Lagt ut fra anonymforum..

[mamma&urokråka]

Er så lei meg om dagen.. Føler meg så ensom og syns det å bli mor for første gang er ganske tøft.

 

Det var ikke planlagt, men jeg ville veldig gjerne ha babyen vår. Tenkte aldri på å ta abort. Begynte å glede meg, men da det nærmet seg fødselen innså jeg mer og mer at jeg virkelig ikke var klar.

 

Nå er gutten 3 1/2 mn og jeg føler meg ikke klar enda. Har ingen morsfølelse. Jeg er kjempe glad i han, og vil jo ha han, men blir bare lei av alt. Kjeder meg hver dag, ser frem til at han skal legge seg så jeg kan glane på tv eller sitte her, for da slipper jeg å konsentrere meg og anstrenge meg og sånt. Jeg drikker brus og spiser sjokolade hver eneste dag, og har gjort det siden jeg var 6 mnd på vei. Jeg hater det, fordi jeg vil egentlig være sunn, men jeg klarer ikke å slutte. Kanskje jeg trøstespiser, jeg vet ikke. Jeg syns bare det er så kjedelig å spise vanlig mat, så i steden for lunsj spiser jeg sjokolade og drikker brus. (spiser alltid ordentlig frokost og middag da..)

 

Egentlig har vi tenkt å gifte oss neste sommer, og jeg har veldig lyst til det. Jeg tenker at det kommer til å gi meg en "plass" og en "rolle" så jeg føler at jeg hører til litt mer. Jeg gleder meg til å han en ring på fingeren og bli minnet på den flotte mannen jeg har, og jeg gleder meg til å bytte navn så jeg har det samme som han og sønnen vår. Men samtidig tenker jeg at jeg har lyst å ikke ha hverken mann eller barn. Jeg tenker at jeg vil bo alene, bruker penger på dumme ting som klær, og ha knall rød stue (Vet det er en teit ting, men ingen har røde stuer lenger, og ærlig talt så liker jeg rødt. Men nei, da virker stuen vår liten og tenk om vi blir lei den, det er så mye jobb å male...) Ja, altså det er ikke så fryktelig viktig med akkurat rød stue, men jeg liker å gjøre impulsive ting, og det kan jeg ikke lenger, fordi nå har jeg et barn. Så hvorfor kan jeg ikke gjøre noe impulsivt som ikke skader noen da? som å male stuen rød? Det verste som kan skje er at jeg maler den hvit igjen..?

 

Samboeren min jobber, og pusser opp et rekkehus vi skal flytte til (sannsynligvis neste uke) og han er aldri hjemme, bare til middag. Han drar tidlig, kommer hjem til middag, og drar igjen (enten på jobb, hvis han jobber på kvelden, eller opp i rekkehuset). Jeg syns han er veldig flink til å jobbe, og er glad for det, for ellers hadde aldri oppussingen blitt ferdig, men likevel blir jeg så ensom. Føler at jeg er helt alene om denne gutten. Og hvis han ikke gjør noen av de andre tingene, planlegger han noe annet uten å spørre meg. Det virker som om det er naturlig at jeg alltid har anvaret for å vre hjemme med gutten, selv når han har fri. Blir så lei meg, for jeg kunne tenke meg en bytur alene en dag, eller å få trent litt eller noe. Det får jeg aldri, og siden jeg jo spiser masse sjokolade og drikker cola, har jeg blitt tjukkere enn jeg var før jeg ble gravid, selv om jeg gikk ned igjen etter fødselen. Så altså, jeg er tjukkere nå enn rett etter fødselen. Det må jo ødelegge selvbildet..

 

Jeg har så mange tanker, og prøver å snakke med samboer, men han sier bare ting som "jeg gjør jo så godt jeg kan" og "vil du gi bort sønnen vår da?". Han blir så fort lei seg og da blir jeg lei meg når han svarer sånn, også orker jeg ikke å prate om det. Er bare så lei nå..

[BettyBoob]

kanskje du har en liten fødselsdepresjon? Går an å prate med helsestasjonen om dette

det er uansett ikke uvanlig at det kan ta litt tid før morsfølelsen kommer, for meg tok det iallfall noen uker, kanskje 8 eller noe før jeg følte meg litt mer vel i min nye rolle.

 

er heller ikke uvanlig å savne sitt gamle "frie" liv, det er på en måte en sorg som må bearbeides litt. Man kan ikke lenger gjøre som man vil når som helst lenger - og for mange er dette en stor og vanskelig overgang.

gutten min er nå 2 år, er alene med ham men har ny kjæreste. Føler jeg har blitt verdens kjedeligste person som kun er mamma hele tiden og nesten aldri får vært med på noe som helst skal overtalesøsters/pappa til å ha gutten min en helg i mnd og det skal bli godt å bare få vært meg noen ganger!

 

tror kanskje du bare trenger å bearbeide følelsene dine omkring dette å bli mor - kanskje en psykolog hadde kunnet hjelpe?

har selv gått til psykolog og fikk veldig god hjelp til å organisere tankene mine

 

ønsker deg masse lykke til

stor klem fra

[Nickeguri]

Enig med det hun over her skriver. Mye viktig som blir sagt der, så jeg tilføyer heller litt annet:

 

Jeg tenker at det er viktig at du prøver å komme deg ut på noen aktiviteter sammen med babyen. Nå vet jeg jo ikke hvor du bor, men er det ikke mulig å gå på babysang, babydag eller lignende der du bor? Evt prøve å bli med i en barselgruppe? Da får du jo snakket med andre voksne, noe det høres ut som om du trenger nå. Det du kanskje savner mest, er å ha sosial omgang med folk uten babyen, men akkurat det er vel litt vanskelig å få til nå, med en mann som er mye borte. Men er det ikke mulig å få litt avlastning fra familie?

 

Noen treningssentre har jo barnepass, og det finnes jo også trening for både mor og barn sammen. Ikke mulig å benytte seg av det på dagtid? Hva med babysvømming? Noen steder tilbyr jo det på dagtid også.

 

Kommer du deg nok ut i frisk luft? Hjelper også på humøret. Det er jo en fin årstid å trille på nå.

 

Kan du ikke dra til byen med babyen av og til?

 

Håper du føler deg bedre i morsrollen snart!

 

 

 

 

[Denice]

Uff, føler med deg. Ikke noe hyggelig sitte med sånne følelser når "alle andre forventer" at du skal være over the top happy liksom. Selv er jeg med i Aleneforeldreforeningen og der er det noen aktiviteter du kanskje kan slenge deg med på etterhvert. Her i Drammen har vi alt fra rusleturer til voksenkvelder. www.affo.no her finner du kanskje et lokallag nær deg? Og send gjerne en pm om du trenger med info om det eller bare trenger noen å skravle med...