Det blir mye kaos her, og jeg henger ikke helt med

[Olebrumma 4 barnsmor]

mamma ligger i koma nå, legene er fornøyd med utviklingen foreløpig, hun har vært gjennom 3 operasjoner, og er ikke lengre bedøvet, men hun har ikke våknet, og jeg vet ikke om hun gjør det.

 

Det er små tegn som kan gjøre oss optimistiske, men mye som er negativt. Hjemme er alt bare kaos og jeg gjør det jeg kan for å holde hodet over vannet, men det glipper.

 

Det er verst når savnet kommer fordi det er så tomt her, jeg er så bortskjemt at jeg alltid har hatt mamma rundt meg, vi har et veldig tett knyttet forhold. Og nå er hun borte, hun sover og gir ingen tegn på at hun hører noen av oss.

 

Da knyter det seg i brystet, og jeg må gråte og hjertet er likssom bare et verkende sår.

 

Og nå er det at enten så våkner hun aldri, eller så gjør hun det og må på Sunnaas med sannsynligvis store skader.

 

Men det kan ta en måned før vi vet noe som helst, og det er hun som til slutt vil avsløre hvor omfattende dette er..... hvis hun våkner.

 

I mellomtiden er jeg kontaktperson til alle de nærmeste i familie og hennes nærmeste venner. Og jeg må prøve å vite når de kan komme og se henne, eventuelt ta farvel ? Det er verst for de eldste barnebarna, og det er vanskelig å vite når hva er riktig.

 

Og så det praktiske, bli hjelpeverge så jeg kan ivareta hennes interesser til hun blir frisk, hvis hun blir frisk, eller begynne å forberede alt hvis hun blir borte for oss.

 

For nå er det en kritisk akuttfasen, men om ti-tolv dager kommer en ny akutt kritisk fase.......

 

Og mens jeg er "sterk" og "takler" alt riktig, med sykehuset, de nærmeste, de praktiske tingen, barna mine, så har jeg det helt J...... inni meg og gråter når ingen ser meg.

 

I dag holder jeg meg med et falskt håp, for å ha en dag hvor jeg føler meg lettere, hun gjesper, godt tegn, hun har fremdeles motstand i armer og bein sier fysioterapeuten, godt tegn, hun våkner ikke, dårlig tegn.

 

Godt å skrive det litt av seg, takk for tålmodigheten.

 

Takk for gode innlegg, det er ikke noen å prate med akkurat nå, for det var jo alltid mamma....

[Attpåklatten :-)™]

Å kjære deg.........du har det vondt nå.......gråte du.........det letter litt på trykket om enn ikke mer.......

Det er tøft at du orker å ta denne rollen, midt i din egen redsel. Håper du har noen rundt deg som kan hjelpe med litt praktiske ting fremover......det kan fort bli for mye for deg!

 

Tro, håp og kjærlighet

og 1 million trøsteklemmer til deg

[Sara Rompompei]

Uff kjære olebrumma....

 

Dette er tøft og tungt og trist

Du burde nok finne noen å klemme på og prate med og gråte en haug med.

Er det ikke noen sykepleiere på avdelingen eller noe du kan ty til.

Det må være grusomt å være den som må ordne alt midt oppi dette her.

 

Sender deg tusenvis av gode klemmer.

 

[mamma søker barn-har fått 2]

Nei og nei og nei..... Dette er vond lesing...

Men gråt du, det er bedre enn å gå som en trykkoker.

 

Man får håpe, håpe på det beste...Men jeg forstår at du frykter det verste.....

Jeg får vondt langt inni meg.....

Og egentlig har jeg ikke stort å komme med.

 

Men sender deg laaaaaaaaange varme klemmer og holder rundt deg hardt og lenge...

[Maud]

Uff, dette er tøft. Steintøft og det er slitsomt å skulle være den sterke i en sånn situasjon. Håper det finnes et sted med en person der du kan være den svake. Et sted der noen holder rundt deg og du kan gråte og være redd. Det hjelper kanskje litt å være her inne, men vi kan bare by på klemmer over eteren og nå trenger du aller mest ekte klemmer og sterke skuldre å lene deg på.

 

Stor klem allikevel herfra

[Gjest]

Kjære deg...

Dette blir for mye for deg.Du må la noen hjelpe deg,slik at du får slappa av i kroppen.Hvis ikke kan du fort gå i stå.

Er det ingen der du kan støtte deg mot.?

Greier ikke si alt jeg egentlig vil si deg,for dette er bare helt grusomt.

Håper at mamman din kommer seg,og at dagene blir mindre vonde.

Å jeg håper hun kommer gjennom fasene slik hun skal.

Tenker masse på dere om dagen.

 

Stor stor klem fra meg.

 

[temasti - vil ikke ha nr 4]

Kjære deg. Så usigelig vondt og trist å lese dette. Du må bare bruke alle oss her inne og de du har der ute... Finn lommene du trenger; gråt og gi deg selv lov til å være liten. Si fra hvis du trenger en prat eller en klem. Du må gjerne komme bortom... Tenker masse på deg!

[Gjest]

Vil sende deg en stor klem og krysser alt jeg har for mammaen din, håper hun våkner og at dette kommer til å gå bra.Er selv i en skjule gråten for barna fase pga min mamma.Men en må være sterk,fordi om en føler seg som en hjelpeløs jentunge og ikke som en voksen kvinne akkurat nå når en ser mammaen sin være syk.

Klemmer i massevis

[♥Snulder]

Hjertet mitt verker for deg! Jeg bare forestille meg situasjonen... og føler at det gjør vondt! Å være sterk og takle alt riktig tar mer på enn å slippe følelsene løs.

 

Hold på håpet kjære deg!

[Plutseliten :)]

For en påkjenning du går gjennom disse dagene.Mammaer er liksom de som skal trøste,være der og støtte.Håper du kan få litt avlastning i dagene fremover.

Sender deg mange trøsteklemmer,og gi deg selv hvile innimellom...!

[tebekaa]

Fortår godt at du ikke henger med Olebrumma - dette er mer enn en selv den tøffeste av de tøffe kan klare ut med alene.

 

Det må jo være det værste - at du føler deg så alene. Vær så snill å ta tak i en av de snille sykepleierne eller legene og fortell at du trenger litt hjelp. Du ser sikkert ut som om du har full kontroll, så da kommer ikke hjelperne av seg selv.

 

Egentlig føler jeg at det er en fordel å ha en del praktiske ting som må gjøres. Ihvertfall for min del. Blir så hjelpesløs hvis ikke, av bare å sitte og vente og tenke, tenke og tenke. Alt blir bare et stort vakum til slutt hvor alle andre holder på med sitt og du sitter der alene. Kom deg ut, ta pauser, la andre se deg gråte (eh, den var visst til meg selv også...)BE OM HJELP!

 

Klemmer deg tilbake som takk for støtten jeg fikk selv. Lykke til Olebrumma!

[Reveenka]

Dette dere går gjennom nå er fryktelig tøft og fryktelig vondt. Det at man må vente og leve med uvissheten så lenge, er med på å tappe deg for krefter.

 

Snakk med de rundt deg på sykehuset; dette er de proffe på. Regner med at moren din ligger på enten postoperativ eller intensiv, og der er de flinke på sånne ting.

Det finnes dessuten som regel tilbud om samtaler med prest og sosionom. Trenger ikke være åndelige problemer for å snakke med presten, de er eksperter på sjelesørging uten at man behøver være troende. Sosionomene kan hjelpe til med råd rundt praktiske problemer.

 

Jeg har fulgt både mor og svigermor gjennom sykeleie og senere dødsfall, vi mistet dem begge for fire og to år siden - det er fryktelig tøft å holde seg oppreist underveis, med abrn som skal ha sitt i det daglige - alt skal jo gå som normalt selvom ingenting lenger er det.

Håper på et lykkelig utfall for moren din - selv med skader og kanskje mèn etter sykdommen er det godt å få flere år sammen. Klem til deg.

[61-modell]

Hei

 

Jeg håper alt går mye bedre enn forventet.

 

Jeg har en nabo som kom med en kommentar en gang jeg slo av en prat: "Nei, livet er ikke for amatører", sa hun.

 

Min mors hjerneblødning oppstod på et utilgjengelig sted i hjernen. Så her var det ikke tale om noen operasjon. Grunnen til at jeg svarer deg her, er at jeg skulle ønske du fant få men gode personer å dele dette med, og å prate med. Jeg har gått gjennom denne kverna to ganger v. nevrologisk avdeling på Ullevål. Jeg sier ikke at det blir det, men jeg opplevde veldig stress, og tror mange gjør det. Og man er nettopp "sterk", helt sinnsykt sterkt, det er så en kunne løfte hele sykepleierstaben og bære dem en tur rundt hele byen. Takle og takle alle ting og forholde seg riktig strålende til alt som skjer, og samtidig være utkaster og innkaster av visiterende pårørende fra fjern og nær.

Kanskje var det beste å drite i alt (bortsett fra ungene sine), ikke vet jeg. Da faren min døde var det helt pyton å fortelle det til min datter. Hun reagerte med at blodet bare rant ut av nesen hennes.

 

Man kan jo ikke annet enn å ta en dag av gangen. Jeg opplever noen ganger at så fælt som det er nå, vil det bli for alltid, men så er det jo ikke sant, og noen ganger behøver det jo ikke akkurat ta år heller, før ting oppleves mindre fælt og faktisk mye bedre. og som sagt, håper det beste for din mors slagtilfelle. Men livets gang unslipper vi jo ikke, det er bare at vi kanskje har for få kanaler i samfunnet for å gjennomgå den/de prosesser som hører til. Jeg tror kanskje det gamle tradisjonssamfunnet takklet livets gang bedre. Alt er kanskje blitt for effektivt og fullt av anti-rynkekrem. (Dette siste hørtes visst ut som en av Rolf Wesenlunds presteprekener, om du har hørt han).

 

vennlig hilsen

 

[dritgrei hei hei!]

kjære olebrumma, vi kjenner ikke hverandre, men likevel vil jeg si at jeg heier på deg!! Dere er mange i liknnde situasjoner rundt omkring, og det er spesielt og sterkt å være vitne til! Jeg håper at du helt ekte kjenner at det går ann å skrive av seg en promille av både sorg og frustrasjon her inne. Det har kokt litt i gryta den siste mnd, men det roer seg nok. det viktige er jo at vi kanskje kan ta imot det vonde du vil si, som ingen andre har rom for å høre akkurat nå! Jeg vet ikke hva jeg skal håpe og tro, men jeg vil gi deg en klem i det vanskelige!

 

klem fra

[Graciegirl]

Kjære deg,

 

dette høres utrolig tøft ut.

Godt at du føler at du kan få utløp for følelsene her inne. Her er det hjerterom og åpenhet for både sinne og smerte.

 

Håper du får støtte "der ute" etterhvert, slik at du også får mulighet til å være lei deg og redd. Kanskje det finnes en sykehusprest eller psykiatrisk sykepleier du kan snakke med?

 

Tenker masse på deg og håper det går bra med mamman din.

 

Klem fra

[Tiggywinkle]

Huff så fælt og tungt du har det nå. Det er så tøft, så tøft å oppleve den man er så nære være så syk.

 

Det er også tøft¨å være den sterke som ordner opp. Sørg for at du også får en arena hvor du får ut sorgen, smerten og usikkerheten.

 

Jeg tenker på deg og håper at mammaen din blir bedre.

 

Klem og varme tanker