hvordan komme seg ut av et forhold med 2 barn.....

[alvesol:)]

har bare lyst til å ta med meg barna eise vekk.. har funnet en ny mann jeg vil seriøst gå inn i et forhold med. En som jeg vet er mannen jeg har lett etter i mange år og endelig funnet...

Men klarer ikke å si ifra til min nåværende samboer, gjøre det slutt, bryte opp hele familien... Noen som kan hjelpe meg med råd hvordan dere gikk frem? Eller andre erfaringer? Jeg vet det er tøft å gå , men jeg vil vil vi..JEg har tatt en beslutning. Og den føles så riktig for meg... Og da bør jeg klare det og min nye venn er villig til å stå i det å hjelpe meg på veien....

[smillas]

Jeg vil tro at ingen faktisk gjør det du nå beskriver, det er jo utrolig lite omtenksomt overfor alle de som berøres!

Punkt 1: du eier ikke barna dine alene, og kan følgelig ikke bare dra dem med deg noe sted

Punkt 2: sett deg selv til side et sekund, og tenk deg heller hvordan barna dine vil oppleve å bli revet opp med roten, miste pappaen sin og plassert sammen med en mann de ikke kjenner

Punkt 3: du vet INGENTING om hvordan denne nye mannen vil forholde seg til dine barn, for alt du vet kan han bli en pain og en plage for dem

 

Jeg håper ikke du er seriøs med dette innlegget. Da er det i så fall stor sannsynlighet for at du ikke får med deg barna overhode, siden du ikke virker 100% skikket til jobben som omsorgsperson.

 

Så fint at det føles riktig for deg, da. Det er vel det eneste som teller?

 

 

[alvesol:)]

Hvordan går det ann å være så firkantet og dømme meg på den måten? Og hva vet du egentlig om at jeg ikke er en omsrogsperson? For meg virker du som litt uerfaren på livets realiteter og vei .. og kanskje du heller ikke er så gammel heller

Jeg går gjennom ild og vann for barna mine og de betyr alt for meg. Men hvis ikke mor har det bra , så har ikke banra det bar heller.

Man har kun 1 liv og det skal ta vare på med verdighet og visdom. Livsklvaitet for meg er viktig og ikke minst at jeg og barna er lykkelige Alfa omega...

[mamma til twins]

Nr.1- du må gjøre det slutt med mannen din og flutte for deg selv. Der må ordne alle praktiske greier med ungene (evt 50/50 eller samværsordninger).

 

Nr.2- etter at situasjonen har roet seg betraktelig kan du begynne å involvere den nye fyren i familielivet ditt.Nå snakker jeg minst et halvt år frem tid fra du flytter. Du kan selvsagt møte ham i hemmelighet når du har barnefri, men vær for all del diskrè.

 

Det er viktig at du tar hensyn til mannen og barna dine i denne situasjonen, hvis ikke kan du komme til å gå på en real smell en gang i fremtiden. Barn er best tjent med foreldre som har et bra samarbeid. Forlater du mannen din pga en annen mann (og han er klar over dette), så er ikke dette det beste grunnlaget for et godt samarbeid i fremtiden.

[smillas]

Beklager at jeg er så firkantet, men det kommer nok av at jeg faktisk har masse erfaring med dette. Jeg er selv skilsmissebarn og min mor gjorde som du skisserte. Det betydde at vi ungene ble igjen hos faren vår, siden det ikke var plass til oss i det nyforelskede nye hjemmet når alt kom til alt. Vår far truet med rettsak hvis han ikke fikk hovedomsorgen, og den fighten tok hun ikke. Greit nok. Men jeg ble faktisk introdusert til hennes nye kjæreste før skilsmissen, mens hun var en dum forelsket ku. Jeg er selv stemor og har sett hvordan vanskelige samarbeidsforhold mellom foreldre er en TRAGEDIE for barna det rammer, og en skikkelig hemsko for de steforeldrene som involveveres (selv om det er mindre viktig, selvsagt)

 

Har tilgitt mora mi nå, men legger ikke fingrene imellom når det er folk som vurderer skilsmisse. Det er som regel en ulykke for barna, og det må skje varsomt, langsomt og foreldrene som skiller seg må bygge en felles himmel over barna, ikke bare si; det var mora di som stakk, eller det var faren din som var så umulig. DU valgte faren til barna dine, det var ikke deres valg.Hvis du ikke kan stå ved det valget må du i alle fall se å avvikle forholdet på en anstendig måte og drite langt i å finne lykken med en ny mann før det er på plass. At mor har det bra med ny mann tror jeg ikke trekker så veldig opp for barn som opplever sitt livs verste mareritt, at foreldrene går fra hverandre.

[Gjest]

Jeg må si meg enig med "smillas" - du "hmmalaya" virker ikke særlig moden - du er helt sikkert en oppegående voksen kvinne MEN - beklager å si det: nå tror jeg du er stormende forelsket og tenker kun på deg selv og dine behov.

 

Når du valgte å få to barn sammen med din sambo så stilte du deg i andre rekke resten av livet ditt. Det er noen som er viktigere enn dine behov - det er barna deres.

 

Du aner ikke hvilke helvete du kaster barna dine ut i om du velger å skille deg pga. en simpel forelskelse - For det er nettopp det det er. Det er ikke galt å bli begeistret/forelsket i en annen - alle kan bli det - det er menneskelig. Men som foreldre skylder vi barna våre å beskytte dem mot alt vondt. En skilsmisse er ikke bare vondt, det er et jordskjelv i barnas liv.

 

For barna deres skyld ville jeg rådet deg til å veie den nye drømmemannen på en vekt på en den ene siden og din sambo og deres felles barn på den andre siden. Er virkelig den nye så fantastisk at du er villig til å gjøre barna dine til pendlere for resten av livet? Hvilke garantier har du for at han vil dekke alle dine behov for resten av livet? Var din nåværende samboer også en slik "drømmemann"? Han bør ha vært det siden du valgte å få barn med han....

 

Det jeg vil frem til er at du bør kjenne med hjertet ditt hva som er rett og ikke bruke forelskelsen. For normale foreldre som har omsorg for sine barn vil hjertet banke for å holde familien samlet. Jeg vet at du vil få en tung periode for å slippe den nye fri, men det er verdt det. Det handler om å ikke gi mer næring til forelskelsen og se på de nære tingene.

 

Vi mennesker passer sammen med mange forskjellige partnere. Hvis vi alltid er på søken etter den rette kan vi vandre gjennom livet uten å bli lykkelig. Det å få barn sammen handler for meg å slå seg til ro - man slutter å lete og se seg rundt.

 

Hvis du absolutt er innstilt på å gå for den nye mannen vil jeg råde deg til å vurdere å gi fra deg den daglige omsorgen for barna deres til far og la dem få bli boende i barndomshjemmet deres. Flytt ut selv for en periode og se om du takler å være borte fra barna deres i hverdagen? Først da får du kjent på hva du evt. er i ferd med å miste. Jeg syns ikke det er din menneskerett å følge en forelskelse og ta med deg barna og dermed skvise far ut av livet deres. Velger du å gå bør du ta den største følelsesmessige støten.

 

Jeg er bare en stemor som har sett hva en slik situasjon som du beskriver fører med seg etter 1X år. barna blir lidende resten av livet. Og vet du hva den største sorgen deres er den dag i dag? At de alltid savner den andre foreldren når de er hos den ene...... Jeg er selv mor og ville aldri gjort mine barn til skilsmissebarn så sant min mann ikke var kone- og/eller barnemishandler.

[FrøkenKnallkul]

"Jeg er selv mor og ville aldri gjort mine barn til skilsmissebarn så sant min mann ikke var kone- og/eller barnemishandler."

 

Kjenner jeg blir litt trist når jeg leser slikt som dette, Tigermamma. Det er ikke meningen at man skal holde ut i et ekteskap/forhold kun av hensyn til barna. Dersom foreldrene er ulykkelige vil barna merke dette, og det er ingen god situasjon.

 

Når det gjelder det med skilsmisse og barn så må jeg si at det ofte er en smule overdrevet. Jeg er selv skilsmissebarn, men har klart meg fint i livet. Opplevde ikke skilsmissen som et jordskjelv overhodet. Trist var det, men man omstiller seg fort. Det at foreldrene samarbeider godt er har en god tone er nøkkelen for at barna skal takle skilsmissen bra.

 

Uansett, så er jeg enig i det du skriver om at man ikke bør sett alt på spill for en forelskelse. Har man barn og familie å ta hensyn til, bør man ta tiden til hjelp og tenke seg nøye om. Kanskje er det kun en forelskelse og ikke noe mer.

 

 

[ostekaka]

Jeg sier meg enig med tigermamma her, skilsmisse/samlivsbrudd bør en ha veldig gode grunner for. Å ikke være super forelska hele tiden er for meg ikke en god nok grunn. En bør heller bruke energien på å få det fint der en er, i stedet for å søke lykken andre steder, da slipper en jo å ha det trist og være ulykkelig slik at barna merker det.

Dessuten skal det veldig mye misnøye til før barna har det verre med det, enn med skilsmisse, da er en vel snart borte i den ulykkeligheten det er å leve med mishandlere. Nei skilsmisse er en stor uting, og barna lider stort!

Livet i nyfamilien er nå heller ikke så mye å skryte av. Og en får aldri den perfekte familielykke med vesla, påsan far og mor. Det er sikkert ingen regel uten unntak, men som regel er det så mye vonde byller og følelser og usikkerhet, skuffelser og annet, at det ikke er å anbefale.

Bli der du er, reis til et eksotisk sted med din mann, å få orden på livene deres, finne tlbake og ha det morro sammen, enten alene eller med barna. Det er verdt det.

[mamma til twins]

Skilsmisse kan være en fin løsning dersom situasjonen ikke kan løses på andre måter. Jeg forlot samboeren min da alle følelser var borte og det kun var igjen avsky. Prøvde et års tid uten at situasjonen ble noe bedre av den grunn, angrer egentlig på at jeg ikke gikk før. Men jeg vet i det minste at jeg gjorde et forsøk, og det føles greit nok.

 

Det er ikke bare bare å få orden på livet sitt med sin mann. Man kan ikke bestille og kjøpe varme følelser for en annen person, det er klin umulig faktisk.

 

Jeg ville ikke hatt problemer med å skille meg en gang til hadde jeg havnet i en tilsvarende situasjon. Man har tross alt bare kun ett liv og det bør man gjøre det beste ut av. Synes jeg.

[mamma til twins]

Er forresten skilsmissebarn selv, og jeg var svært takknemlig da den dagen kom. Å vokse opp i et kjærlighetsløst hjem unner jeg ingen.

 

 

 

[smillas]

Hvorfor kan man ikke bare være glad i hverandre da? Når man har gått til det alvorlige skritt og lage nytt liv sammen? Da går det kjærlighet alle veier, og det er sånn barn vil ha det. Kjærlighet fra steforeldre er man ikke garantert. Kjærlig samforståelse mellom skilte foreldre er man heller ikke garantert. Disse sidene viser jo det ganske tydelig.

 

Man bør i alle fall tenke seg nøye om mens man kan. FØR man velger å lage barn. Er det for mye forlangt i et moderne, individualistisk samfunn kanskje?

 

Vet selvsagt at ting kan oppstå som gjør at man sklir fra hverandre, men det virker som om altfor mange tror gresset er så jævla superfint på den andre siden og at det bare er å ta med seg ungene/stikke fra ungene og starte på nytt. Nei. Da er det litt seint. Syns jeg.

 

Jeg er dønn konservativ på dette området, men stemmer ikke akkurat på krf eller går i moské, for å si det mildt. Syns vi gjør barna våre en stor urett ved å ta så lett på skilsmisse som vi faktisk gjør i dette landet.

 

Jeg er så enig i det tigermamma skriver. Og å være tigermamma betyr også å kjempe for samlivet med barnas far, siden det er så viktig for barna.

 

Valget av barnets far er det viktigste man tar på vegne av sitt barn. Synd det er så få som står ved dette valget når hverdagen setter inn.

[mamma til twins]

Jeg synes også at " å være glad i" kanskje bør være tilstrekkelig, men kan skjønne at idyllen sprekker når man blir forelsket i en annen. Men jeg ville nok tenkt meg om to ganger hadde jeg vært i trådstarters situasjon. Da jeg forlot samboeren var det ingen annen involvert, kun nevnte avsky. Vi var ikke engang venner til slutt. Alt forsvant under svangerskap og barsel. Det var trist den gangen, men i dag har vi det bedre begge to med våre nye familier. Og snuppa vår er også en lykkelig jente. Jeg føler ikke at jeg har sviktet henne eller at jeg ikke strakk til. Vi har det rett og slett ganske bra nå! :-)

 

 

[smillas]

Det virker som dere klarte å gjøre dette ryddig, og greier å holde det ryddig. Det er kjempefint! Virker som noen får en nesten like krevende oppgave med å holde en god tone som skilte foreldre som å holde ut med hverandre (før man når avsky-stadiet selvsagt) i et samboerskap.

 

Egentlig er jeg vel ikke så overrasket over at folk går fra hverandre eller at de kan få det mye, mye bedre med andre partnere. Er vel mest overrasket over hvordan man ikke tenker over dette på forhånd, før man får disse barna. Da sikter jeg ikke til deg, Lubine, men tenker på et par rykende ferske tilfeller i min nære omgangskrets. Fordelen med å gå fra hverandre når barna er så små er at de ikke husker noen annen tilstand. Men det er uansett så mange x-faktorer med tanke på nye partnere, økonomi-bidragsordninger, mulige fremtidige feider at det burde få folk til å tenke seg om. Man er på en måte sammensveisa gjennom barna enten man skiller seg eller ikke, og det er ikke et valg som barna har tatt, men som de er en konsekvens av!

 

Hovedinnlegger her som virker som om hun skulle få jublende tilrop og applaus til sitt prosjekt bare fordi det befinner seg en del folk med ymse skilsmisseerfaringer her på denne tematråden. Den gang ei, hehehe.

 

 

[*-*]

Det er ikke noe enkelt prosjekt å skille seg, jeg ville også råde alle til å tenke seg om to, tre og fire ganger før de brøt opp fra den de har barn sammen med.Det er mye enklere og mer praktisk på veldig mange måter å bo sammen med barnefar eller barnemor. Men nå det er sagt så nekter jeg å gå med på at det alltid trenger å være noen stor ulykke for barna. Mine stebarn brukte sikkert et drøyt år på å omstille seg etter foreldrenes skilsmisse, og enda litt tid når det kom nye partnere inn i bildet, men jeg tør påstå at de er lykkelige og harmoniske barn i dag. Jeg er ikke så sikker på at de ville blitt så mye bedre mennesker eller lykkeligere av å vokse opp i et hjem hvor foreldrene bare var sammenbitte bissnisspartnere og ikke kjærester. Når har de to kjærlighetsfulle hjem med latter og glede og ser hvordan forhold mellom voksne kan fungere. Det er sunt for barn å se at voksne er glad i hverandre tror jeg, det er sunt å se at voksne trenger andre voksne og kysser og klemmer. Ikke minst er det sunt å ha glade foreldre.

Jeg ville likevel ikke anbefale det som en lettvint løsning fordi det koster mye. Men jeg tror faktisk at hvis man klarer å få til et godt samarbeid og at barna ikke er del i noen konflikt, så er det ofte de voksne det kan være mest slitsomt for, dette med å få nyfamilien til å fungere med mine og dine barn og logistikk, ikke nødvendigvis barna.

[Trulte76]

gå rett fra et forhold til et annet et synes jeg er litt drøyt. iallfall for dine barns skyld og din samboer også.

Værste måten å bli dumpet på må jo være den andre har funnet seg en ny og tar med seg ungene å stikker.

 

Da hadde jeg heller gjort det slutt. flyttet for meg selv, og ventet med i inlede et forhold til den nye..iallefall offentlig. Spare din samboer og dine barn for det.

 

Jeg gikk fra min med 2 unger. Men der var ingen ny i bildet. Var bare det ikke fungerte mellom oss overhodet. Hadde fått par år med advarsler om at blir det ikke bedre så stikker jeg..han tok meg ikke alvorlig så til slutt stakk jeg. Og han oppdaget da hva han hadde mistet, men da var det forsent for jeg var helt ferdig med han.

 

Men vi er gode venner i dag

 

Men å gå rett inn i et nytt forhold er egoistisk synes jeg..tnkt på ungene dine også oppi dette. Vente heller en stund med å involvere han i dine ungers liv etter bruddet med pappan. Bo for deg selv ei stund og hold forholdet hemmelig en stund iallfall

[EinFrosk]

"Jeg går gjennom ild og vann for barna mine og de betyr alt for meg. Men hvis ikke mor har det bra , så har ikke banra det bar heller.

Man har kun 1 liv og det skal ta vare på med verdighet og visdom. Livsklvaitet for meg er viktig og ikke minst at jeg og barna er lykkelige Alfa omega..."

 

Jeg ser en ting, og bare en ting i det du skriver. Du lider tydeligvis av en ganske vanlig vrangforestilling. Du ser ut til å tro at fordi du ikke er lykkelig, så er ikke barna det. Det kan det hende du har rett i, MEN det betyr på ingen måte at barna vil bli lykkelige når DU blir det. MAnge nyforelskede foreldre tror at barna vil dele deres begeistring. Synes ikke du skal bli hos mannen din kun pga. barna, men jeg synes heller ikke at du og barna skal flytte rett til en ny mann kun pga. deg. Det naturlige å gjøre her er faktisk en runde med familieterapi, og så flytte ut om det ikke funker. Og med å flytte ut mener jeg i en egen leilighet.

 

Å flytte fra mannen din er kanskje en nødvendighet, men kom ikke her å fortell meg at det er nødvenig å flytte rett til den nye mannen. Det ser jeg på som en gaske jævlig ting å gjøre mot barna sine. Jeg synes faktisk det er mye bedre at du flytter alene.

 

 

Vær så snill, ikke tre forelskelsen din nedover ørene på barna dine fordi du har lyst.