LizzyG Skrevet 26. april 2008 #1 Skrevet 26. april 2008 Jeg har aldri fått til å gråte over ting. Sist jeg gråt var vel for 4 år siden når pappa døde. Hater å gråte foran noen. Har aldri vært den typen som gråter når jeg er rørt, sliten eller redd. Husker på ungdomsskolen så fikk vi beskjed om at mamman til klassevenninen vår hadde dødd kvelden før. Jeg var den eneste av jentene som ikke gråt. For noen måneder siden så døde oldemoren til samboeren min. Hele familien inkl. meg satt med hun på dødsleiet og igjen var den eneste som ikke hadde tårer i øynene. Det går jo ikke på det at jeg ikke er lei meg, men jeg klarer bare ikke å gråte. Noen flere som har det sånn?
IgglePiggle Skrevet 26. april 2008 #2 Skrevet 26. april 2008 Nei.. Jeg er motsatt.. Gratter ikke mye og graater liksom ikke paa andre sine vegner (om du skjoenner), men er det noe som skjer med min naermeste famile (paa min side) saa graater jeg. Ogsaa om jeg er utrolig sint og rasende og krangler med sambo.. Hater at jeg gjoer det og gaar alltid vekk saa ikke han skal se det for jeg maa si at jeg hater sippete kvinner som bruker taarer til sin fordel.. Men jeg blir bare saa sint altsaa.. Det er hedigvis ikke ofte da..
elinmamma Skrevet 26. april 2008 #4 Skrevet 26. april 2008 Jeg er totalt motsatt... Skulle ønske at jeg var litt mindre lettrørt osv. Vi skulle slått oss sammen og delt på to...
Gjest Skrevet 26. april 2008 #5 Skrevet 26. april 2008 Jeg gråter ikke lett,bortsett fra hvis det involverer barn som ikke har det godt å gjøre.Da sipper jeg veldig fort...
Cat.68 Skrevet 26. april 2008 #6 Skrevet 26. april 2008 Åhh herregud jeg gråter mer en jeg har godt av. Jeg er over empatisk trur jeg, og alt som er rørande, fælt, kkelt og vondt får tårene til å svømme over som fossefall
Gjest Skrevet 26. april 2008 #7 Skrevet 26. april 2008 Jeg er ei skikkelig sippe som griner for den minste ting..på godt og vondt....svært lettrørt, griner av glede, sorg og sinne...men aldri av fysisk smerte....det har jeg til gode...
Mor di! Skrevet 26. april 2008 #8 Skrevet 26. april 2008 Jeg kan erindres de siste årene at jeg har holdt på å gråte `èn gang under smerte, men når det gjelder smerte: Djiiiises! Det flommer over i bøtter og lass, det er litt for masse til tider! Ikke alltid like kjekt, og slettes ikke alltid det passer seg!
:::) Frøken Velferdsrett Skrevet 26. april 2008 #9 Skrevet 26. april 2008 jeg kan gråte for mye rart, som om jeg ser noe på TV eller noe. (sånn få tårer i øynene) men jeg gråter nesten aldri om det skjer noe. om noen dør, er slemme mot meg osv
Gjest Skrevet 26. april 2008 #10 Skrevet 26. april 2008 Har blitt mer lettrørt når jeg var gravid og nå etterpå, men det er vanligvis kun mannen min som "får" se meg gråte. Har opplevd en alvorlig trafikkulykke i nærmeste familie (som endte forholdsvis godt, men det var snakk om liv-eller-død en stund) og alle i familien var veldig bekymret over meg som tilsynelatende ikke reagerte på dette. Også døde bestemora mi noen år etter og da gråt jeg heller ikke i begravelsen. Klarer ikke at andre ser meg gråte, men det betyr ikke at jeg ikke er lei meg eller reagerer på situasjonen...
LizzyG Skrevet 26. april 2008 Forfatter #11 Skrevet 26. april 2008 Nei, hos meg heller så har det ikke noe med å gjøre at jeg ikke er lei meg, men jeg bare gråter ikke. Når jeg fødte så var det samboeren som satt og gråt, ikke jeg. Hehe...
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå