Er det lov å si at man er sliten?

[Anonym bruker]

Jeg undres... for jeg er sliten, men har vært forsiktig med å si det høyt.

 

Jeg ble gravid som ved et under og etter litt styr, så jeg har bært min baby kjærlig i magen. I 9 måneder med mye bekymring. Jeg trodde det skulle bli lettere når hun ble født, men neeei. Nå er det nye bekymringer.

 

Jeg merker jeg er sliten. Hun er 13 mnd og hun er et friskt barn. Nåja, hun har da akkurat begynt i barnehage, så hun har hatt spyrunde, øyekatarr og sånn, da. Snørrete. Men hun er en frisk, oppvakt og fin unge ellers:-)

 

Men ja, så til poenget. Jeg fikk fødselsdepresjon etter fødsel. Fikk små-tvangstanker på at jeg måtte gjøre det og det ellers... ja, sånn gikk dagene. Jeg ble mer og mer nedfor. Fikk hjelp, men hjalp ikke så mye.

 

Så skulle jeg begynne å jobbe igjen, da fikk jeg angst. Stod og skalv i dusjen, prikket i kroppen, ble fjern og rar og veldig redd.

 

Så har jeg trosset hele greia, jobber nå og hun er i barnehage. Merker at bekymringene er der ofte og mye. Og jeg går til gestaltteraput, som hjelper meg å se klart og sortere tankene. Det hjelper jo da:-)

 

Men så, what to do. Syns det er mye sykdom, mest på meg selv. Føler at alt blir halvveis.

 

Hun sutrer sammen med meg, men ikke med faren. Aldri med han, da. Jeg ammer fortsatt en del, natt og dag.

 

Jeg vil slutte å amme. Hvertfall redusere det til bare f.eks. om morran. Jeg vil at hun skal ligge i egen seng. Jeg vil kunne takke ja til barnevakt. Jeg vil ta vare på meg selv også. Jeg vil gå til frisør og unne meg selv litt.

 

Hva skal jeg gjøre... jeg blir gal. Har jeg barnevakt til henne ser jeg for meg alt mulig som kan skje:(

 

Sliiiten, men jeg er lykkelig!

[Anonym bruker]

Hei! Jeg har også hatt fødselsdepresjon, og forstår veldig godt hva det vil si å være SLITEN. Du skriver at du vil slutte å amme. Er det vanskelig for deg? Jeg måtte slutte å amme da sønnen min var ca 10 mnd, pga at jeg startet med tabletter. Grudde meg veldig, og ville helst utsette det. Tror jeg var mest redd for å gjøre en forandring. Sånn har det vært med alt som har med sønne min å gjøre... Greit å ha rutiner, og kjempeskummelt å gjøre noe nytt.

Jeg tror det hadde vært bra for deg å redusere/slutte med amming. De flest jeg kjenner, har gitt seg da barnet har vært rundt ett år. Hadde det ikke vært deilig å sove hele natta? Kanskje du får litt mer energi også.

 

Det at hun sutrer sammen med deg og ikke faren, det vil helt sikkert forandre seg. Det går jo i perioder hvem som er mest "populær". Sønnen min nekter f.eks å leie meg. Skal liksom klare seg selv for tida. Men pappa og andre kan godt få lov å hjelpe til...

Sover hun i senga deres eller? Det gjorde sønne min leeenge også. Hadde seng ved siden av våres. Men ikke lett å få han til å ligge der.. Har dere mulighet til å ha henne på et eget rom da? Gutten min fikk eget rom da han var 1,5 år. Grudde meg for jeg trodde det skulle bli så utrolig slitsomt å venne han til det. Men etter noen få netter, som vi måtte løpe litt inn og ut hos han, så sov han faktisk bedre der enn hos oss.

Når det gjelder det med barnevakt, så vet jeg ikke helt hva jeg skal råde deg til. For meg har det vært helt motsatt. Synes det er så deilig med litt "fri". Nesten så jeg glemmer helt at jeg er mamma... Også er jeg så redd for å ikke gjøre ting bra nok. I begynnelsen følte jeg at andre var bedre egna til å ta seg av han... Nå er dette godt voksne folk, som jeg stoler veldig på da.

Får du god hjelp av manne din eller? Forstår han hvor sliten du er? Har du familiemedlemmer i nærheten som kan avlaste deg litt?