Ang det å være sterk (ikke fysisk).

[Gjest]

Vetikke helt hvordan jeg skal formulere dette slik at folk ikke missforstår det jeg spør om, så om noe ser litt horribelt ut nå så er det ikke ille ment.

 

Nesten hver gang jeg hører om eller leser om noen som har vært veldig syke, enten de overlevde eller døde og hvilken alder de hadde, så blir det veldig mange lovord om disse. De er så modige, så tapre, og ikke minst, så sterke. Og jeg er på ingen måte uenig altså. Men så lurer jeg litt på, er det da noen som ikke er tapper, modig og sterk? Dette gjelder andre ting også, som å komme seg igjennom hverdagen når man har mistet noen en er glad i eller andre fæle ting. Er det ikke slik at en må jo bare takle det og leve med det uansett om man vil eller ei? Klart, noen bryter jo sammen, men de fleste kommer seg igjennom vanskeligheter. Man må jo bare det. Hva må da til for å ikke være sterk? Ville dere sagt det til noen også? Eller er det mer blitt en frase som man sier til de som er i eller har vært i en tøff situasjon, at de er/var sterke? Uansett hvordan de takler der.

 

[La Perla]

Å, så rart: Jeg tenkte akkurat det samme nettopp nå!

Hadde ikke tenkt å skrive innlegg om det, men jeg skjønner veldig godt hva du mener.

[Cat78♥VerdensVakresteDatter♥]

For meg er det å være psykisk sterk å ikke bryte sammen.

[FuriLaks]

Jeg tror de aller fleste har en enorm psykisk styrke når det trengs.

Så da blir det jo ikke bare en frase, det stemmer jo.

 

 

[mitt-skjønne-trekløver]

Tror det er litt slik at man "får" den styrken som skal til for å takle de utfordringene og den motgangen man møter i livet, om man bare er villig til å prøve....

[Gjest]

Er enig med deg! Huskr jeg holdt på å bli gal etter at pappa døde fordi alle skulle fortelle meg hvor sterk jeg var og at de aaaldri hadde klart det bla bla bla, FOR en trøst hehe.. Hva skulle jeg ha gjort da? lagt meg ned å dødd selv? eller bare sittet inne å sluttet å leve?

Jeg hadde en baby på 4.5 mnd som trengte mamman sin og en mor som hadde det veldig tøft som jeg måtte ta vare på.. Det hadde ingenting med å være sterk å gjøre, men livet måtte gå videre selvom jeg sørget. Vi var jo midt i dåpsplanlegging osv..

Tror nok at mange sier det som en trøst, og de skal jo ha for det men det er absolutt ingen trøst..

[Gjest]

Men er det egentlig sundt for den mentale helsen? Og om noen bryter sammen, skal de da ikke få ros for å stable seg på bena igjen og takle det likevel til slutt? er de ikke sterke da?

 

Mener ikke at du skal ha fasiten nå altså, bare tenkte litt på dette.

[Mor di!]

Hmmm... har aldri tenkt på det på den måten. Mistet broren min da jeg var liten, og vet at mamma og de har hatt det utrolig tøft med å takle dette. Men livet går videre, de hadde andre unger å ta seg av, men om det kan kalles styrke vet jeg ikke....de hadde ikke noe annet valg enn å komme seg gjennom sorgen (eller-sorgen er vel forsåvidt der enda), men kanskje alle som går igjennom en eller annen form for sorgprosess får en styrke-rett og slett fordi det ikke fins noe valg?

[Gjest]

Ja det er akkurat det jeg mener, hva annet skulle man har gjort liksom? Og at de aldri ville klart det selv? Klart de hadde! Kanskje på en annen måte, men man klarer stort sett det man må klare.

 

Veldig trist med pappaen din forresten.

[winneboo]

Helt enig med deg! Jeg har ofte hørt at jeg er så sterk som greier å ta vare på datteren min alene, bo i en by jeg nesten ikke kjenner noen, å jobber 100%. Folk sier at de hadde ALDRI greid å være aleneforeldre i tillegg ikke ha noe nettverk som familie og venner i nærheten.

Skjønner ikke hvorfor folk tror man er sterk fordi man gjør dette. Har valgt dette selv jeg da å føler meg ikke noe sterkere enn venninner som er gift osv å har foreldre i nabolaget. De har da problemer de også.

Kanskje folk bare sier det til noen for at de skal føle seg bedre, ikke vet jeg

[Gjest]

De fleste kommer seg gjennom sorg og kriser, og idag betegner vi vel alle som gjør det som sterke. For meg defineres sterk i måten folk klarer seg på. De som tar den krisen/sorgen de gjennomgår/gjennomgikk og snur det til en positiv forandring for seg selv, de er i min verden sterke.

 

Eksempelvis kan nevnes en slektning, som etter tapet av en som stod vedkommende nær betegnes som sterk av omgivelsene. Jeg er dypt uenig. Det jeg ser nåe jeg på livet til vedkommende er at personen følger daglige rutiner, har de samme hobbyene, men når kvelden kommer sitter personen apatisk foran en TV-skjerm. Kveld etter kveld. Mye tid tilbringes med fotoalbum og minner. MYE tid.. Denne personen representerer for meg et menneske som lever i sorgen, ikke med den. Og det er en forskjell. Det er klart man skal se på bilder, tenke på minner og sørge, men for meg blir det nesten litt tragisk når man fortsetter denne atferden i år. Likevel blir denne personen omtalt som sterk, fordi vedkommende ikke har blitt innlagt på psykiatrisk.

 

Tone og Espen med sin side gjoerenforskjell var/er sterke. De tok en tragisk diagnose, gjorde noe aktivt for å spre informasjon om kreft, og levde med krisen sin. Ikke bare i den.

[Cat78♥VerdensVakresteDatter♥]

Tja, er vel ikke noe mer sundt å bryte sammen, mure seg inne og drukne seg selv i medlidenhet. Alle er jo psykisk sterke hvis det kun handler om å komme seg igjennom problemene, og det gjør jo stort sett alle med mindre man tar livet av seg selv da! Og siden det er langt i fra samme psyken på folk, så må jo noen være mer psykisk sterke enn andre, og da mener jeg at det er de som ikke knekker sammen.

 

For eks. Da fetteren min døde så knakk tanta mi helt sammen. Hun taklet det særdeles dårlig og hadde stoooooore problemer i lang tid etterpå (og det er absolutt forståelig, det er ikke det jeg mener). Men hun tok jo ikke livet av seg, og livet gikk jo så klart videre, men hun er ikke en person som er sterk psyisk, så hun får ikke den "kreditten" av meg selv om hun "overlevde" sønnens død.

 

Da broren min døde så raste jo selvfølgelig hele mammas verden sammen, men hun taklet det på en helt annen måte. Hun gråt og raste selvfølgelig og var helt knust, men hun lot seg ikke knekke. Hun var rask tilbake på jobb igjen og tok seg av de andre barna sine selv om de var voksne. Hun murte seg ikke inne eller druknet selg selv i sorg eller medlidenhet. Og dette synes jeg er å være psykisk sterk. Hun sto frem og snakket åpent ut om det å miste sønnen og var en grunnsten mange andre kunne få hvile sin sorg på.

 

Sikkert litt knotete forklart, men skal litt mer til enn å bare "overleve" de vanskelige tingene i livet for å være psykisk sterk i mine øyne.

 

 

[Gjest]

Signerer Teline. Så du forresten det opptaket av Tone i studio? Imponerende...

[Gjest]

Dette fokuset og berømmingen av de såkalt sterke, har jo et motstykke også. Det legger sten til byrden for dem som ikke takler det som eventuelt har skjedd dem. Ille nok med tragedien eller vanskene som har rammet dem, men på toppen av det hele så "stryker" de i den "store styrkeprøven". Hvor ille må ikke det føles? Det må være lov for et menneske å gå helt i kjelleren og måtte få hjelp, uten å senere måtte leve med stigmaet svak.

[Gjest]

Ja, det var imponerende og rørende. Og også inspirerende å se et så sykt menneske med så mye livsglede

[Gjest]

Jeg er utrolig enig med deg! På en måte tror jeg kanskje det var litt det jeg ville frem til også uten å helt klare å sette fingeren på det selv, hva da med de som evt ikke er sterke? Må være fælt å føle seg sett på som svak.

[Gjest]

Ja, rørende og fascinerende! Hun var virkelig et unikt vesen..

 

Jeg frykter at jeg selv hadde blitt bitter og selvmedlidende hvis det var jeg som fikk uhelbredelig kreft midt i 20-årenene...