Et veiskille i livet...

[Anonym bruker]

Hva gjør jeg nå....

 

 

Jeg har en mann , dvs en samboer.

Han er endel år eldre enn meg ,å har 2 barn fra før.

 

Vi bestemte oss Desember 07 å slutte på pillen.

April 08 ble jeg gravid.

 

Da testen viste et positivt ( et år akkurat i dag 1 mai) svar sa han : Gratulerer du skal bli mamma!

 

Vi beholdte selvsagt , å han sa han trengte tid til å fordøye det som kom oss i møte. Det respekterte jeg selvsagt.

Han kjente på magen da sparkene kom. Snakket om fremtiden.

Men hver gang ante jeg uro. Noe sa meg at det var halv hjertet,

 

Jeg spurte opp til flere gang , om han var sikker på om han ville dette , osv.. Han sa JA. dette vil jeg , men jeg er redd livet mitt forsvinner til å bli innelåst- dette må vi jobbe med , at vi er sosiale mennesker , selv om vi får et barn sammen. Jeg sa selvsagt..........

 

I januar kom skatten , jeg er og var verdens stolteste mor.

Sliten etter fødsel , ofte på gråten , hormonene raste i kroppen.

Mannen min var overnattet en natt på sykehuset siden han skulle på spilling de andre kveldene. Han var hos oss noen timer på dagtid , med sønnen sin. Så dro han på ettermiddagen... Den ene kvelden gråt jeg , å ringte han.. Vær så snill , kom til meg . Jeg er så ensom, så sliten , så redd, men samtidig så glad. Jeg vil ikke være her alene. Kom til meg før du drar på spilling.. Jeg satte å gråt , helt til han kom..

Å tvi holdt han , da han endelig kom, å var der i 15 min.

Neste dag kom ha, å var i noen timer.. så måtte han hjem å sove , samt rydde og vaske hus til vi skulle komme hjem dagen etterpå..

Han dro i 15 tiden... Jeg ringte han i 18 tiden , bare for å snakke.. da sov han fremdeles. Jeg ringte på nytt igjen i 20.30 tiden.. da stod han opp.. Han rakk ikke vaske huset , ikke rydde eller noe...

 

Da vi kom hjem dagen etterpå , han hentet oss. Han og sønnen.

Huset var skittent , rotete.. masse klær skulle vært vasket... Jeg . som nettopp hadde født gikk å ryddet... vasket klær... vasket badet...

Han gikk etter meg å sa..: Er du sur? Hva er det?? Jeg svarte.. jeg er sliten...

 

Dagene gikk... vi koset oss hjemme, så hadde han spilling hver bidige helg.. satt alene i helgene.. babyen gråt.. han dro ut en og anna kvelden midt i uka , siden han spilte i helgene... jeg satt alene med babyen.. hun gråt og gråt. Jeg gråt......Skal sies at han var hjemme på dagtid med oss , og er hjemme på dag tid fremdeles.

 

Rutinene kommer... Ting blir etablert.. Babyen vår er en "enkel" unge. Sover hele natten , mye på dagen , spiser godt .. er et flaskebarn, hun er blid og fornøyd hele tiden...

Jeg koser meg masse med henne.. men registrerer at jeg gjør alt med henne... Gir mat , opp på morgenen , skifter bleie , skifter klær.. Han kun plundrer med henne.. Så begynner jeg si : Kan du skifte på henne`? Kan du gi henne mat? Han uffer seg , jeg ser tydelig at han ble sur... Tok det opp med han.. skjerpet seg en dag eller tre....

så tilbake i samme mønsteret...

 

Når det er besøk her , er han veldig aktiv på henne... Gjør alt!

Når de drar .. Tar jeg alt....

 

Vi krangler endel... Jeg mener han prioriterer alkohol og uteliv foran oss.. Han spiller og er opptat hele helgen , å når søndag endelig kommer stikker han ut , han trenger koble av sier han.. koble av med uteliv og pils.. Jeg trodde han ville være hjemme med oss endelig , siden han har spillet og sovet hele helga... ( spiller til seint , å sover da utover dagen.. naturligvis)

Han mener jeg styrer han , kjefter og ikke lar han ta avgjørelsene sine selv. at jeg bruker barnet vårt mot han , når vi diskuterer.

At han trenger å pilse litt inni mellom.

 

Så skal vi reise til Mormor på ferie i 14 dager nå i Mai. Å han forteller da at han trenger litt luft. Litt pause. Fra oss? Han svarer ikke...

Han forteller han trenger litt tid til å komme i gjenge.. Finne roen. Være alene for å savne oss. Akkurat nå er det litt mye til han..

 

Voksne mannen min... Jeg tenker: elsker han barnet vårt? Angrer han? Hvorfor er ikke vi en lykkelig familie? Trodde at det var slikt , da barnet kom, at man koste seg- var nære, hadde barnet mellom seg i sengen , å lå å betraktet henne. At vi ble sjarmerte i senk.........sammen.

 

at vi gjorde ting sammen.. dro på cafe, på besøk, var hjemme sammen... Ikke var hjemme å følte seg kvelt.

Jeg har forsøkt å slippe han mere.. la han flyve sin egen vei. Ikke bli sur , eller lei meg.. Men skuffelsen... Hjerte mitt knuses...

 

Han venter på at Mormor skal komme slik at vi kan få barnevakt , slik at vi to sammens skal gå ut å være kjærester..

 

Jeg fikk ikke en blomst engang på sykehuset hos han.. enda hvor mye han visste jeg ønsket det. hvor mye akkurat det betydde... jeg konfronterte han med det.. å da sa han: For å la de stå å visne der??

Jeg vet akkurat det er teit av meg,, men... syns det var lite å ønske seg....

 

 

 

Jeg står ved et veiskille.. Hva skal jeg gjøre?

Hvilket valg skal jeg ta? Kan jeg forlange mere?

Er jeg den eneste Mammaen som ikke fikk lykken og idyllen jeg hadde sett for meg? Finnes det flere som er skuffet?

 

 

 

 

Jeg er trist. Såret , og skuffet.........Men lykkelig mamma..

[Anonym bruker]

Skjønner ikke hvorfor du gadd få barn med ham, og hvorfor du er sammen med ham ennå.

Hvis jeg skal komme med et slags råd, så er det å vise ham det du har skrevet. Kanskje det hjelper, men mest sannsynlig ikke.

[Anonym bruker]

Jeg fikk barn med han , fordi jeg trodde ikke det kom til å bli slik..

Jeg trodde at lykken kom senkende over oss....

 

Hvorfor er jeg enda sammens med han?

Jeg elsker han , å håper så utrolig at det skal ordne seg........

 

 

HI

[Anonym bruker]

Hvis du elsker en idiot, fortjener du bare det som kommer. Lykke til!

[Anonym bruker]

Er det ikke verdt å forsøke litt til...?

 

 

Jeg som alltid har vært sterk, solid, bein i nesa, virkelig satt omverden på plass... Står her. Alene.

 

 

Jeg vil så gjerne at dette skal fungere, kommer ikke lykken til å ta oss?

Er det virkelig slik , at han neppe og aldri vil endre seg? Se hva han har? Skal jeg bryte veien her?

 

 

 

HI

[Anonym bruker]

Hvis han er i stand til å angre, beklage seg og forandre seg, så burde dere prøve.

Du får spørre ham rett ut om det, og ta valget utifra hvilket svar du får.

[Anonym bruker]

hmmm trist lesning og forstår absolutt at du er skuffet for det er jo ikke slik det skal være. Høres ut som han vil ha i pose og sekk, leve sitt gamle liv med uteliv og kompiser og så skal du ta deg av hjemmelivet. Men du virker jo ikke fornøyd med det og jeg hadde aldri vært det heller. Ikke for å skryte men kan bare si hvordan mannen min har tatt det. Vi var begge enige om å prøve å bli gravide og snakket mye om hvordan vi skulle løse ting etter fødselen. Jeg hadde en tung barseltid med fødselskade og strevde med amming, selv om han hadde en veldig travel tid på jobb så stilte han opp max, både på dagtid når jeg bare ikke klarte mer og på nattestid selv om han hadde kommet hjem fra jobb 21 og skulle opp kl 6. Han har vært involvert i stell, kos og lek fra første stund. Vi har også en "enkel" unge og han følger gode rutiner så når kl f.eks nærmer seg kl 18 så er det hipp som happ hvem som starter kveldstell. Han er totalt forelsket i ungen vår og sier ofte "så vakker/perfekt/morsom han er!". Synes bare det er vondt at du ikke får oppleve noe slikt når du så tydelig lengter etter det. Kan ikke gi noen tips på hva du skal gjøre men noe må du ihvertfall gjøre. Ikke sitt og vente på at han skal "tenke seg om", trenger han en pause så ville jeg dratt fra ham en stund. Så kan han få bestemt seg.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

anonym 22.56, fy flate... latterlig utsagn! har du ikke noe positivt å si til en som har det vondt så ikke si noe i det hele tatt!

 

til HI, det eneste jeg kan råde deg til er å oppsøke familie terapaut... der får dere snakket sammen under "kontrollerte" forhold..... håper det ordner seg for deg... uansett... syns ikke du skal ta noen store avgjørelser når du er såret og lei deg... nyt babyen din og prøv å ta vare ¨på deg selv.. kanskje du skulle snakke med en psykolog?? de har jo ofte det på helsestasjonen... så du kanskje kan få sortert tankene dine litt??

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke lykken kommer og tar dere - hvis dere ikke begge aktivt søker å finne lykke sammen.

[Anonym bruker]

wow..først og fremst, du er utrolig flink til å skrive! Fikk et utrolig levende bilde av situasjonen. Jeg skjønner veldig godt at du er lei deg. Hørtes helt forferdelig ut. Selv får jeg og setter utrolig stor pris på all den støtten jeg får fra samboeren min. Å ikke få en slik støtte må være tungt. Jeg har også en veldig snill baby, men trenger at noen er der for meg for det. Jeg har egentlig ingen spesielle råd og gi og beklager det, men vil ønske deg MASSE lykke til og håper ting ordner seg slik at du kan nyt den nye tilværelsen! Klem fra meg!