Der var jeg alene....

[Muffemor og lille Ida <3]

... forlot Bf igår. Tror nok virkelig at jeg har gjort det rette, men føler meg ikke så veldig bra akkurat! Dette kommer til å bli noen tøffe 10 uker igjen :-( Kommer jeg til å klare dette alene? I tillegg til studiene?

 

Dette ser mørkt ut akkurat nå! Skjønenr ikke hvordan dette skal ende.

Håper virkelig han innser at han må skjerpe seg, hvis ikke....

 

Savner han allerede jeg!

[Stoltmai mamma:)]

Hei Muffe *Liten prinsesse i juli*

 

Huff for en kjip situasjon du er i, det er rart hvordan man merker hvor avhengi man er av disse guttene... Håper jo det kan ordne seg for dere, må være ekstra vanskelig å bli alene når man venter barn...

 

Kanskje han inser at du mener alvor nå og kommer til å skjerpe seg, nå vet jo ikke jeg hva som er galt da, men krysser fingrene for at det ordner seg...

Prøv å kos deg med venner å familie

 

Lykke til

[Plutte]

Huff, føler virkelig med deg... det er ingen lett situasjon og jeg syns du er tøff som tar dette nå mens du er gravid!

Jeg slet selv veldig med barnefar i mitt første svangerskap (nå er jeg heldigvis kvitt ham, og er gift med verdens beste mann!)

Jeg var ikke så tøff som deg, og holdt heller ut til barnet ble født... det var IKKE noe bedre å ta det da, for å si det sånn.

For meg var det litt den romantiske forestillingen om at vi skulle få verdens vakreste baby sammen og at når babyen kom... DA ville han se hvor stort det var og skjerpe seg. Men det gjorde han desverre ikke. Ting bare toppet seg. Han var og ble en egoist, som tenkte mer på seg selv og sine behov.

 

Nå vet jeg jo ikke hva som er problemet mellom dere, men for min del, skulle jeg ønsket at jeg hadde tatt den endelige avgjørelsen underveis, og ikke ventet til barnet ble født. Det ble bare en utrolig vond og tung tid, en tid som egentlig skulle være den lykkeligste i mitt liv.

 

Jeg vil bare si at når jeg først ble kvitt ham, og fikk tingene litt på avstand, så har jeg hatt det utrolig bra! Ingen problemer med å oppdra et barn alene, og ser at på mange måter hadde jeg det bedre enn mange av mine venninner som var to foreldre.

Det var mine regler som gjaldt. Slapp å krangle med noen om barneoppdragelse, og slapp å irritere meg over forventninger som ikke ble innfridd.

Jeg hadde ikke noe fast avlastning, men syns allikevel småbarnstiden var utrolig flott. Faktisk så bra at jeg nå gruer meg litt til å måtte dele denne babyen med noen )

 

Så jeg syns ikke du skal fortvile!

Syns du skal være utrooolig stolt av deg selv som har klart å ta tak i dette nå, og ikke utsette det, så lenge du vet det ikke kommer til å funke. Eneste måten han forstår at du mener alvor iallefall. (jeg for min del kastet ut samboeren min flere ganger under svangerskapet, men tok ham desverre fort tilbake)

 

Og hvis han ikke skjerper seg, så gled deg til babyen DIN kommer og bruk folk rundt deg...

 

Ønsker deg MASSE lykke til, og krysser fingrene for deg!