normalt?

[Anonym bruker]

jeg må høre om det er flere som har det sånn, for jeg føler meg som verdens verste mamma... jeg blir så sint på småtten når hun ikke sover skikkelig om natten.. hun våkner for å få mat, det er jo greit nok.. men hun nekter å sove i sin egen seng igjen og blir da liggende hos meg, noe som fører til nat jeg ikke får sove.. jeg blir da liggende å tenke sånne ting som din j... unge, jeg orker ikke mer, vil ikke være mammna mer, jeg flytter osv...

 

finnes det noen som har det sånn? eller er det noe galt med meg?

[Anonym bruker]

ingen som vil svare meg?

[Anonym bruker]

Det er vel ikke så uvanlig, spes når man ikke får nok søvn. Man blir jo litt ekstra agresiv med lite søvn.

Husker jeg slet med følelser av å være sinna på 1 mann når han ikke ville sove, rugga og rugga på vogna men gutten ville ikke sove, og han våknet mye på natta. Var veldig sliten i perioder, og hadde ikke bare gode følelser for gutten.

[Gjest dagdrømmer]

Du er nok ikke noen dårlig mamma for det nei:) Veldig få blir positive og blide av å mangle søvn, og midt på natten virker alt mye tyngre.

 

Kanskje det finnes en praktisk løsning som gjør at du kan sove bedre sammen med ham? Hvis det er mulig, kan du kanskje lage en flatseng på gulvet som er så bred at du kan flytte deg litt bort når han sovner. Da ligger han trygt, og du slipper å flytte på ham...

 

Det er ikke morsomt å bli sint på babyen sin, når du vet at han bare uttrykker et behov. Men du er garantert ikke alene om denne frustrasjonen.

Lykke til:)

[Anonym bruker]

huff, føler med deg! Vi har også store problemer nattestid, og det hender jeg blir skikkelig sint og gretten! Har aldri skjedd annet "utad" enn at jeg har hysjet høyere enn normalt til lilleprinsen, men får dårlig samvittighet likevel. Vi har det bra ellers, og alt er uhyre mye enklere nå enn de første månedene da hele døgnet var fylt med kolikk og minsten hadde det trasig. Jeg elsker ham over alt på jord, og koser meg for det meste (bortsett fra på natten når det virkelig røyner på!) For min del tenker jeg at det er naturlig å få reaksjoner på konstant søvnmangel, og jeg mener jo ikke egentlig at babyen bevisst gjør dette for å plage meg. Er nok ikke så supert for ham heller å plages med søvnen. Men vi er jo ikke overmennesker! Blir jo bedre etter hvert, og med bedre søvn kommer også mer overskudd og evne til å kjenne hvor glade vi er for de små... Dersom en har nådd grensen for hva en klarer å holde ut er det nok viktig å be om hjelp, er ikke bra for hverken barn eller mor om det går på vettet løs.