din er ikke ditt ansvar vet du, barnevakten har det kanskje ikke så godt med seg selv hun heller ved å være så perfekt og hun har garantert sine mangler hun også og du må ta en skikkelig prat med mannen og prøve å få ham til å forstå. Han virker som en real fyr så prøv på nytt, etterhvert glir det nok inn.

 

Du vet, alt trenger ikke være perfekt hele tiden. Det er lov å sette ned foten og si at man ikke vil være med på karusellen. Det er lov å kreve at svogere og svigerinner tar sin del av ansvaret. Det er jo ikke slik at det er dere som skal dra hele lasset alene.

 

Embla vil nok kreve sin del av tålmodigheten din både nå og senere. samme med babyen. Slik er det bare. Prøv å skaff deg nok søvn, spis regelmessig så du holder blodsukkeret konstant og ta vare på deg selv så blir fort tålmodigheten mye bedre også. KAnskje du kan prøve å finne noen måter å reagere på som lettere situasjonen litt? Her har vi time-out når ting blir for ille. Fungerer mye bedre enn skriking selv om det blir litt av det også.

 

Dette ordner seg vet du. Det er lov å være sliten iblandt

*klemme på*

 

-matmor til fire ( som forøvrig er fin igjen)

[manonym]

Synst dette var vondt å lese... Så vil gi deg en stor klem!

 

Har noen lignende tanker av og til jeg også når jeg er sliten og lei, men vel og merke ikke på langt nær så mye som deg..

 

Håper du gjør noe for å få hjelp, at du ikke bare lar det gå sin gang til det klikker for en av dere... Ta et tak for å få det bedre! Enkelt for meg å si, jeg vet

 

Håper i alle fall at alt går bra med deg og dine, unner ingen den følelsen du sitter med nå..

[Dunder]

Hvis jeg kan få lov å tillate meg å se dette innlegget i sammenheng med det forrige så synes jeg det er ille at mannen din er så mye borte. Jobb er en ting (men MÅ han jobbe så mye, du sier dere har så god råd, da dør dere vel ikke av litt mindre penger), men i tillegg sier du at han driver med mye annet ved siden av. Nå som du har det så vanskelig så bør jenta være hands hovedansvar, akkurat som du ville gjort hvis han hadde det vanskelig.

 

Tror nok mye blir forsterket av hormoner, men synes ikke det er grunn til å bagatellisere dette likevel. Nå kommer det enda et barn, så da er det enda viktigere å ha en plan for hvor mye det er greit å drive med utenfor hjemmet. Vi ser på det som uaktuelt å ha tidkrevende hobbyer nå som vi har små barn. Hobbyer er for barnløse og pensjonister, mener jeg hvis jeg kan få sette det på spissen. Familien blir hobbyen når man har små barn.

 

Ønsker deg lykke til og vil oppfordre deg til å snakke med mannen din en gangtil. Dersom depresjonen blir verre, bør du ta kontakt med legen din, men det regner jeg med du gjør. Du høres ut som en fornuftig dame.

[BettyBoob]

stoor klem på tillab

 

snill-pike syndromet tror jeg er veldig utbredt blandt mange kvinner.

Jeg er litt sånn selv, liker å ha kontroll og utenpå er alt fint og flott. (bortsett fra akkurat nå etter at mamma døde da, har klart å la maska falle bittelitt, men ikke så mye som jeg ønsker egentlig)

Min mor var i mange år (fra ung alder) plaget med angst og depresjoner og jeg ber deg om å søke profesjonell hjelp hvis du ikke allerede har det Det går så fort nedover i spiral, har sett det med mamma og unner ingen å oppleve det fra den ene eller andre siden.

 

Alle mammaer har en gnagende samvittighet overfor sine barn, men den skal ikke ta helt overhånd snuppa.

 

god klem og håper du får en bedre dag imorgen

klem igjen

[Gjest]

*klem*

 

Jeg tror ikke du er alene om å ha sånne tanker og følelser. Dårlig samvittighet og tanker som "er dette alt?" er nok vanlige. Jeg tror også at det at du er gravid gjør disse tankene enda mer tilstedeværende, utfordringen blir vel å skyve dem fra seg, ikke la dem ta overhånd. Lykke til

[shanty73]

Hei kjære du.... Mange gode klemmer sendes herved...

Og du.. Du er ikke alene om slike tanker!!! Det skal jeg bare si deg, men det gjør det ikke mindre vondt!! Det vet jeg...

 

Det er og vil bli en tøff periode nå, men du skal vite at det går over.. Og prøv å få nok hvile og og noen gode samtaler med noen som du har tillit til, og som kan hjelpe...

Vi damer er "født" med dårlig samvittighet og i din tilstand nå hjelper vel ikke akkurat..

Ang barnevakten.... Du er mamman til vesla og du er hennes store kjærlighet i livet!!!

Synes du reflekter og har en innsikt på din egen situasjon og det er et bra tegn på at det er fornuften som råder når det butter som mest!!!

Masse lykke til... og igjen.. En god klem til deg fra meg!!

[Gjest]

Poamin; takk for noen gode tips. Jeg er nemlig litt der også, at ting flyter fordi jeg ikke orker å ta tak i det, også hoper det seg opp og blir uoverkommelig og enda verre... Er liksom en del av greia tror jeg:p

 

Og takk for gode ord.

[Gjest]

Takk kjære deg:)

 

Jeg lurte et øyeblikk noe veldig på hvem som gjemte seg bak det nicket, for du svarte meg her om dagen også, uten at jeg skjønte det;)

 

Jeg føler jo allerede at jeg krever for mye, av dem alle. Men det er nok følelsen og ikke virkeligheten egentlig. Og mannen, jo han er en god mann, en snill gutt og dersom han bare var her nok til at han hadde tid til å virkelig høre meg ville nok mye vært gjort. Men det kommer har jeg tro på, og uten den troen har jeg lite føler jeg.

 

Jeg gleder meg til verden snurrer i mitt tempo igjen, for det er nok det som har skjedd, noen har satt på feil gir på karusellen og nå vil jeg av;) Hehe...

 

Tusen takk for svaret ditt...

Selv om jeg egentlig ikke kjenner dere så godt så er dere liksom blitt noen som betyr noe for meg og jeg tenker på dere ofte... (hender jeg tom har litt dårlig samvittighet, siden jeg føler jeg dytta et ansvar over på dere som egentlig var mitt!)

 

Dere er helskjønne alle 5, inkl Fire...

Glad for å høre hun er bra igjen!

[Gjest]

Takker for klemmen Fru Mus.

 

Jeg har løpende kontakt med BuP og oppfølgning av legen min siden ting gikk så på trynet for meg etter jeg fikk vesla...

Så det er noen der som vet at det er underliggende problemer og er klare til å ta tak i dem for meg, bare jeg sier fra... (det var det da:p)

 

 

[Gjest]

Dunder; det kan godt sees i sammenheng med begge mine tidligere innlegg i dag. For det skyves veldig mye i min retning fra hans familie om dagen. (

 

det andre er om svigersøster som ikke vil ha svoger i hus og svoger uten bosted noen uker, fra 17 mai til 2 juni, jeg har termin 30 mai... HAn har downs og krever veldig mye av meg, spesielt på det planet å alltid ha noen her, ingen mulighet for meg til å være i fred, selv ikke på kvelden, samt en til å lage mat til, vaske klær for og rydde etter osv, kikk på det andre så skjønner du)

 

Jeg har som jeg har nevnt oppi her allerede oppfølgning av lege og BUP, så nettverket for hjelp finnes der, klart når jeg er klar;)

 

Dette med mannen er vanskelig, for jobben er noe han må, ikke vil.

Alt det andre er noe annet, men han trenger å trene og han har fått det MYE bedre av det. Humøret, energien osv.

Og jeg unner ham virkelig å få leke med sykkelen sin, den koster svin å ha stående så det er igrunn best for ham å bruke den litt også (selv om jeg jo heller vil ha ham hjemme, selvfølgelig)

Det har bare ballet på seg nå, mest sannsynlig fordi jeg er sliten, lei og rett og slett litt oppbrukt.

For ved siden av å være mamma er jeg fulltidsstudent, jeg tar lappen, jobber med 2 forskjellige store skoleprosjekter, samt at jeg har tatt regnskapet og selvangivelsen for mannen som driver eget firma ved siden av den vanlige jobben... (puh, sliten bare av oppramsingen jo:p)

 

Men jeg har all tro på at i dag er en tung dag, og at sola skinner akk så meget penere i morgen!

Og gjør den ikke det, nei vel, så får jeg ta en dag til da og se hvordan det går.