Det å være alene.

[Anonym bruker]

Å være alene med barn er et stort ansvar for en ung mor. Drømmen om en hel familie klarer jeg ikke å gi slipp på. Men det blir vi aldri nå, sorgen er så tung og bære. Smerten over å ha mislykkes. Vi kunne ikke leve sammen, han var ikke en mann jeg kunne leve sammen med. Smerten er allikevel stor. Synes så synd på barnet mitt, som må vokse opp alene med mor. Hun har kontakt med far, men allikevel har hun forandret seg. Det er utrolig vanskelig for et barn når mor og far går fra hverandre. Jeg er så ulykkelig, redd jeg ikke kan gi henne all tryggheten hun fortjener. Jeg har mye ansvar. Er under en krevende utdanning, og har ikke funnet et hjem jeg er fornøyd med ennå. Vet ikke hvordan jeg skal komme igjennom dette. Skikkelig klageinnlegg, jeg vet, men har det ikke bra nå. Klarer å ta meg sammen, men det er utrolig tøft. har ingen jeg føler jeg kan støtte meg på. Familien min skjønner ikke hvor vanskelig jeg har det, og det nytter ikke å snakke med dem.

[prinsessetamtam]

Overgangsperioden er den tyngste på alle måter! Men du kommer deg gjennom dette, det lover jeg! Og du trenger jo ikke gi opp drømmen om en hel familie ennå! Det kan fortsatt skje. Det er så klart hardt på mange måter å være aleneforelder, men etterhvert vil du klare å se fordeler med det også. Og det er tilpassing for barnet ditt også så klart, men sånn er realitetene, og barn kan dessverre(?) ikke leve i bomullsverden. Man må bare forsøke å gjøre det lettere for de å gå gjennom dette.

 

Lykke til!

 

klem