tror sykemelding hadde vært en ide nå...

[miobell]

jeg vet ikke om noen husker, og har lest de innleggene ang. mine problemer på jobben..

 

Gjelder:

Daglig leder i butikk. Fortalte om svangerskapet for to mnd siden og etter det har det blitt vanskelig på jobben. Føler de prøver å psyke meg noe ut. De presser meg mye mer enn før( krever jeg er der mer enn 100%, maser mer om basket og salgstall, presser meg til å prestere høyere osv.) paralelt med dette så tar de fra meg mer og mer av mine vanlige oppgaver (det være timeliste ansvar, ansatt ansvar, økonomi ansvar, de tar over driften i butikken rett og slett).Setter inn nye ansatte til å jobbe sammen med meg, som de vet jeg ikke trives med/kommer overens med, og ber meg "fjerne" noen av mine søte,dyktige ekstrahjelper.. Føler meg utenfor og undervurdert bare pga svangerskapet. Dekontrollerer og styrer det hele - selv om jeg har stått for en positiv vekst og drift i butikken gjennom to år. Andre ansatte har komentert dette nå - de synes måten de over oss behandler meg er helt uakseptabel. Ikke hyggelig å gå på jobb lenger - det føles ikke som "min butikk" lenger.

 

Var sykemeldt for en mnd siden pga blødning. Legen min sa det kunne komme av psykisk stress og press og ba meg ta det med ro. Ble hjemme en uke. Ikke fikk jeg noe sympati fra jobben, Til tross for at jeg var sykemeldt, fikk jeg opprningninger og mailer med "dead lines" hver dag.. salgstall,salgstall , salgstall..

 

Må stå hele tiden på jobb. ikke lov å sitte nede. Begynt å slite litt med bekkenet og merker at beina blir grusomt vonde etter en dag på jobb. ikke noe overskudd etter jobben og føler meg i tillegg deppa.

Snakket med min tidligere markedssjef i bedriften, en godt voksen dame som jeg har tillitt til.

Hun sier at dette høres ut som den innstillingen de i ledelsen har til gravide. Bruker enkelte maktteknikker (ta over styringen, ansvar , overstyre) - passer seg visst ikke med gravide i butikken i deres øyne..

 

Trist det skal være sånn!

Nå igrunnen bare lyst til å snakke med legen å få delvis eller full sykemelding en periode. Er det tåpelig tenkt av meg? Hva vil legen si til dette? Er så synd å føle seg presset mer og mer ut av arbeidsstedet. Et sted jeg trivdes så godt før...

 

Hva hadde du gjort?

[Gjest]

når de ikke tar noe hensyn til deg og dine behov ville jeg tatt det opp med legen iallfall.. høre hva h*n anbefaler.. si det som det er.. at du sliter i jobben.. Når du kanskje har hatt en blødning grunnet stress er det ikke noe å kimse av.. helsa di og babyen i magen kommer foran jobben! De SKAL tilrettelegge forholdene for det, hvis de ikke klarer det, ja "morna" sier jeg da.. At du skal stå hele dagen er tåpelig å forvente..

 

Har tenkt å gjøre det samme selv.. ta opp med legen hvordan det er.. jeg har også en jobb hvor jeg må stå og gå hele dagen.. de sier ingenting når jeg sitter litt av og til, men har bare en liten kasse å sitte på som jeg har ordnet meg selv.. og merker de gir meg sånt blikk når jeg har behov for å sitte litt.. De får bare holde på!

 

Snakk med legen du, det ordner seg nok lykke til

[NormaJean]

syns ikke det er tåpelig i det hele tatt. sliter med masse stress på jobben selv og myyyye å gjøre. Etterhvert ble det slik at jeg var på jobb og så rett hjem for å sove sove sove. hadde smerter i beina, høy puls(grunnet stress og angst) og vondt for å sitte (grunnet trykk mot ribbein/lever) gikk rundt som en zombie til slutt.

Samboeren min tvang meg til legen hvor jeg fikk 50% sykmelding i 8 uker. Herregud, for en forskjell. Ante egentlig ikke hvor ille det var før, gikk rett i bakken og har fått sove masse og tatt meg inn igjenn.

Legen min på Riksen hadde masse forståelse og ordnet det med en gang, ikke noe problem.

En ting er jo at vi må tåle å være litt slitne og sånn, men når det går på den psykiske og fysiske helsa løs, så må man faktisk bremse ned litt.

så syns det er riktig å gå og prate med legen om dette, bedre å ta tak i dette nå, før det blir værre.

[miobell]

Takk for innleggene.

 

Reagerer slik på måten de behandler meg på... bare etter jeg ble gravid så har de endret seg totalt jo. merkes så godt hvilken holdning de har og hvilkene metoder de bruker på å faktisk pushe meg mer og mer mot sidelinjen.

 

Fra å ha hatt full tillitt til min måte å drive butikken på, har de plutselig ikke samme tro på meg. ingenting kan jeg lenger avgjøre uten å ta det opp med dem. kjenner jeg er utmattet og oppgitt og ikke minst, ufattelig skuffet.

 

Når jeg i tillegg tar dette opp med min tidligere overordnede, og får høre at dette er typisk eiernes mentalitet - de bruker slike maktteknikker for å pushe meg ut.. så forstår jeg at min undring på dette faktisk har vært riktig. Selvasgt kan en graivd kvinne utføre denne jobben likeså godt som en ikke-gravid.. jeg er jo samme person! Bare de er ok og legger forholdene til rette ( lar meg sitte noe, aksepterer at jeg må ta ting i eget tempo og at jeg må bruke litt mindre sexy sko) så hadde jo alt gått så fint. . . har sagt i fra til dem om dette før, men uten hel. Nå gir jeg bare opp.

 

Deppa, sliten og følere meg overkjørt. mistrives slik i jobben min i og med ingenting er som før. har null kontroll , lite jeg skulle ha sagt og mister gnisten for jobben.

 

Om de fortsetter dette løpet så vet jeg ikke hvor jeg ender. kan virke som om de til slutt klarer å pushe meg ut derifra. Synes det er ille at det i 2008 skal være mulig å behandle ansatte gravide på denne måten!!!

[Gjest Tallulah Bankhead]

Miobell,

Først og fremst må jeg si at jeg er glad for å høre at du får støtte i ditt syn på hvordan du blir behandlet i bedriften. Uten noe sympati fra andre ville det nok ha vært langt verre for deg.

 

Nå skal jeg være litt personlig her, for jeg har selv opplevd noe tilsvarende da jeg var ansatt i et mannsdominert rådgivningsfirma for noen år tilbake. En dag helt ut av det blå ble jeg kalt inn på teppet og bedt om å gå. De kunne ikke gi meg noen som helst grunn til hvorfor, bare at jeg ikke "passet inn". Jeg ble sjokkert, for jeg visste at jeg hadde gjort en god jobb.

Det tok lang tid før jeg klarte å se sammenhengen med at to av sjefene hadde prøvd seg på meg med et par ukers mellomrom i forkant av den indirekte oppsigelsen. Da jeg innså det var jeg allerede såpass svekket psykisk at jeg ikke orket å ta opp kampen med dem. At de ga meg en ganske fet sluttpakke hjalp litt der og da, men jeg slet mye i etterkant av dette.

 

Jeg har lest endel om hvorvidt morens humør og sinnstilstand kan påvirke fosteret, og det later til at det eneste som overføres til fosteret i noen særlig grad faktisk er stress. Du kjenner sikkert allerede til at et supplement av B6 er anbefalt for å motvirke stress for gravide. Det er virkelig ganske alvorlig om mor opplever mye stress i sin hverdag, og det er det ingen tvil om at du gjør, og har gjort i en stund nå. Derfor tror jeg at det er klokt å vektlegge dette når du skal snakke med legen din. Si gjerne at du er alvorlig redd for at noe skal gå galt siden du tidligere har hatt blødninger som en følge av dette stresset, og fortell at ledelsen i bedriften er lite velvillig innstilte til ansatte som blir gravide. Jeg er stor tilhenger av at gravide skal jobbe så mye som de orker under svangerskapet, men i ditt tilfelle så håper jeg faktisk at du blir sykmeldt frem til fødsel.

 

Hold oss gjerne oppdaterte om hva som skjer, for jeg håper virkelig at situasjonen din bedrer seg snart.

 

Så får jeg avslutte med å si som en venninne sa til meg når jeg hadde det litt vanskelig for en tid tilbake: "Don't let 'em getcha!"

 

 

Stor klem fra

[Rina82]

Ingen som kommer å klapper deg på skulderen for at du presser og tyner deg. Gjelder de aller fleste og tydeligvis spesielt deg!

Ikke hvert å være totalt nedslitt på slutten av svangerskapet for at du SKULLE holde ut.

 

Jeg har aldri hvert sykemeldt, og er alltid frisk. Tenkte i starten at jeg skal stå på til siste time! Ser litt anderledes på det nå. Har slitt med kvalme og bekkenplager og har ALDRI hørt "takk skal du ha for at du ikke gir opp"

Mener ikke at man skal sykemelde seg i hytt og dynevær, men jeg har ingen plan om å "være i kjelleren" når den lille kommer. Er faktisk ikke noe en får igjen her i livet, og det er en kort periode i livet.

 

Lykke til uansett!)

Klem!

[miobell]

Takk for innleggene Rina82 og Tallulah Bankhead .

 

Trenger noe forståelse nå. For på den ene siden føler jeg at hele situasjonen er overdreven, men når flere reagerer og ser hva som skjer, så skjønner jeg at det ikke bare er hormonene som spiller meg et puss .. desverre..

 

B6?det skal jeg huske.. kanskje stikke og kjøpe i morgen da om det er noe som kan anbefales gravide som er under stress?! Tusen takk for det tipset!

 

Er lei meg i forhold til jobben nå. Jeg som sa så klart i fra at de ikke skulle forskjelsbehandle meg nå når jeg var gravid. At alt skulle være som normalt til jeg evt trengte noe tilpassning.. sa dette da jeg varslet om svangerskapet.. men neida.. de er visst negative til meg her nå. Vet så godt jeg har gjort en kjempebra jobb i bedriften. økt omsetningen i butikken og fått mange trofaste og svært fornøyde kunder som kommer igjen og igjen. De kundene har betydd masse for meg. de er beviset på at jeg har lykkes i min jobb! Samme med de jeg har ansatt. innser at denne tiden er forbi uten at dette gir meg noen ros på noen måte..

 

Nei, ingen klapper meg på skulderen selv om jeg presser meg max.Det er jo ut de ønsker meg.. si meg opp kan de ikke gjøre uten videre da jeg har en solid kontrakt med 3mnd oppsigelsestid,og er godt organisert i forening nå.. men de kan jo pushe meg til sykemelding.. og det kan det være de klarer, desverre..

 

tenkt litt på de økonomiske konsekvensene. men der har jeg vel ikke noe å frykte? Skal ha i september. Viktig for meg med full støtte da og full lønn fram til permisjon skal jeg klare meg bra. Men det er vel ikke noe å bekymre seg for. To mnd sykemeldt , en mnd ferie og så ut i permisjon... Sykemeldingstiden regnes vel som vanlig "lønnings periode"? .. Og det er vel samme om jeg evt hadde sagt opp jobben (selv om jeg tenker å vente med det til jeg har tre mnd igjen av permisjonstiden) - pengene får jeg vel likevel?

Tror nemlig ikke jeg går tilbake til den arbeidsplassen etter permisjonstid - det makter jeg ikke...

 

Føler jeg klager mye nå, men godt å få det ut her i stedenfor å bare mase til familie og samboer.. Lettere finne ut av hva jeg må gjøre når jeg snakker med dere her inne.

 

Bestiller legetime og drar dit over helgen for å diskutere med fastlegen. Redd jeg glemmer alt jeg skal si, så får skrive det ned slik at jeg får med alt som er vesentlig få med.

 

Tusent takk for at dere leser og støtter!

 

[C@milla *EMIL*]

Jeg synes sykemelding hadde vært noe om det gjaldt meg. SYkemeldte meg selv etter en periode med dårlig miljø på jobben m.m. Spurte ikke om sykemelding, men fortalte hvordan det var, og at jeg ble sliten og trist av å ha det slik. Legen min sykemeldte meg, og jeg fikk friskemelde meg da jeg følte jeg ble bedre og taklet dette... for meg virket dette veldig bra..

 

Har fulgt med deg i de tidligere innleggene dine, og håper at det går bedre etterhvert. Synes ikke det høres ut som om de fortjener deg jeg ) Men en jobb må man vel ha..

 

Er det lenge til permisjonen din starter?

[temine]

Ta en prat med legen, og ikke minst kontakt fagforeningen din!!! De burde kunne hjelpe deg med denne saken.

 

Lykke lykke til!

Klem

[Gjest Tallulah Bankhead]

Da jeg skrev at at jeg er glad for å høre at du får støtte i ditt syn på hvordan du blir behandlet i bedriften så tenkte jeg hovedsaklig på at andre på arbeidsplassen din ser og forstår hva du gjennomgår nå. Likevel er det selvsagt veldig hyggelig at du også føler at du får noe igjen for å skrive om utfordringene dine her inne.

 

Jeg synes du skal la dem "presse deg ut i sykmelding" med hodet høyt hevet nå. Den hyggelige arbeidsplassen hvor du trivdes og kjente at du vokste med alt økt ansvar er borte for deg nå, og det er slett ikke din feil. Jeg kjenner ikke til de økonomiske følgene det vil få å gå ut i sykmelding nå, så der kan jeg dessverre ikke hjelpe deg. Kanskje du kan ta en telefon til NAV og deretter tenke litt strategisk?

Siden du skriver at du er organisert i en fagforening så kunne du kanskje etterhvert tenkt på å forfatte et lite dokument der du beskriver hvordan du opplevde tiden i bedriften etter at du ga beskjed om graviditeten, for det kan kanskje hjelpe nestemann som havner i den samme situasjonen som deg. Men det burde du absolutt ikke tenke på ennå, for nå må du sørge for at du kommer deg helskinnet gjennom dette og at du får den roen du trenger og fortjener.

 

- Beklager om jeg tar en overdrevet moderlig eller søsterlig tone i innlegget til deg, men jeg har som nevnt vært i en tilsvarende situasjon selv, og blir forbanna over at noen tillater seg å oppføre seg slik mot ansatte kun fordi de ansatte er kvinner og i en utsatt situasjon.

At du velger å dele dette med oss her inne er selvsagt ikke mas fra din side, men tvert i mot et flott sunnhetstegn som viser at du tar dette på alvor, slik du bør, og tenker på at barnet ditt skal ha det bra.

 

Lykke til med legetimen i neste uke! Jeg er sikker på at du vil bli møtt med forståelse, for du er dessverre ikke den første eller siste kvinnen som vil oppleve dette.

 

 

[frk-fryd]

Vil bare si at det høres ut som du har krav på svangerskapspenger på grunnlag av at jobben kan være skadelig for barnet ditt, i og med at du har hatt den blødningen pga stress. Da bruker du ikke av sykepengerettighetene dine, og da fastslåes det at det ikke er du som er syk, men jobben som er for tung og stressende slik det er nå. Kanskje en viktig presisjon for ettertiden...

[miobell]

Takk igjen for mange gode svar,

 

skal ta meg en tur til legen til uken, for orker ikke å ha dette over meg lenger. ikke bra for meg, ikke bra for de rundt meg, og ikke minst : ikke bra for den lille snuppa i magen!

Skal høre med henne hvordan hun mener dette bør løses.

 

Vedr sykemelding i forhold til svangerskapspermisjon - hva er forskjellen? forstår at sistnevnte kan gis om forholdene på arb.plassen ikke er mulige for den gravide å jobbe under - men mister man evt. rettigheter med å være noen mnd. sykemeldt i forhold?

 

når jeg ikke møter forståelse på arbeidsplassen etter å ha fortalt dem hva jeg ønsker, så må jeg ta denne saken i egne hender.

Er ikke smart å ende opp utkjørt og deprimert før fødsel.

 

Så trist at det skal være sånn altså! Vi lever i år 2008, men dette viser at likestilling på arbeidsplassen likevel ikke holder mål!

 

Takk igjen for mange fine svar!