Hva er det med stakkars gutten vår?

[Leola]

Han har plutselig blitt livredd for å være borte fra oss.

Når vi leverer i barnehagen gråter han hver dag, vi leverer gir ham en klem og går så han vet det ikke funker og jeg ser at han biter det i seg og prøver å holde tårene tilbake så godt han klarer.

Ikke tør han besøke kamerater lenger og ikke vil han overnatte hos verken besteforeldre eller søskenbarn. De to siste er det som skremmer meg mest for før var det det kjekkeste han visste, hver gang vi var på besøk ville han ikke hjem, han ville kun overnatte med dem men nå er det omvendt når vi er der; da spør han hvert 5 minutt om han skal overnatte der. Ser på oss hele tiden og passer på at han har oss under oppsyn. Hjemme er han også slik, skifter jeg klær lurer han på om jeg skal noe nå eller senere siden jeg skifter.

Han er alltid på vakt! Han er en kjempesosial gutt som elsker å ha folk rundt seg, han er en populør og omgjengelig gutt, han har kamerater på besøk hver dag og storkoser seg med dem. Før kunne han ikke komme seg bort fort nok og nå er det omvendt, han vil kun være med oss.

Synes det er veldig sårt å se ham sånn, han klarer jo ikke slappe av å ha det morsomt lenger for han er sånn på vakt hele tiden. Ikke aner jeg hvorfor heller.Det er liksom ikke bare vanlig adskillelsesangst som de kan ha i mange aldere men sikkelig skrekk for å være borte fra oss.

Får helt vondt av stakkars gutten min...

Han er snart 5 år gammel. Noen med erfaring?

 

[Babykilo]

Du vet ikke om det har skjedd noe? Ellers så kan jo barn i den alderen bli litt eksistensielle og begynne å tenke over ting som døden etc. Kanskje han har hørt et sted om trafikkulykker f.eks, og så går han rundt og er redd for det. Kanskje du skal prøve å prate med ham om det? Spørre ham om det er noe han er redd for? Og så ville jeg unngått å gå fra ham så vidt det er mulig... Stakkars dere alle...

[Leola]

Ja vi har prøvd å snakke med ham om det men han sier bare at det er fordi han er så glad i oss og vil være sammen med oss hele tiden.

Jeg har bestemt meg for at vi ikke skal presse ham, annet enn i barnehagen dit må han, men ellers så skal han få den tiden han trenger. Men likevel så vil jeg på en måte vise ham at han er trygg uansett hvor han er og at vi alltid kommer og henter ham der han er og det finner han aldri ut når vi aldri prøver..

[Gjest]

Stakkars liten. Ville prøvd å tatt meg en god prat med han. Tenker jo at noe må ha skjedd slik hun over her.

 

[Leola]

oppsann

[Turtelduen]

Oi, hadde min gutt plutselig blitt sånn ville jeg vært redd for at det hadde skjedd noe med han et annet sted...

Trodde ikke det var normalt at en unge blir så plutselig redd for å skilles fra dere en liten stund...

[Mammaaaaaa]

Off. stakkars gutten! Det første eg og tenkte på er at noe må ha skjedd. Eller han har hørt om døden. Husker så godt når eg var liten var eg heilt hysterisk når mamma eller pappa berre skulle på møte eller rett ut av døra. Var livredd for at de skulle dø i trafikkulykke eller reise frå meg. Kanskje det er det gutten din tenker?

[Gjest]

Her må noe ha skjedd! Kan du huske når han ble sånn, var det plutselig, hvor hadde han vært, hvem hadde han vært sammen med? Noen han stolte på, har vært slemme mot han på en eller annen måte, og nå tør han ikke stole på noen!