Har liksom alle et forhold til baby i magen?

[dollypopp *tvillinggravid*]

Jeg har så smått begynt å forstå at det bor et menneske der inne,men føler liksom ikke jeg har noe forhol til det.Det er en frisk jente,men det er liksom det for meg.Kunne like gjerne bodd i en annen sin mage....

Er så redd for at jeg ikke skal føle noe tilknytning til henne når hun kommer ut,er jo helt merkelig at det faktisk går an.Hele prosessen liksom.

Jeg er ikke av de som drar på 3d-ul for å se henne,føler liksom ikke at det gir meg noe.

 

Er det bare jeg som har det sånn?Høres jo helt grusomtut....

[Gjest stockholms tjej]

nej de skjønner jeg,de er mye som skjer med din kropp nå=)

men har hon begynnt å sparke?

jeg lover deg at når du får den lille nydelige jenten i dine armer for første gang så kommer det gå helt fint=) noe så fantastiskt...

du trenger ikke å være redd at du ikke ska elske henne for de kommer du det lover jeg=)

[dollypopp *tvillinggravid*]

Jeg tenkte hele tiden at når jeg får mage så blir det annerledes,eller når hun begynner å sparke.

Men nå er jeg 24+5 og hun sparker som bare det og magen har kommet.

 

Håper det går automatisk når hun først kommer...!!

[Gjest stockholms tjej]

ja men jeg tror de kommer med tiden=) tror de er mange som har svårt med det=) j

eg snakker mye til han og samboern min snakker ofte til magen=9

det hjelper for og bygge opp et forhold til den lille i magen=)

 

[stratosen_er mamma_]

heisann dollypopp...

jeg skjønner litt hva du mener...og jeg tror d er noe med at bebisene våres er såå etterlengta og at vi fortsatt selv om vi ikke vil innrømme det er litt redd for å binde oss for masse..

min sparker også og jeg kjenner at den er der...men jeg har problemer med å snakke med den...selv om jeg vet at den kan høre...

men jeg er ikke redd for at mammafølelsen ikke skal komme...vet at jeg kommer til å bli overlykkkelig når jeg har den lille i armene...

 

dette går nok kjempefint:)

 

klem til dere:)

[Gjest]

Sånn hadde jeg det med førstemann og har det sånn med denne også, kanskje mer med babyen i magen nå.

Jeg koste jo med magen og dyttet mye (gjør det nå også), men snakker ikke så mye til magen.

 

Men, jeg skal love deg at når jenta di er født så er det noe helt annet. Var det for meg, med en gang jeg så han så var det "han og meg".

Blir litt vanskelig å forholde seg til noe man kanskje føler litt (ja, hva skal jeg kalle det ?).........det er litt vanskelig å forholde seg til at det faktisk ligger en BABY inni der (selv for meg som har født før).

 

 

Er nok ganske så normalt : )

[:)anonym:)]

Heisann du!!

 

Jeg har det omtrent likt som deg. Synes det er rart å høre om at alle har så innmari god "kontakt" med babyen i magen. Jeg har ikke det. Jeg gleder meg veldig til hun blir født. Men nå føler jeg absolutt ingen kontakt. Synes det er noe slitsomt å gå gravid, og føler meg kjempe unormal som føler dette. Jeg er nå 23 + 2 på vei. Men jeg føler meg ikke som en vordende mor. Synes det hele er ganske skummelt faktsik. Men jeg elsker babyen - og håper jeg virkelig kjenner mer og mer kontakt etterhvert.

[¤¤angelina¤¤]

Sist jeg var gravid hadde jeg overhodet ikke noe forhold til babyen i magen. Var planlagt, men gikk hele svangerskapet uten å glede meg og var nervøs for at jeg ikke ville føle noe for barnet og at jeg skulle få fødselsdepresjon. Ble heller ikke rørt første gangene jeg holdt gutten min, syntes det var rart at jeg plutselig hadde sønn, at han var min. MEN etter to dager var jeg helt fortapt og det er jeg ennå 2 år etter

[grysom Knut-Elias og lillebror]

tror d er forskjellig fra person til person.

både jeg å mannen min har et godt forhold til lillegutt.

vi synger til han hver kveld å forteller han hvor gla vi er i han.

når vi dulter magen så dulter han tilbake. å når mannen min legger handa si på magen min sparker han alltid der han har handa si <3

 

[LilleLykkeMor]

Hei!

 

En venninne av meg fødte for noen mnd siden, og hun klarte ikke få noe forhold til babyen når den lå inne i magen. Hun har sagt det rett ut i ettertid, at den dagen hun fødte var ikke den lykkeligste dagen i hennes liv. De første to ukene hadde hun mer enn nok med å lære seg å amme og stelle babyen. Det gikk nesten en mnd før hun turte/klarte å være alene med den lille jenta si.

 

Nå elsker hun den jenta over alt på jord, og kunne ikke tenkt seg å ikke ha henne hos seg så mye som mulig!

 

Kjærligheten og omsorgen til barnet ditt vil komme, men det kan ta lenger tid for noen. Det er ikke uvanlig i det hele tatt, og det er viktig at dette også kommer fram, synes jeg, slik at mammaer og papper ikke føler seg som Monstre fordi de ikke føler de riktige tingene.

 

Kan forøvrog anbefale boken "mamma for første gang" av gro nylander. Hun beskriver fint både gode og vonde ting med å få barn, med fokus på at alt er normalt, og alle er forskjellige.

 

Jeg ønsker deg uansett lykke til, jeg er sikker på at det vil gå fint med deg!

[babygullz <3 vilde]

jeg har ikke noe forhold enda...merker jo absolutt ikke noe til den, utenom at jeg er blitt litt småkjukk..

[Divamamma fødte 16.08.08]

Åh, jeg føler akkurat det samme...

Føler ikke jeg har noe forhold til babyen i magen, prøver å få samboeren til å forstå det. Men han forstår ikke helt hva jeg mener.

Synes det er skummelt , og redd jeg er for følelsesmessig kald. Virker jo nesten sånn.

 

Men tror vi skal slutte å høre på de klisjèhistoriene, der folk går og stryker seg på magen hele tiden, spiller musikk for babyen i magen, går rundt med tårer i øynene fordi de gleder seg sånn.

 

Jeg gleder meg jo også, og er veldig spent. Men samtidig også litt redd.

 

Men altså, de fleste sier at når babyen er ute så blir ALT annerledes. Også følelsene våre. Kanskje ikke første dagen, andre dagen, men når du ser babyen kjenner deg igjen, og at den skjønner at du er mora. Da kan det hende du våkner opp , og blir skikkelig rørt!!

 

 

Alt er individuelt.. Så dette kommer sikkert til å gå bra (Håper jeg)

[Jelly Belly]

Jeg har det akkurat som deg!!!

Alle rundt meg er mer opptatt av graviditeten enn det jeg er.. Føler meg ikke gravid, klarer ikke se for meg at det kommer en baby ut av meg og har overhodet ikke noe forhold til babyen i magen.

 

Vi sleit for å få spiren der, men likevel var jeg ikke "verdens lykkeligste" da jeg ble gravid.. Det var mer sånn: Oj, faen.. Allerede? Er jeg klar for dette da??

Men men.. Tenker at det ordner seg når magen kommer, når jeg får vite kjønnet eller når babyen begynner å sparke. Men vet jo at det høyst sannsynlig bare vil være veldig rart frem til et par dager etter fødsel!

 

Hadde aldri trodd det skulle bli sånn her, men det er sånt som skjer! Jeg er jo like gravid som alle andre, blir bare mer lei av snakket rundt det!

Har jo vært superheldig med svangerskapet hittil også, ikke en eneste plage. Venninen min tror det er en slags forsvarsmekanisme.. At siden veien til babyen var så lang, så distanserer man seg fra hele greie i påvente av en ny skuffelse..

 

[2 fine små]

Nei nei nei.......ikke her heller, jeg har en foelelse av en graviditet, en mage og en kropp i endring og alt dette hormonelle og fine som skjer med meg, men hvilket menneske som faktisk dukker opp under foedsel, det forholder jeg meg til der og da.

 

Til noeds har jeg kanskje en vag foelelse av en slags mental bonding mellom oss, siden vi tasser rundt sammen i 9 mnd, men ikke noe konkret, mer at den bor inni meg paa et vis.

 

Jeg husker saa godt da datteren min kom, og vi tenkte "jassaa du, er det DU som kommer, hvem i all verden ER DU da??" og det var en god foelelse for oss.

 

En annen ting er at jeg er saa pragmatisk at jeg forholder meg til det som kommer, og det har jo ikke kommet enda, saa jeg er rolig noektern paa det fram til foedsel. Ingenting i livet er for gitt og jeg tar ikke noe som en selvfoelge, det er noe der. En rolig forventning, men ogsaa en forberedelse paa at det kan jo vaere hvem som helst som kommer, med hva som helst og man vet aldri.... =o) Ikke noe negativt fokus, men litt saann noeytralt paa et vis.

 

Hoeres fael ut jeg ogsaa, HAHAHA...........

[2 fine små]

Maa bare legge til at den der ultimate mammalykken kom litt smygende for meg, litt fra foedsel (men da var det like mye "herregud, dette er rart dere!!") og jeg maa jo si at da hun kom og de dro henne opp etter bena som en kylling HAHAHA, setefodsel - saa da blir det saann - saa tenkte jeg "wooooooow, det er et menneske faktisk, et sprell levende menneske som kom ut av MEG"

 

Hehe, det var saa rart atte, men fint og roerende. Da de la henne paa brystet mitt (etter at hun hadde vaert ute og faatt rensket svelg, nesebor etc som man ogsaa maa med setebarn noen faa minutter) saa tenkte jeg, "hjelpe meg, naa er jeg en av de damene som faar lagt barnet sitt til brystet sitt - oi - det var rart"

 

Jeg hadde altsaa en helt avslappet foelelse til det hele og syntes det var snodig, fint, handlet om meg og jeg observerte meg selv paa et vis, selv om jeg ogsaa var tilstede i oeyeblikket altsaa - men tok ikke alt inn over meg med en gang, og syntes det var heeeeeeeeelt greit. Hadde ingen ambisjoner om at jeg skulle bli en tulipan i full utspring, og aksepterte det, men felte taarer og var roert, men saa jo paa mannen min at HAN tulipanen aapnet seg i han, og det har vi kalt det siden, nettopp det. Og DET var saa fint aa se og jeg gledet meg over det.

 

Veldig enig med Gro Nylander om at ALT er normalt, og at man ikke maa proeve aa leve opp til noen andre sine erfaringer, kanskje man bare skal drite i aa hoere saa mange lykkehistorier og skrekkhistorier siste mnd foer man foeder, heller lese noe realistisk og nydelig av Gro Nylander (som aaaaaaalltid er paa lag med mamma) og ta det litt som det kommer.

[dollypopp *tvillinggravid*]

Takk skal dere ha!!Trengte å høre at det ikke bare er meg!

I dag har jeg vært og kjøpt litt klær til frøkna,er utrolig rart al sammen,men

tror ikke det es nå før hun kommer ut.

Men,men.Ting blir ikke alltid som man venter seg.

 

Vi prøvde jo i 2,5 år før spiren endelig satt etter IVF,hadde innstilt meg på at jeg aldri kom til å bli gravid,så det kan kanskje være derfor.

Ble liksom litt rart når det endelig klaffet for oss.

 

Mannen er verdens søteste,koser med magen,leker og snakker med den lille.

 

Gleder meg supermasse til hun kommer!!

Kommer bare til å bruke litt tid til å bli kjent med henne.

 

[Gjest]

Ja det har jeg hatt siden testen ble positiv, og særlig etter at jeg fikk ultralyd første gangen å så at alt var bra

 

Men jeg hadde det ikke sånn når jeg gikk med snuppa mi, da gikk det ikke opp for meg sånn ordentlig at det var en baby der før hun var ute.

Nå vet jeg jo liksom hva jeg går til..

[Zupermam]

syns du bare skal slappe av jeg:) Morsfølelsen kommer, men det er slett ikke sikkert den kommer med en gang babyen din er kommet ut heller. Hos meg tok det flere måneder før jeg liksom følte at sønnen min og jeg hørte sammen. Alt var så nytt, og lenge så følte jeg liksom han var bare en fremmed baby:), selv om jeg stelte og stullet, og gjorde alt rett, så tok det tid før jeg følte meg som mamman hans.

 

Denne gangen er jeg mer forberedt, og håper jeg slipper bruke opp 4-5 måneder i verdifull barseltid før jeg føler en connection:)

[2 fine små]

Husk Dolly, at mange av dem som har mistet (gjerne flere ganger og hatt noen utskr osv) og de som har proevd lenge, gjerne veldig lenge og som har faatt en eller annen hjelp til aa bli gravid, baade gaar gjennom en slags sorgreaksjon i selve svangerskapet faktisk, om det ikke er en sorg saa er det en slags bearbeidelse av det som tok lang tid, var saa oensket, alle gangene man haapet men ikke fikk noe oensket svar osv. Andre blir automatisk litt noekterne (som meg) og velger aa spare gleden til vi er i maal. Det betyr ikke at jeg ikke har det koselig i svangerskapet, langt derifra, men det handler kanskje mer om at man tar en ting om gangen. Har kost meg masse i svangerskapet, men det er foerst naa, naar jeg naermer meg 3. trimester, at jeg forstaar at det naermer seg, at det kanskje blir en hel baby som kanskje blir helt fin og enestaaende og at det blir virkelig.

 

Jeg synes det er et sunnhetstegn at man gaar gjennom faser i svangerskapet og aksepterer det som kommer. De som faar det hardt er jo de som har skrudd opp forventningene i taket og vel saa det, og gaatt inn i taaka/boblen lenge foer foedsel, og saa blir ikke alt som man hadde tenkt seg. Toeft aa ha det saann ogsaa, saa heller litt noektern her ja, og saa springer nok gleden ut naar det passer seg.

 

Maa likevel si at jeg ogsaa - som andregangsfoedende, vet mer hva som kommer og hva jeg kan glede meg til, det er ogsaa en spesiell foelelse. Og siden denne gangen ikke er saa stor omveltning som det var sist, haaper jeg til og med paa en ganske koselig barselstid, mens jeg forrige gang ikke helt klarte kose meg skikkelig foer babyen var 5-6 mnd. Vi er saa forskjellige og alle tar ting forskjellig, men alt er greit! Samme hvordan det blir, alt er normalt og i orden. =o)

[01-08-2008]

Det er absolutt bare ikke du som har det sånn..

Jeg trur ikke det har gått opp for meg enda at jeg venter en frisk gutt.

Jeg dro på 3D ultralyd for å sjekke om gutten vår fortsatt er frisk og at han vokser normalt osv. Det var vår grunn til at vi dro på 3D.

Det er faktisk etter at vi var på 3D som jeg forsto at jeg faktisk skal bli mamma. Og det var en helt hærlig følelse. Det var først da det gikk opp for sambo og. Så her er det masse lykke nå.

 

Etter vi var på 3D så har vi begynt å handle inn ting og har blitt mer knyttet til lillegutt. Når jeg vil ha kontakt med han så stryker jeg meg på magen og da sparker han tilbake. Og når han vil ha kos så sparker han meg og jeg koser med han.

Når vi var på 3D så fikk vi en fin dvd av lillegutt og jeg sitter stadig og kikker på de bildene av han og stryker meg på magen.

 

Jeg ville kanskje anbefalt deg å dra på 3D for å kanskje få et forhold til jenta di.. Jeg vet ikke om det er den personen du er, men det hjalp for meg. =)

 

Jeg tviler på at du ikke kommer til å få noe tilknyttning til jenta di når hu kommer til denne verden. Det kommer nok til å bli en hærlig følelse for både mor og far

 

Ønsker deg masse lykke til hvertfall =)