gravid.. sambo vært utro..

[Ceccan**]

samboeren min har vært utro mot meg flere ganger i høst.. fikk vite det for noen mnd siden...... ville prøve å se hvordan ting fungerte med oss etter dette, men nå har jeg blitt gravid (uplanlagt på prevansjon)..

 

Det er ikke første gang han har vært utro mot meg... han har gjort det også for noen år siden.. men jeg trodde han hadde forandret seg og at han virkelig brydde seg om meg.. jeg klarte å tilgi de tabbene han gjorde da, selvom det var vanskelig.. og nå har han gjort det igjen.. helt bevisst..

 

Jeg er veldig glad i samboeren min, men etter det siste sidespranget klarer jeg ikke se på han på samme måte lenger... har alltid følt det er han jeg ville ha og han som skulle bli far til mine barn.. det sliter jeg med å se for meg nå...

Jeg kjenner jeg er SINT, skuffet og såret... og aner ikke hva jeg skal gjøre... vi har tilbrakt tid sammen siden jeg fikk vite det, for å se hvordan ting gikk... men ting har ikke føltes noe bedre fra min side...

 

nå står jeg her altså, gravid med hans barn....og han angrer liksom såååå mye på det han har gjort....

 

Jeg stoler ikke på han og kommer nok aldri til å gjøre det, og jeg mangler en trygghetsfølelse.. jeg vil at den første gangen jeg skal gå gravid skal være en hyggelig opplevelse.. ikke at den skal være forbundet med sorg og vanskelig følelser mellom meg og sambo... vil at den jeg skal få barn med og jeg skal glede oss sammen og være lykkelige...

 

allikevel sliter jeg med tanken på å ta abort.. tenker så mye på om det er gutt eller jente, hvordan h*n vil se ut.....

men redd jeg ødelegger livet mitt ved å binde meg til en notorisk utro gutt, som jeg aldri kan stole på.. .redd jeg aldri vil få det bra da.. at jeg aldri vil bli ordentlig lykkelig....

har ikke lyst til å bli alenemamma.. så hvis jeg beholder kommer jeg til å fortsette å være sammen med sambo...

 

 

råd?

er forresten 4+4idag..

[Puselure]

Huff, misunner deg ikke den situasjonen du er oppe i nå:S Vet ærlig talt ikke hva jeg hadde gjort selv....

Jeg tenker at siden han har vært utro tidligere og igjen nå, så tror jeg sjansen for at det kan skje igjen er stor. Han har allerede krysset den grensen.

Har du noen du kjenner godt som du kan lufte hjertet ditt til? Ei god venninne eller lignende?

Med tanke på abort så har du jo god tid på å tenke deg om enda, selvbestemt abort må utføres før uke 12.

 

Jeg synes du fortjener bedre enn den behandlingen du har fått av samboeren din. Helt uakseptabelt synes jeg.

 

Uansett hva du velger, så ønsker jeg deg masse lykke til:)

[Gurine]

Uff, det der var ikke lett nei. Jeg tror ikke du bør fortsette forholdet til typen din. Du fortjener så mye mer enn det han har gjort mot deg. Tror det vil være ødeleggende for din egen selvfølelse. Kanskje dere kan få det til å gå for en liten stund, men det spørs om du noen gang kan stole på ham eller få de samme følelsene tilbake. Jeg hadde aldri kunnet tilgi utroskap, da heller være alenemor. Men forstår godt at du helst ville vært gravid på andre premisser liksom, men abort er også et vanskelig valg å ta. Nei jeg hadde visst dårlig med råd å gi. Snakk med noen du kjenner godt, ang det å beholde barnet eller ei.. Kanskje du kjenner noen som har gått i gjennom en abort, eller noen som er alenemødre?

Dette var ikke til hjelp, men ønsker å gi deg mange sympatiklemmer

[Alenemoder1snart2er tobarnsmor]

Det er ingen fremtid med en slik type, hvorfor skal du leve med en mann som ikke respekterer deg nok til å være trofast?

 

Å beholde barnet eller ikke er vanskeligere å gi råd om, men de fleste som beholder barnet angrer jo ikke på det. -Men vet flere som har tatt abort som angrer på det.

 

Vil anbefale deg å ta kontakt med Amathea, www.amathea.no De gir råd og hjelp i slike situasjoner. Lykke til uansett hva du velger.

[Ceccan**]

Takk for svar

Er en utrolig vondt situasjon å være oppe i ... han har såret meg så mange ganger, men denne gangen merker jeg at "nok er nok".. har mistet en del følelser for han som jeg ikke tror kan repareres...

 

i tillegg føler jeg meg så dum.. han har ligget med ei jente på 19 år (han selv er 27) og hun veeet så innmari godt at vi er sammen.. har sett oss sammen mange ganger.. hun må sikkert ha ledd bra av meg, når hun vet at hun har hatt sex med typen min så fort jeg har snudd ryggen til... huff

[trinebeate]

For en vanskelig situasjon. Føler virkelig med deg. Men tilgir du han nå, blir det lett å være utro senere igjen å. Han "vet" jo liksom at du bestandig har tilgitt han tidligere å. Blir du alenemor ordner det seg det å skal du se. Du er ikke alene i den rollen. En vakker dag finner du en som virkelig elsker og respekterer deg, og da først får du den tryggheten du ønsker deg.

Lykke til! Klems:)

[Ceccan**]

jeg er forresten 25

[Gull-i-magen♥]

uff.. dette var trist å høre.. Jeg vil bare anbefale deg og tenke deg GODT om før du går til en abort.. selv synes jeg det er skrekkelig og skulle ta bort et liv.. for det er jo tross alt det.. og det er helt forsvarsløst og totalt avhengig av sin mamma.. Selv om du tenker nå at du ikke vil være alenemamma, så må du også tenke på hvor mange andre som er det, og som klarer det, og når du får gutten eller jenta di, tror jeg ikke du vil angre en dag på at du valgte å få barnet. Nå er sikkert alt det du har og tenke på veldig vanskelig, og med gravid-hormoner i tillegg så er det neppe så enkelt..

Det er vanskelig og sette seg inn i en slik situasjon, det er jeg klar over, håper at det vil ordne seg på et vis for deg!

Om du skulle ta deg av barnet alene, så er jeg helt sikker på at du vil klare det!

 

Lykke til, klemm fra meg!

[trinebeate]

Vil bare legge til( ikke for å skremme deg), men jeg gikk i klassen sammens med ei, hun tok abort da hun var 16 år, og har ikke klart å bli gravid senere. Hun er nå 31 år. Hun angrer og sliter den dag i dag.

[Trulte76]

Gå fra samboeren din og behold ungen.

Du kan få et fint svangerskap alene også. Sikkert bedre enn han med han til stedet.

 

Har det vært engangstilfelle er en ting, men når han har vært utro før også, så hadde jeg aldri grid å stolt på han igjenn..Sjansen er jo der for at han skal være det igjenn.

 

Du vil greie deg fint som alenemor også. Og det er ikke problem å finne en ny mann når man har unger. Mange som har det.

 

Var selv alene med 2 barn. De var 2 og 5 da jeg gikk fra BF.

 

Nå sitter jeg her gravid for 3. gang med mannen i mitt liv

Så alt ordner seg for snille jenter,

 

Jeg hadde det supert alene med mine to og deprimert ilag med BF.

 

Lykke til uansett.

 

Men ikke ta abort visst du ikke er helt sikker..bedre å beholde å bli alene, og det vil du greie kjempefint.

 

 

 

[Mamma til snart 4]

Vil bare si en ting: En gang utro alltid utro. du skal ikke tenke på han eller noe slikt, vist du har mistet de følelsene for han og tryggheten, flytt fra han, det fortjener han. du klarer deg godt som alenemor, det er jeg sikker på. jeg hadde aldri tilgitt, så han han se hva han har gjort. vist du for hver gang tilgir han og fortsetter forholdet så finner han fort ut av det.

 

har ei venninne som er i samme situasjon, de har en jente på 2 år ilag og en gutt på 8mnd, han har vært en flørter hele veien, hun flyttet nettopp fra han for at hun kunne ikke lengre stole på han, hun sier det er tøft å være alene med 2, men mye bedre enn hvordan hun hadde det sammen med han. økonomisk så får du god støtte som alenemor.

 

men som sagt så er det sikkert ikke lett for deg i det hele tatt, men tenk på deg selv og barnet,ett barn har det bedre md 1 lykkelig mor enn 2 ulykkeligge foreldre.

min venninnes datter på 2 år beg å bli sint og sur og fikk raserianfall for hun så hvordan det var hjemme, når mammaen ikke fikk tak i typen sin om nettene i helgene og hun visste at han bedro henne.

 

nei var jeg deg så hadde jeg funnet meg en leiglighet eller noe, kost meg med graviditeten,istede for å fortsette ett forhold der du vet din type ligger med andre jenter. Han fortjener deg ikke i det hele tatt.

 

Masse masse lykke til;)

[Grateful mom]

Du fortjener en partner som respekterer deg og deres forhold!

Vil helst ikke råde deg til noe, du må ta valget selv. Men en person du ikke kan stole på vil du aldri kunne trives med i lengden. Det kan være det vil bryte deg ned til slutt.

Du kan få et kjempefint liv som alenemor, og det fins mange gode mannfolk der ute som mer enn gjerne tar "ferdigpakka"!

Kanskje du og din nåværende samboer kan ha et ålreit forhold også, hvis dere ikke er sammen lenger. Tenker sånn i forhold til barnet deres.

Jeg har vokst opp hos mamma, men mamma og pappa har vært gode venner hele veien. Ville ikke hatt det annerledes hvis jeg kunne valgt om igjen!!!! Og mamma har hatt en fantastisk mann i mellomtiden, og han og pappa har absolutt ingen problemer med hverandre.

Som en sier over her, det er bedre å ha 1 lykkelig mamma enn 2 ulykkelige foreldre. Kanskje dere kan bli lykkelig på hver deres kant også. Det er jo enda bedre.

Lykke til med ditt valg, dette klarer du kjempefint!

[Mamma'n til blomsterbarna=)]

Jeg HATER utroskap... Hadde det vært meg, hadde jeg gått fra han, uten å nøle! Men hadde heller ikke kommet til å tatt abort, det hadde jeg ikke klart... Mitt syn....Kort og enkelt...

Har du ikke følelser for han er det ikke noe å bygge et forhold på heller.. Kos deg med babyen din du=) Dere kommer til å få det kjempefint!

Lykke til!

[Mamma`n til Trym]

Hiv ut dusten og behold barnet er mitt råd MEN du må gjøre det som føles best og riktig for deg.

Ønsker deg all lykke til videre

[Endelig 4 i familien :=)]

Dette klarer du kjempefint på egen hånd!! Å det er som mange andre skriver, bedre for deg og barnet å være alene enn i ett forhold som ikke fungerer pga tillitsproblemer. Ikke hold sammen med BF pga denne graviditeten ihvertfall! Skal du fortsette å bo sammen med typen din må det være for at du klarer å tilgi han oog stole på han, ikke pga at du nå har blitt gravid. Små barn merker at mor og far ikke har det bra sammen raskere enn vi tror.

Se heller på fordelene med å være alene med barnet du Ingen å krangle med ang regler,klær,utstyr osv osv.... Det er DU som bestemmer! (denne "regla" fikk jeg fra min oldemor på 95 år sist jeg var gravid... desverre mistet jeg i uke 13, men jeg hadde da kommet til å bli alanemamma den gangen)

Mtp svangerskapet så kan typen din byttes ut med ei god venninne eller kompis eller noen fra familien din du har god kontakt med, som f.eks mamman din.

DETTE KLARER DU :)

Lykke til

[Gjest]

duste samboer. jeg hadde ikke klart å leve med min hvis jeg veit han har dytta snoppen sin bort på noen andre. nei fysj.... gå fra han og ta med deg babyen din som kommer..

[Gjest]

Min eks var ikke akkurat utro, men han var rusmisbruker. Dette prøvde han å benekte overfor meg. Jeg klarte ikke å stole på han, da han løy så mye. Og min respekt for han forsvant. (Jeg vet dette er to forskjellige saker, men samtidig føler du kanskje at du har mistet respekten og at han ikke kan stoles på). Jeg ble gravid og valgte da å ta abort. Ønsket ikke å være i en situasjon der familien var splittet allerede fra starten. Jeg var veldig glad i eksen og han i meg, men det var ikke noe å bygge et forhold på.

 

Vet ikke om jeg hadde tatt abort i dag, men angrer ikke i dag. Er gift og venter barn nummer 2 med mannen jeg elsker. Så tenk nøye igjennom hva slag liv du ønsker, det ordner seg til slutt uansett....

[Fru-M]

Huff,ikke lett med utroskap ..,-det er helt fryktelig når det står på som værst! Husk at det går an å stable forholdet på beina igjen om begge to er villige til å jobbe for det. Folk gjør feil og veldig mange lærer av det. Jeg tror ikke noe på "en gang utro alltid utro". Dette kan faktisk være starten på en prosess som kanskje vil føre dere nærmere. Jeg vet det høres absurd ut for deg akkurat nå men det kan bli en realitet.

Han har behandlet deg dårlig og du har rett til å være sint. Kanskje hjelper det å flytte fra hverandre i en periode? Familierådgivning er gratis og kan hjelpe dere igang med å forstå hverandre bedre og få et annet perspektiv på ting. Hva har du å tape?

Jeg synes det høres ut som om du har mest lyst til å beholde barnet. ..og du ...det er ingen skam å være aleinemor.

 

[Gjest]

Huff, så trist da, dette unner jeg ingen..

 

Det er mulig jeg er litt kynisk her, men hvis abort er det eneste alternativet for å ikke bli alenemor, så ville jeg faktisk valgt det. Er forholdet ustabilt, så hjelper det ihvertfall ikke å dra et barn inn i det. Tror du bør finne ut hvor du vil med livet ditt før du velger å få barn..

 

Man lærer andre hvordan de skal behandle deg, er det en klok mann som sier.. Hvis du stadig vekk tilgir sidesprang, så vil samboeren din aldri forandre seg! Han vet du blir sinna en stund, men at du kommer til å glemme det etterhvert. På den måten vet han at han ikke får konsekvenser, så hvorfor skal han slutte? Han får jo i pose og sekk; har det stabile hjemme og det spennende på by`n..

 

Jeg tror du må se forbi det at du elsker han, du fortjener så mye bedre enn dette! Du må finne ut hva du mener du er verdt, for i hans øyne virker DESSVERRE ikke du som 1.prioritet, og jeg har vanskelig for å se at han virkelig elsker deg slik en kvinne fortjener å bli elsket! Ingen påfører den man elsker denne vonde påkjenningen! Jeg vet det er ufattelig vondt å miste den man elsker, men det virker som om du på en måte allerede har mistet han.. Ihvertfall hjertet hans!

 

Ønsker deg all lykke videre, og husk at ett sted der ute finnes det en god og snill mann som vil gå igjennom ild for å vise at du er elsket og som respekterer deg og dine følelser slik du fortjener!

[Hanne..]

Skjønner at du er i en veldig vanskelig situasjon.. Men uansett hva du bestemmer deg for med samboeren din, vil jeg på det sterkeste råde deg til å ikke ta abort.. Husk at det er ditt barn du bærer på, og den lille har rett på å få leve..

 

Å bli bedratt er noe av det verste en kan gjøre mot kjæresten sin, og du har absolutt ALL min medfølelse! Men er så sikker på at du kan komme til å klare deg kjempe fint alene. Det blir helt sikkert veldig tøft i begynnelsen, men tror du kommer til å kose deg masse med graviditeten etterhvert, og ikke minst med den lille når den tiden kommer!

Det er bare du som bestemmer hva du skal gjøre, men tenk deg godt om er mitt råd ihvertfall, finnes så utrolig mange alenemødre der ute som klarer seg helt fint på egen hånd. Og som en annen over her nevner, mener jeg at du skal få god økonomisk støtte som alenemor.

 

Har snakket litt med en helsesøster om dette med abort, og hun fortalte meg at mange av de som velger å ta abort får psykiske skader av det i ettertid. Og tror aldri i verden at du kommer til å angre et sekund dagen etter du holder den lille gutten eller jenta di i armene for første gang:)

[*gurimallaika*]

Jeg var selv utsatt for utroskap for 1 1/2 år siden. Jeg fikk vite det på guttungens 2 års dag. Og det var utrolig tøft. Jeg gikk mange uker etterpå i ett vakum.

 

Vi hadde ett dårlig forhold fra begynnelsen av, og jeg kan i ettertid innrømme at mye av det var min skyld. I hans øyne var forholdet kommet til ett 0-punkt hvor han følte at jeg ikke elsket han lenger og ikke brydde meg om han lenger, og innledet ett nytt forhold til ei på arbeidsplassen. Det var hun som tok kontakt med meg da hun fant ut om meg. Mye var nok på grunn av å ødelegge mest mulig for han, og for oss. Fikk opp øynene for hvor mye jeg elsker han og hvor redd jeg var for å miste han, men også frykten for å bli alene. Vi prøvde oss på rådgivning og valgte å ta kontakt med Domkirken, men det ble bare med den ene gangen. Men det er mye jobb og er slitsomt til tider. Det er en jobb som aldri ferdig.

 

Grunnen til at jeg valgte å tilgi er fordi jeg elsker han og fordi han er en veldig god far. Hadde jeg kastet han på dør ville han bli sendt ut av landet og min sønn ville mest sannsynlig aldri se faren sin igjen.

 

Jeg syns det er viktig å ikke gi opp for tidlig, men dere har vært igjennom denne runden før. Så du vet at det har skjedd flere ganger tidligere. Jeg tror ikke på "en gang utro, alltid utro". Mennesker går feil, men hvor mange feilskjær er du villig til å tilgi? For meg blir det med denne ene. En gang til så er det ut, men nå risikerer han ikke å bli sendt ut.

 

Men du.. Har du nevnt dette til moren din? Det gjorde jeg og fikk vite at faren min var utro mot henne, bestefar var utro mot bestemor, både farfar (min fars far) og far (inngiftet) var utro mot mor (min fars mor), og at oldefar var utro mot min oldemor (foreldrene til bestemoren min). Kan nesten virke som om det går i arv. =o(

[Lulu♀♂♀]

Jeg håper du hører på det Hanne.. over har å si for jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv. Når jeg først begynnte å lese på innlegget ditt trodde jeg det handlet om bare en utro sambo....jeg hadde tenkt å si; dritt i han vel. Men skulle du beholde barnet egentlig? Altså om han ikke hadde gjort det han gjorde? Ble litt sjokkert jeg da du begynte å skrive om abort i det heletatt selv om du ikke sa at du skulle gjøre det, jeg tenker hva har en mann å gjøre med et ufødt stakkars barn? Skal du ta abort bør det være ditt valg og mere alvorligere grunn enn en barnslig mann. Gjør du noe så stort bare fordi han har vært utro......girl that's gonna hunt you big time, spesielt hvis du blir sammen med han igjen i fremtiden.

[Ceccan**]

HI her..

 

vil si tusen tusen takk for alle tilbakemeldinger, og for at dere engasjerer dere.. setter jeg utrolig stor pris på...

merker at det var godt å se andres syn på saken..

går og tråkker i det selv, og sliter med å klare å tenke ordentlig klart...

[*surrehue*]

Gå fra ham nå!!!!!! Med en gang. Eller hiv ham ut. Ikke nøl. Vær så snill. Blir helt dårlig av å tenke på at han har fått drive på.

 

Og så får du tenke på framtida til barnet når du er for deg selv. Kan bare love deg at den kjærligheten du får til eget barn er større enn alt. Du vil aldri angre hvis du beholder barnet.

[lamor]

hei ..

Det du må bestemme deg for er om du ønsker å vere sammen med og få barn med en mann som har sex med andre en deg..... For han kommer til å fortsette med det igjen og igjen og igjen........ Særlig når du går gravid og har et spebarn. det er den tiden i livet det er ekstra viktig å føle trygghet og ro. du er tjukk, strekkmerker, fett hår,dårlig humør, en baby i puppene, ingen dusjing ,,,,,,,,,,,,,, Når han ikke klarer å holde seg til en til vanlig når du er vakker og velstelt kommer han garantert til å ikke gjøre det når du er ........

 

Du kan fint klare et barn alene, du har vel familie og venner som kan hjelpe og støtte deg?? Men da synest jeg du skal bryte med han nå og ikke stresse deg igjennom svangerskapet med han , det er verken bra for deg eller babyen.

 

Støtte ordninger er suverene for alene mødre i norge så det går sikkert kjempe fint. Jeg kjenner mange alene mødre som klarer seg ypperlig uten noen som helst hjelp fra fedrene. Jeg kjenner også noen som har tatt abort og det går bra med dem også =)

 

Lykke til !!!!