tenåring... råd ønskes

[Anonym bruker]

Hei

 

jeg har en datter på snart 16 år som bor hos sin far antageligvis fordi det er lettere for henne å bo der. han maser mindre enn meg i forhold til krav til rydding. Hun lever i sin egen verden, med det så mener jeg at hun knapt tar seg tid til å spise fordi hun sitter ved pc'en såfremt hun har muligheten. Muligheten har hun hele tiden. Hun bruker alt på kontantkortet sitt til kjæreste og venner, meg gidder hun aldri å sende en sms. Jeg bor ikke så langt unna, men hun kommer aldri innom meg.

 

siden samlivsbruddet mellom meg og barnefar, så har hun nesten ikke kontakt med min side av familien. hun har også svært lite kontakt med hans familie fordi hun bruker all sin tid med kjæreste og data.

 

jeg er så rystet over at en jente på 16 år lever slik. jeg er kun god nok om det er noe hun må ha, og det er sjeldent.

 

jeg har gjentatte ganger tatt det opp med far at han må prøve å få henne ut av dette mønsteret. Men nei det skjer ingen endring og han mener dette er ok og at jeg overdriver.

 

hun er svært skoleflink og skolen skryter av hennes væremåte i skoletiden.

 

jeg er imidlertid så lei av at hun ikke gidder å ta kontakt med meg at jeg i dag sa til henne at jeg ikke vil bruke mer tid på å prøve å oppnå kontakt før hun ville investere litt av sin tid i meg.

 

ja jeg var frustrert og svært oppgitt... men jeg mener det alvorlig.

 

jeg er livredd for hvordan hun får det når det blir slutt mellom henne og kjæresten, for sannsynligheten for det er jo ganske stor så unge som de er...

 

vel jeg vet ikke helt hva jeg vil med innlegget, men jeg ønsker i alle fall å høre om noen har det som meg... jeg er så fortvilt over at hun ikke bruker noe av sin tid på meg og familien sin.

[Anonym bruker]

Huff, nå føler jeg at jeg må sende en melding til moren min og si at jeg er glad i henne, for nå fikk jeg et skikkelig flashback fra når jeg var 16 år selv, hehehe. Det er nå engang 18 år siden (å shit, begynner å bli oppi åra, gitt, hihi), men husker godt hvor anstrengt forhold jeg hadde til moren min i den alderen :-). Pappa var enklere, for han "maste" ikke og "blandet seg" så fælt, husker jeg.

Har ikke så mange gode råd å komme med annet enn å gi henne rom til å finne ut av seg selv og finne ut ting selv. Privatliv, husker jeg var skreket i diverse sammenhenger ;-).

Tror nok dette er veldig normalt i forhold til den alderen hun er i -det kjennes nok bare litt ekstra sårt ut i og med hun ikke bor hos deg. Så lenge hun klarer seg bra på skolen og ellers sosialt og det ikke er noen "faresignaler" ville jeg nok bare tatt et godt pust i bakken, lent meg godt tilbake og trøste deg med at DET GÅR OVER :-). Men ikke press for mye...

Lykke til!

[Anonym bruker]

Mine foreldre er skilt, og var det i nesten hele oppveksten min. Jeg opplevde det at det er veldig vanskelig å ha "like mye" kontakt med begge foreldrene. Man blir dratt mellom to steder, fordi uansett hvor du bor, og hvor du er, føler du at du burde vært hos den andre. Unger er jo alltid lojale mot foreldrene sine. Det er lite som kan gjøre noe med det. Jeg opplevde, og tror kanskje datteren din opplever, at det er lettere å ikke være så veldig tilstedeværende. Både fordi det er veldig vanskelig å leve med skilte foreldre, uansett hvor godt de samarbeide. Noe er "feil" likevel. Men også fordi hvis hun ser deg mindre, får hun mindre dårlig samvittighet for at hun ikke ser deg så mye.

 

Det høres kanskje ikke så logisk ut, men altså: Når det er en stund siden sist, har hun litt dårlig samvittighet for at dere ikke sees, siden som sagt, man føler man skal være begge steder på en gang. Men hvis hun treffer deg igjen, får hun enda mer dårlig samvittighet, for da blir hun "minnet på" deg og hvordan det er å være med deg og hos deg osv. Det er lettere når hun ikke har deg så friskt i minnet. Å skyve deg litt vekk, prøve å stenge deg litt ute. For da stenger hun følelsene for deg litt ute, og dermed den dårlig samvittigheten.

 

Nå vet ikke jeg om det er sånn hun tenker, men jeg opplevde det veldig sånn. Og det var ikke spesielt bevisst, ikke før senere, da jeg flyttet for meg selv.

 

Jeg skjønner at du blir lei deg, og syns det er trist at hun ikke virker interessert i å se deg mer. Jeg tror ikke hun er mindre interessert i å se deg, enn å se faren sin, men så bor hun jo hos faren sin. Det betyr ikke at de har masse kvalitetstid sammen hvor de koser seg med film, spill, god mat og ditt og datt sammen.. Og til deg jeg sa, med å skyve følelsene for deg vekk, så er det en slags forsvarsmekanisme. Det er ikke fordi hun ikke er glad i deg. Det er sannsynligvis fordi hun er så glad i deg at hun får dårlig samvittighet av det.

 

Jeg har egentlig ikke så mye råd til deg. Hvis du prater med henne for å "ordne ting" er det ikke sikkert det hjelper, for uansett hvor mye dere skal "ordne opp" så slites hun mellom de to stedene hvor hun helst skal være samtidig. Men det kan jo være noe å tenke på i alle fall.. Nå er det ikke sikkert datteren din har det sånn, men det var i alle fall sånn jeg opplevde det.

 

Også er hun jo 16 år, og foreldre er sannsynligvis drit kjipe og det å være hjemme ikke særlig interessant..

 

beklager at det ble litt langt, er ikke så god til å være kortfattet..

[Anonym bruker]

Jeg synes du er urimelig som stiller sånne rkav til henne, at du ikke vil prøve mer før hun selv tar initiativ til kontakt. Hun er bare 16, midt i puberteten, fremdeles et barn og i rask og voldsom utvikling ikke minst sosialt.

Det viktigste er at hun vet at du er der for henne og alltid, alltid vil henne vel. Inviter henne med på noe morsomt da vel - la kjæresten eller en venninne være med dere, kanskje hun kommer da.

 

Det er nok helt normalt å ikke ville henge så mye med mamma når man er i den alderen. Det går nok over når hun blir litt mer moden, men hvis du driver og bir fornærmet nå, er det mindre sjanse for det.

[Anonym bruker]

tusen takk for tilbakemeldinger.

 

spesielt svært godt å høre hvordan det for barna kanskje er lettest å skyve ting unna fordi man da får mindre dårlig samvittighet.

 

gud hvor hardt det er å "miste" barna i tenåra... jeg tenker også på moren min hvordan hun måtte ha hatt det når vi forlot redet...

 

herregud så deilig den tiden er når barna er små.. sitter på fanget og er så troskyldige... jeg elsket den tiden, og var så heldig at jeg studerte samtidig som barna var små så jeg fikk så mye tid sammen med dem.

 

jeg fikk kjempesorg når de plutselig ble store og jeg ble mindre viktige for dem... ingen hadde forberedt meg på hvor vont dette skulle bli... det man hører er ofte at når unga forlater redet ja da skal vi endelig leve livet... men jeg savner det sånn og være tilstede for dem, og det er så vont å måtte slippe, herregud så vont...

 

jeg håper at jeg snart får klaff og blir gravid igjen og når minstemann da blir stor så må jeg vel starte å jobbe i barnehage... hehe

 

jeg er bare så utrolig glad i disse herlige vesnene.. ikke noe gir meg mer enn disse troskyldige herlige små med alt det rare de gjør og sier... synd at årene går så alt for fort...

 

jaja jeg får trene mer på å gi slipp, og så håper jeg på at jeg har gitt så mye godt til henne at hun klarer seg godt.

[Anonym bruker]

jeg har en gutt på 16 år, og jeg må minne han på innimellom å sende en melding el ringe faren sin, men han gjør det aldri. Det er faren som alltid tar kontakt. Det er jeg som sier at nå MÅ du ta deg en tur til faren din... Men, faren stiller ikke krav til gutten vår å sier at nå må du også ringe meg osv.. 16 åringer er sånn, de er trege, utrolig trege, og fikser ikke mas. Anbefaler deg å ikke legge press på henne, hun er glad i deg selvom hun ikke ringer eller kommer. Jeg vet sønnen min er glad i pappen selvom han ikke ringer eller reiser dit, og det vet pappaen også, så han fortsetter å ringe, og de gangene de er sammen er det ikke noe stress eller kjas og mas om hans livsstil etc. De "våkner" rundt 17 / 18 års alderen igjen Fortsett å send datteren din meldinger, ring å si du er glad i henne, det går inn, men vises bare ikke nå.

[Anonym bruker]

og ikke forvent deg svar på alle meldingene heller, kanskje hver 5 eller noe sånt