Forhold til gift mann

[Anonym bruker]

Er det noen stemødre her inne som ble sammen med sin nåværende mann mens han fortsatt var gift/samboer med sin forrige partner? Hvordan håndterte dere isåfall dette på en mest mulig smertefri måte?

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg ble ikke sammen med min nåværende mann mens han var sammen med eksen, men jeg hadde et ganske kortvarig forhold til en gift mann en gang. Og det gjør jeg aldri igjen. Vil da bare presisere at det forholdet ikke bygget på likevekt og respekt mellom partene, det bygget mest på at jeg var ung, naiv og betatt av denne mannen, som utnyttet meg for å få sex (dette er rene fakta, ikke noe jeg sier fordi jeg sitter igjen og er lurt og bitter). I tillegg til at han var gift, og hadde seg med meg, viste det seg at han var sammen med ei annen dame også (som han lovet gull og grønne skoger). Og hvem vet hvor mange andre...

Men om det er sånn at du nå er sammen med en som er gift, og du vet at dette er et forhold både du og mannen vil satse på, så er det vel en fordel om han kommer seg ut av ekteskapet raskest mulig. Dette mener jeg både av hensyn til deg, til han, og til hans nåværende kone, som jeg mener fortjener såpass respekt. Det er vel kanskje ikke lurt at han kommer "drassende" med deg med en gang, og selv om det er han som går kan det nok være vanskelig for han også. Og ha for all del forståelse for at særlig barna antakelig ikke kommer til å juble over å møte deg med en gang - men dette kan selvsagt gå seg til etterhvert. Jeg tror heller ikke det er riktig om du automatisk tar på deg all skylda for at forholdet mellom mannen og den nåværende kona ryker, men ikke påstå at du ikke hadde noe med det å gjøre heller. Han er en voksen mann, og må stå for de valgene han gjør selv.

Jeg vet ikke om dette var så mange lure råd, men det er i alle fall mine tanker rundt en slik situasjon.

[Anonym bruker]

En god venninne av meg var også sammen med en gift mann med store barn, han lovet gull og grønne skoger (hadde til og med vist henne skilsmisse papirer, dog ikke utfylt), de var på visning på hus og alt var bare rosa.

Det hele viste seg til slutt kun å være et spill fra hans side og min venninne var KNUST! Han hadde aldri planer om å skille seg. Den gifte mannens familie fikk snusen i det hele og sønnen kom med drapstrussler til min venninne om hun ikke holdt seg langt unna.

 

En skal være forsiktig når en "leker på andres området".

 

Hadde bedt han skille seg først, så kontakte meg etterpå.

[Lassi83]

Tenk å synke så lavt..... mannen altså!

Sjokkert jeg!

[mamma til twins]

Har en venninne som møtte en gift mann via jobben. Det endte ganske raskt med separasjon og påfølgende skilsmisse. Jeg syntes nok de var litt for raskt ute med kjøp av leilighet av hensyn til eksen, men de hadde visst ikke hatt det bra på flere år, så dette kom som ingen bombe. De er gift i dag og er faktisk et av de mest lykkelige parene jeg kjenner til. Happy ending..

 

Har en annen venninne (for noen venninner jeg har da gitt... he he) som også møtte en fyr på jobben som er både gift og småbarnsfar. De har det skikkelig tøft om dagen. Begge er forelsket, men vet ikke om de tør satse.

 

Jeg ville tatt ting rolig hadde jeg vært i en slik situasjon, både av hensyn til ekspartneren og ungene. Først må han komme seg ut, deretter bør det gå litt tid før han forteller om en eventuell ny partner. Sannsynligheten for at en besviken eks finner ut at det har vært utroskap involvert er vel uansett rimelig stor, så man må sikkert være flink til å fokusere på det positive og tenke fremover. Situasjonen vil jo forhåpentligvis roe seg etterhvert.

[Anonym bruker]

min far gjorde det mot min mor etter 27 års ekteskap. Nå 7 år etter lever han med skyldfølelse og hun med store alkohol og nerveproblemer. IKKE GJØR DETTE!!!! Min far fortalte bare mor at han var forelsket og orket ikke å dele seng med henne lenger...Min mor kommer aldri til å reise seg igjen og dette må de(min far og "nye" dame leve med resten av livet)..

Han må gjøre det slutt på hennes vilkår. Altså si at han ikke vil mer og følelsene ikke er tilstede lenger. Blander han deg inn, vil du bli hatet også av deres evnt felles barn. Du vil får skylden..

Vær så snill, dette unner jeg ingen å gå igjennom. Ikke la deg blande inn i oppgjøret....

 

 

 

[frøkendings *fødeklar!*]

Huff så tragisk... jammen er det mange sjebner.

Men må bare si meg helt enig, ikke gjør dette før han er ferdig der han er. Er så utrolig mange som ikke tenker over konsekvensene av "utroskap".

Mange skulle jobbet noen uker på en psykiatrisk avdeling og sett hva konsekvenser slike ting kan få, skremmende og sant!

[Anonym bruker]

Ja! Jeg har selv jobbet innen psykiatrien. Det er fler som er på de verste avdelingene og har hatt ett normalt liv før de har blitt sviktet på denne måten...De blir aldri ferdig med det liksom. Dette er også forhold hvor bruddet har vært ekstremt, slik nevnt ovenfor.

[Anonym bruker]

Var jeg som startet denne tråden.

 

Jeg er ikke interessert i å bli involvert i bruddet nei. Jeg vil holde meg på avstand. Men min "dårligere" halvdel mener visst at det er greit å bli samboere omtrent uimddelbart etter bruddet. Jeg er nok ikke like enig. Jeg synes man bør holde avstand (ihvertfall offisielt) til det har gått minst et halvt års tid. Dette hadde vært mye enklere om hun også var enig i at en skilsmisse er på sin plass, men det er hun dessverre ikke.

[Helene Harepus]

Uff, nei, det tror jeg er en dårlig idé, altså å flytte sammen umiddelbart.. Ikke minst pga barna, det blir jo stort nok sjokk for både de og moren at far flytter ut, selvom han ikke flytter rett sammen med deg. Selvom dere to møter ikke mor hver dag og kan ha det fint sammen i nye fellesleiligheten, så kommer barna nok til med å være hos henne veldig mye og jeg tror det blir tøff nok tid for de - og henne - selvom de må ikke også forholde seg direkte til hvordan farens svik påvirker moren.. Altså, det blir mye verre for alle hvis de må se på far lykkelig med ny dame umiddelbart etter at han flytter ut fra kone og barn og han ønsker vel også at mor kommer til med å samarbeide og tenke på barnas beste - uten å skulle komme med noen påstander om hvordan hans (eks)kone kommer til med å reagere, så tror jeg svært mange kvinner ville blitt både sinte og bitre av å bli forlatt på den måten og lite samarbeidsvillige. Det blir mye mer skånsomt mot alle og større sannsynlighet for at du kan få godt forhold til barna på sikt, hvis dere venter mens mor og barna kommer over den største sorgen. Det finnes selvfølgelig ingen fasit, men dette er mine tanker rundt teamet..

 

Lykke til.

 

Helene

[Anonym bruker]

Barnet er såpass lite at det ikke vil få med seg noe heldigvis, men jeg tenker først og fremst på moren i denne situasjonen. Han mener at så lenge han tar se av barnet på en god måte, så vil hun være fornøyd. Har en mistanke om at han ikke kjenner sin frue (eller kvinner generelt) på en god nok måte når han kan komme med slike utsagn.

 

Det må da være en av de verste grunnene til en skilsmisse, at partneren forlater deg for en annen. Så ser helst at han holder munn om den delen av sannheten.

[Anonym bruker]

Jeg ble helt varm når jeg så overskriften til dette innlegget. Er selv i akkurat samme situasjon. Godt å vite at man ikke er alene, for dette er vanvittig tøft og jeg kjenner det tærer på kreftene. Har bare et spm til deg som skrev innlegget, kan ikke komme med så mange gode råd, da jeg selv sårt trenger de. Har du tenkt å holde deg langt unna når han endelig bryter ut? En ovenfor skrev at det var lurt å trekke seg vekk en periode. Vurderer det selv.

[Anonym bruker]

Vet du hva... Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre, og er ennå ikke helt sikker på om det blir noe skilsmisse. De er i tenkeboksen på hjemmefronten ennå.

 

Jeg har vurdert å trekke meg ennå, slik at de får funnet ut av det på en ordentlig måte, før han eventuelt går. For nå føler jeg at han bare trekker det ut til jeg en dag får nok og dumper ham. De har ikke hatt et ordentlig samliv på flere år, og jeg er nok kanksje den som fikk begeret til å flyte over for ham. Jeg vet ikke... Men jeg tror ikke han går før jeg ser det. Vi har jo holdt på et års tid nå, og følelsene er svært varme. Jeg vet jeg ikke orker dette stort lenger.

 

Jeg tenker at det er veldig lurt å holde avstand den første tiden etter et eventuelt brudd, av hensyn til barn og ekspartner. Men jeg tenker også at man må møtes for å holde liv i de varme følelsene. Det er ikke hver dag man møter noen som man forelsker seg i, og det akter jeg å ta vare på, men ikke til enhver pris.

 

Jeg har lyst til å dumpe ham annenhver dag. jeg hater når han drar hjem "til hun andre", til tross for at jeg vet at ikke har sex. jeg må bare stole på at han gjør det som er bra for meg. Prøver å ikke henge meg opp i negative tanker og følelser. Det får bare komme hvis det verste skulle skje, så går jeg ta det etter beste evne da.

 

Vet du med sikkerhet at han kommer til å gå? Hvor langt er dere kommet i prosessen?

 

Må innrømme at jeg snikleste innboksen på mobilen han da han var i dusjen en dag, og da fikk jeg bekreftet at de er i tenkeboksen (sms fra kona) og han går heller ikke med giftering lenger. Stoler på at han ikke lurer meg.

 

Litt rotete dette, men sånn er jo livet mitt også i disse dager... Har en venninne som kom gjennom dette med et utmerket resultat, så dette kan nok gå bra for oss også. :-)

[Anonym bruker]

Ja, jeg hadde det. Han flyttet ut noen mnd. senere. Det ble et helvete i flere år (Eksen visste i beg. ikke om meg.) men tror ikke hun vet at vi møttes før det ble slutt mellom dem. Dette er nå syv år siden. I mellomtiden har hun fått seg ny mann, enda et barn, hund, fancy hus etc. så hun gikk ganske kjapt videre, men fortsatte å stikke kjepper i hjulene for oss. Det gjør hun i og for seg enda. Ville aldri blitt sammen med en gift mann med barn på nytt (om det blir slutt mellom oss) med alle de dårlige erfaringene rundt biomor.

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd dette. Og mitt råd til dere som går gjennom det samme: ikke flytt sammen umiddelbart. Selv om barnet/barna er så små at de ikke skjønner noe, så har dette barnet en (sannsynligvis svært) såret mor som kan stikke stooore kjepper i hjulene for deres forhold framover. La ting roe seg. Treff gjerne barnet, og møt pappaen så ofte det lar seg gjøre utenom, men vent en stund med samboerskapet til sårene fra bruddet har helet litt. Tro meg, jeg kjenner situasjonen godt. Og far er ofte litt gulvmatte når det gjelder biomor fordi det er han som er den slemme og har gått og derfor er redd for at mor skal krølle det til med feks samvær, avtaler, penger etc. Det er ikke en kamp du som "ny" har lyst til å bli involvert i. Det kan jeg garantere. Det kommer nok av kamper senere, så bruk heller god tid i begynnelsen.

[Anonym bruker]

Takk for godt råd. Er selvfølgelig helt enig. Men hvor lenge er det lurt å vente? Hvor lenge ventet du?Som relgel er man jo veldig forelsket og lengter etter å bo sammen og endelig kunne være kjæresten på ordentlig. Slik jeg ser det så kan det og ut i fra det jeg leser på dette forumet så går det jo veldig lang tid før det roer seg ned. Hva mener dere?

[Anonym bruker]

Jeg holder meg stadig til en halvårsregel før han kan si det til eksen sin. Til tross for at også jeg er utålmodig. Tror at jeg tjener mer på å være tålmodig enn å være utålmodig. Selv om jeg tror det uansett kommer til å bli et lite helvete. Velger å ta det som en positiv overraskelse dersom hun og venner/slekt ellers tar "meg" på en bra måte.

[Anonym bruker]

dette kan umulig bli smertefritt for noen. eksen får kjærlighetssorg, barna tilgir deg aldri, du får en evig kamp, mannen komer til å lide av utrolig dårlig samvittighet og alt blir bare tull. kom deg bort der ifra, og det brennkvikt.

[Anonym bruker]

Jeg må bare komme med et lite innspill til denne tråden!

Hvorfor innleder kvinner et forhold til en gift mann med barn?Eier vi ikke LITT moral og stolthet?!?Jada, jeg skjønner at man kan bli hodestups forelsket, og følelser er vanskelige å styre, men HANDLINGER har man kontroll på, og man VELGER å innlede et forhold til noen!Vi er ikke viljeløse skapninger!

Er det noen av dere som har satt dere inn i konas situasjon?Tenker dere overhode på henne og barna?Eller er dine egne følelser det viktigste oppi dette?!

Og om dere så blir sammen med denne mannen, hvorfor skulle han ikke velge å forlate DEG, slik han gjorde med henne?Det er i hvertfall noe jeg hadde hatt i bakhode!

Og selv om han sier at de ikke har sex og følelsene er kalde, er det sikkert?Hva om mannen bruker deg for en lettvint "nummer"?Det kan faktisk skje at mannen lyver til deg, for å ha deg tilgjengelig når det passer han!Jeg er absolutt ingen moralist, men jeg har vert kona som har blitt lurt trillrundt!Det verste var at alle i min omganskrets viste om det men ingen ville fortelle meg det!

Dette har gjort med til en misstenksom person, for jeg stolte 110 % på samboeren min og likevell var han utro, så hvorfor skal jeg være så sikker på at det ikke skjer meg igjen!

 

[Anonym bruker]

Jeg er forsåvidt enig i det du sier. Trodde aldri jeg skulle bli en av disse forkastelige kvinnene som lot seg lokke til en affære med en gift mann. Og tro du meg, jeg har virkelig jobbet hardt mot at dette skulle skje da jeg skjønte at det var noe i gjære. Jeg unngikk ham, jeg hadde andre, jeg prøvde å ikke tenke på ham... Jeg hadde aldri gått aktivt inn for å forføre ham, den delen var det han som stod for.

 

Burde vel skjønt at det kom til å gå til helvete i det øyeblikkelig jeg lot meg lokke med promille i blodet. Og det var vel ikke hans intensjon at også han skulle få følelser. Mine var der fra et tidlig tidspunkt.

 

Synes veldig synd på kona faktisk, og jeg forakter ham for at han ikke rydder opp i situasjonen. Har sagt at han må satse på henne dersom han føler at forholdet deres kan reddes. Han sier det er for sent. Jeg kan ikke annet enn å stole på ham når han sier de ikke har sex, kan ikke tillate meg selv å ha andre tanker.

 

Håper alt dette vonde jeg gjennomgår er verdt det, men det er en sjanse jeg er villig til å ta.

[Anonym bruker]

Fant igjen dette innlegget mitt.

 

Vil bare informere om at det endte lykkelig for oss. Kun noen uker etter siste innlegg så var separasjonen et faktum. Vi er nå samboere og alle er tilsynelatende gode venner. Ikke noe problemer med barna og hans foreldre forguder meg. De er superhappy med at jeg kom inn i livet til sønnen deres og at jeg gjorde ham lykkelig igjen...

 

Det er virkelig deilig når man vet at man gjorde et riktig valg og at alle parter (muligens med unntak av eksen) har det bedre i dag.

 

Lykke til alle sammen. Ikke gi opp! Det har en tendens til å ordne seg.

 

<3

[Anonym bruker]

Håper du får rett, også på sikt.

 

Jeg trodde jeg hadde det som deg: at jeg gjorde mannen lykkelig, at alt ble "som nytt" igjen, og blabla. Men nå, 4 år etterpå, er det hele snudd igjen. Mannen er ridd av enorm skyldfølelse, både for barn og ekskone, og av den samme depresjonen som fikk han til å være utro første gang. Men nå ser han ingen utvei, han syns bare alt er min skyld.

 

Ekskona har ødelagt alt hun kan for oss, tyrannisert han, terrorisert meg, indoktrinert ungene, baksnakket oss overfor hans familie på det mest løgnaktige...jeg har ikke ord. Og jeg har kjempet imot, og dermed fått fiender overalt, selv mannen min er blitt en fiende fordi han - tross alt - tror littegrann på mange ting hun sier.

 

Så nå sitter vi igjen med verken - eller: verken det halvtfungerende forholdet vi begge var i fra før, eller det lidenskapelige forholdet vi trodde vi gikk til.... Vie er begge blitt snytt for noe, og de små barna vi har rukket å få kommer til å bli snytt for en hel masse i livet sitt.

[Anonym bruker]

Uff, så leit for deg da... :-(

 

Eksen hans bryr seg ikke i det hele tatt. Hun er tilsynelatende upåvirket av situasjonen. Har ikke engang fått tilbakemeldinger om at hun har vært deppa. Så hun har ikke akkurat kjempet med nebb og klør.

 

Får håpe det holder seg slik.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Samboeren min var i et dødt ekteskap. Han hadde bestemt seg flere år tidligere at når barna ble større skulle han flytte ut. Men han fortsatte å bo der. Han var vel en typisk feig mann, som ikke ville være den som fikk skylden for å ødelegge familien.

Han oppførte seg så likegyldig og lite engasjert at hun tilslutt kom å sa at hun ønsket mer enn hva han kunne gi, at ekteskapet deres var dødt og at hun ville skilles. Da svarte han ja, takk med det samme. Så skulle de fortsette å bo sammen frem til skoleferien. I denne perioden traff han meg, og flyttet ut med det samme.

Han introduserte meg til sin familie, og til barna temmelig raskt. Hanf ortalte barna om meg med en gang.

Jeg har nok fått skylden for å være den unge, nye, fine dama til faren som ødela ekteskapet. Både ungene hans og eksen mener nok det. Hun håpet vel på at de skulle jobbe litt mer for forholdet. Hun har senere sagt at hun ble forbauset over at han sa ja til å skille seg så raskt, at han ikke kjempet for henne. Hun har også ved flere anledninger bedt han å flytte hjem. Særlig i begynnelsen av vårt forhold. Så hun mente nok ikke å kaste han ut.

Vi har vært sammen nå i mange mange år, vi har to barn sammen, og vi har det godt. Hun er fremdeles vanskelig å ha med å gjøre. Samarbeider ikke hennes sterkeste side, hun skal ha det på sin måte, eller ikke i det hele tatt. Hun roper å bærer seg, banner og sværter for den minste ting, også forran barna. Hun slenger på telefonen og nekter å snakke med han for bagateller.

Han har alltid pleid å hente å bringe til alt samvær, nå sist var det arrangert at de skulle ta bussen, for aller første gang, en times busstur, hun ble helt hysterisk, og ringte å skrek at han ikke brydde seg om ungene sine, og om han hadde tenkt å se dem igjen så kunne han værsegod komme å hente dem selv. Nå er barna hans i begynnelsen av tenårene.