Anonym bruker Skrevet 25. april 2008 #1 Skrevet 25. april 2008 Noen ganger tenker jeg på det at vi nok i andres øyne er litt sære og merkelige. Vi kjenner ikke så mange folk her vi bor nå, vi er tilflyttere og det er en typisk bygd der "alle kjenner alle og har gjort det siden barneskolen", så mulig at folk mener at vi holder ungene utenfor "det sosiale fellesskapet"...vi er begge to ganske sjenerte, og har ikke så lett for å ta kontakt med andre. Eldste er i barnehagen(60 %) Yngste har ikke fått plass, men vi har søkt (40 %). Vi har litt dårlig råd..men ikke verre enn at vi klarer oss. Men, det har f. eks ført til at huset vårt ikke ble malt i fjor, så det ser litt shabby ut.(skal male i år). Vi har heller ikke hatt tid til å fikse opp hagen og området rundt huset vårt med plen og gjerder o.l.(men det kommer..det ligger i planene) Poenget er,det kan kanskje se ut som om vi er litt "slaskete", men det er vi ikke. . Men, tilbake til poenget. Det hender jeg bekymrer meg for at noen skal sende bekymringsmelding fordi de tror at ungene ikke har det godt. Det er jo en helt meningsløs bekymring, jeg vet det, men..er litt redd for "bygdedyret"...
junijente fikk julijente Skrevet 25. april 2008 #2 Skrevet 25. april 2008 Grensa for å kontakte barnevernet er i mange tilfeller litt for høy er min erfaring. Jeg jobber selv som støttekontakt, og har sett litt forskjellig etterhvert (men jeg er "heldig" og jobber med foreldre som takker ja til tilbud fra bv, og som dermed ikke er helt negative). Jeg har også vært borti tilfeller privat, hvor jeg har lurt på om ingen har reagert og kontaktet bv (men så gjør jeg det jo ikke selv heller...) Men om en familie har et hus som skulle hatt et nytt malingsstrøk og en ny plen, så reagerer jeg ikke på det, om barna ser ut til å få den oppfølgingen de trenger, altså er rene, mette og uthvilte, har ordentlige klær og annet nødvendig utstyr, og de selv ikke gir uttrykk for at de ikke har det bra. Jeg hadde nok reagert mer om huset var 110%, mens barna gikk for lut og kaldt vann. Om dere selv er redde for at barna havner utenfor det sosiale, så prøv å ta kontakt med naboene, andre foreldre i barnehagen osv en gang det faller seg litt naturlig. Jeg kan være litt sjenert selv, så vet at det ikke alltid er like lett, men f.eks foreldrekvelder i barnehagen osv er jo en fin anledning til dette. Og så lenge barna går i barnehage blir jo de kjent med andre barn der. Om det så skulle vise seg at noen blir bekymret for barna og kontakter bv, så ta i mot dem og vis dem hjemmet og familien deres. Om dere selv er trygge på at barna har det godt har de nok det, og da er det ikke noe å være redde for. Prøv heller i så fall å tenke at det er fint at noen bryr seg om barna deres også :-)
Anonym bruker Skrevet 25. april 2008 #3 Skrevet 25. april 2008 Jeg tviler på at noen vil sende bekymringsmelding på bakgrunn av det du forteller her. Men om de likevel (merkelig nok) skulle gjøre det, så er det bare for deg å ta imot barnevernet med åpne armer. Barnevernet vil nok ganske raskt oppdage at de ikke har noe å være bekymret for. Det er jo oppegående folk som jobber der, og det er ikke noe poeng for dem å bruke krefter og ressurser på barn som har det godt.
Anonym bruker Skrevet 25. april 2008 #4 Skrevet 25. april 2008 Jeg er enig med anonym ovenfor..tviler på at noen sender bekymringsmelding bare fordi huset ikke er malt.. Men du spør etter hvor grensen går..og det er jo opp til hver enkelt det. Finnes ingen lov som sier noe om NÅR en kan sende en bekymringsmelding..(annet enn an man er pliktig til å gjøre det som barnehage/skole/ helsepersonell om man ser at barnet vanskjøttes) Høres ikke ut som om barna dine blir vanskjøttet, bare fordi de ikke bor i nymalt hus:-) Barnevernet er uansett pliktige å se på saken innen en uke. Det er DE som bestemmer om grunnen til bekymringsmeldingen er stor nok til å gjøre videre tiltak.
Anonym bruker Skrevet 25. april 2008 #5 Skrevet 25. april 2008 Jeg mente spørsmålet mest generelt. Ikke sånn ut fra min situasjon, det var bare noen eksempler jeg slengte med. hi
Dunder Skrevet 25. april 2008 #6 Skrevet 25. april 2008 Tror nok de færreste her inne sender bv-melding selv om de sier det. De fleste barnevernstjenester opplever svært sjelden private meldinger fra naboer e.l. Bare ring et bv-kontor og spør! Det enkleste hvis man lurer er jo bare å ringe barnevernet å spørre! Man trenger verken oppgi sitt eget navn eller navnet på familien man er bekymret for. Da kan man legge frem saken og høre om de anbefaler å sende en bekymringsmelding.
Anonym bruker Skrevet 25. april 2008 #7 Skrevet 25. april 2008 Jeg er selv gangske sjenert og har nok ikke lettest for å ta kontakt med fremmede. Det å være innflytter i et etablert miljø er nok ikke lett det heller! Jeg vil råde deg til å smile, hilse og være vennlig mot folk i nabolaget. Et menneske som smiler er uansett mer innbydende og en blir mer positivt innstilt enn de som unngår å se på folk og som gjør seg veldig opptatt eller springer inn så fort noen viser seg. En behøver ikke alltid si så mye mer enn Hei og så smile!
Anonym bruker Skrevet 25. april 2008 #8 Skrevet 25. april 2008 Høres ut som oss det der... Har ikke tenkt tanken at noen kan ringe til bv pga det. Men det får de bare gjøre. Ungene våre har det godt! Er i alle fall blide og fornøyde stort sett hele dagen.
Anonym bruker Skrevet 25. april 2008 #9 Skrevet 25. april 2008 Jeg jobber som lærer, og skolen er forpliktet til å sende bekyrmringsmelding når vi er bekymret for et barn. Vi sender bekymringsmelding når et barn utviser alvorlige atferdsvansker over tid (eks. går til voldelige angrep på medelever og lærere), når vi får kjennskap til at hjemmesituasjonen til et barn ikke er god nok (eks. alkholmisbruk, mishandling) og i situasjoner der skolen og foreldrene er enige om at barnevernet kan komme med støttende tiltak (eks. støttekontakt, avlastningshjem). Noen ganger er vi også usikre på hva vi bør gjøre. Vi drøfter da saken anonymt med barnevernet, dvs. at vi legger fram det vi ser uten å nevne navnet på de involverte. Vi har alltid en samtale med foreldrene før vi sender en bekymringsmelding (eneste unntaket er ved mistanke om incest, men dessverre er disse sakene så vanskelige at de sjelden blir oppdaget). Ofte ender det da med at foreldrene selv ber om hjelp. Andre ganger blir vi enige om å prøve andre tiltak først, f.eks kommunepsykologen, familievernkontor, PPT. I løpet av de årene jeg har jobbet som lærer har jeg vært bort i en del slike saker. Til nå har jeg bare opplevd at barna har blitt fjernet fra hjemmet en gang, og det var en skikkelig stygg sak.
Anonym bruker Skrevet 25. april 2008 #10 Skrevet 25. april 2008 Jeg kan jo fortelle ut i fra meg selv, hva MIN grense går i forhold til å sende en bekymringsmelding. Jeg var nemlig i en situasjon for ikke lenge siden hvor jeg holdt på å gjøre det.... En av mine eldste(ikke lenger akkurat beste, men...) venninner har vært i en skikkelig grøft de siste to årene. Depressiv, masse angst, meget overvektig osv., osv. Har ikke lyst til å fortelle noe særlig detaljer, men hun var skikkelig kjørt. Hun begynte også å drikke endel, men det på en måte ble ingenting oppmot den apatien hun viste sine to barn, mann, hjem, jobb -ja, ALT! Hadde ikke evne til å komme seg ut av sengen nesten. Vi prøvde alt (vennene hennes) og mannen hennes kan virke som hadde resignert fullstendig. Barna led jo under en fryktelig stemning hjemme, mannen hennes gjorde jo NULL med barna, så de virret jo bare rundt! Stadig vekk fikk jeg høre at det ikke var ordentlig mat i huset, at brødet var muggent, barna ustelte og at hun hadde blitt sinna i fylla(barna "sov", men ærlig talt...). Hun var fullstendig selvsentrert i sin egen tragiske verden! Lenge var det sånn at vi hadde vondt av henne, men et sted går grensa! Hun hadde massiv oppbacking av familie og kjente. På en uke kunne det være bare et par dager hvor barna sov hjemme på det verste, men ting ble jo aldri bedre. Hun orket rett og slett ikke ungene sine. Jeg fikk presset henne til psykolog og hun fikk antidepresive av lege. Nå har hun endelig begynt å trene og jeg ser så smått at hun begynner å komme seg. Fortsatt er det litt trøblete med henne og mannen, men etter trussel om bekymringsmelding til barnevernet fra oss, kan det se ut til at også han begynner å ta litt mer ansvar. Ble litt rotete dette, men jeg hadde bare lyst til å sette ned noen ord :-)
Anonym bruker Skrevet 25. april 2008 #11 Skrevet 25. april 2008 Ut fra hva du forteller så ville jeg så absolutt ikke reagert på dette som en nabo. Så lenge ungene ser ut til å ha det de trenger og får den omsorgen du kan gi, så har de det fint uten barnevernet inne i bildet. Jeg har selv vært med å kontakte barnevernet en gang. Vi var en venninnegjeng på fire som leide en del av et hus i oslo. Det var hos en utenlandsk familie, hvor faren ikke snakket norsk. Det var ofte skikkelig hylig, høylydte dunk og en brølende herrestemme fra etasjen over oss og vi skjønte at det var noe mer enn bare krangling. Stadig så vi at barna var redde for faren. En gang var vi innom for å få noen papirer i forhold til leiligheten og få låne et målebånd. Det viste seg at barna hadde rotet det bort og hun ene jenta som var ca 7 år spurte da "skal pappa slå oss nå?".. Moren hennes så veldig nervøs ut med en gang og prøvde å prate det bort. Likevel så vi at jentungen var tydelig redd. For vår del var denne en slags bekreftelse på det vi hadde mistenkt en stund. Vi tok kontakt med barnevernet kort tid etter og det ble gjort noe med saken. Barna ble ikke flyttet, men fikk en annen type oppfølging. Tviler ikke den dag i dag på at vi gjorde det riktige! Må nesten også legge til at huset (både inne hos dem og utenfor) så ut som det burde vært pusset opp minst 4 år tidligere, men det var absolutt ikke en del av vår vurdering da vi valgte å kontakte barnevernet. Selv om det ser litt sjabby ut betyr ikke det at barna ikke kan få den rette omsorgen..
Anonym bruker Skrevet 25. april 2008 #12 Skrevet 25. april 2008 Da må jeg ha følt meg sikker på det var no som foregikk som var god grunn til å melde fra om til barnevernet. Men i ditt tilfelle hadde jeg nok ikke sendt noe bekymringsmelding nei. Da må det være jeg vet med sikkerhet noe som foregår innenfor husets 4 vegger..og ikke bare gjette meg til det visst du skjønner..
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå