Noen som har fått barn efter fylte 38 her ?

[lionkittens]

Hvor gammel var du og hvordan var svagerskapet ?

 

Grunnen t jeg spörr er at jeg blir snart 38 år og vi tenker litt på om vi skal pröve oss på en til. Er litt skummelt når man kommer opp i åra ;O) og andres erfaringer er kjekt å vite litt om !

[Odine!]

Søstra mi var nesten 38 med nr 1, og nesten 40 med nr 2, og mora mi var 42 med sistemann (og hun var kjempesprek i siste svangerskap, sier hun)

 

Jeg hadde ikke nølt pga alder.

[Northernlights]

Jeg var 38 da jeg ble gravid, og 39 da han ble født. (var mitt 6.barn, og 21 år mellom yngste og eldstemann)

Var et tøfft svangerskap som endte med svangerskapsforgiftning og igangsetting i uke 37, men jeg hadde god oppfølging av fødselslegen min hele tiden.

Tok imot alle prøver man blir tilbudt som moden gravid, men ikke FV prøven-Den hoppet jeg over. Skulle jo beholde uansett om barnet hadde downs eller noe annet.

 

Han er en frisk og fin gutt =o)

Angrer ikke-

Nå planla jeg ikke den graviditeten,men jeg anbefaler det å go for it, om du har et godt familieforhold og støtte fra dine nærmeste.

38 er ikke noen alder, egentlig.

Iallefall ikke vent og utsett, for alderen har jo en del å si både for deg og barnet.

 

Lykke til =o)

[Koseklompen]

Moren min var 36, 38 og 40år da hun fødte mine yngre søsken.

Med henne gikk det kjempefint..hun var sprek og det gikk bra.

 

Tanta mi var 38 tror jeg da hun fikk unge nr 6. Bortsett fra å være ekstremt følsom så gikk det bra

[happybirthday]

Jeg var 38, og opplevde at jeg tenkte mye mer og var mye mer bekymret for babyen i magen enn i de to andre foregående svangerskapene jeg har hatt og hvor jeg var en god del yngre.

 

Har aldri vært hysterisk opptatt av å følge "moten" på alt hva som er farlig for gravide, men heller brukt sunn fornuft. Men om det var alderen - det at man generelt blir mer engstelig med årene - eller noe annet, jeg hadde iallfall lett for å tenke katastrofte-tenkning. Leste jeg om en ting som kunne potensielt være farlig for gravide, tenkte jeg veeeeldig mye på det og følte at jeg måtte passe på ekstra godt, fordi alderen min sikkert gjorde fosteret ekstra sårbart for dette som var potensielt farlig, uansett hvor liten denne risikoen var........

 

I tillegg til dette, bekymret jeg meg veldig over hvorvidt vi ville få et velskapt barn, og var veldig bevisst på å ta imot de tilbud innen fosterdiagnostikken vi kunne få. Dette fordi jeg ville prøve å eliminere bort mest mulig risiko. Ikke fordi jeg mener Downs eller andre funksjonshemminger er noe mindreverdig. Men rett og slett fordi jeg følte vi som foreldre ikke ville ha overskudd og kapasitet nok til å kunne tilby et slikt barn den oppmerksomheten det fortjente. Ut fra dette følte jeg også at dette ville blitt helt feil overfor de barna vi allerede hadde, fordi et funksjonshemmet barn ville ha tatt uforholdsmessig mye av mine krefter og oppmerksomhet i forhold til det jeg føler jeg har overskudd til å gi........om jeg kan si det på den måten, uten at det er ment å virke støtende for andre.

 

Til slutt vil jeg si at jeg også opplevde svangerskapet fysisk mye tyngre enn de andre. Om det var kun pga dette svangerskapet skulle vise seg å bli litt spesielt, eller om det var pga alderen, er ikke godt å si. Men i mitt tilfelle tror jeg alder hadde noe å si. Er også mye tyngre å få av seg ekstrakiloene etter graviditeten også. De har som regel bare forsvunnet av seg selv tidligere, men nå opplever jeg at de sitter litt for godt fast....