3 mnd siden jeg mistet de små

[Anonym bruker]

tre mnd siden jeg mistet tvilliger i ma, blir det noen sinne mindre vondt i hjertet..................

[blond]

Det gjør vondt å høre!

 

Stor klem for meg hvis det gjør ting "bedre". Håper at du har noen å snakke med om dette slik at du ikke sitter aleine med sorgen!

[Anonym bruker]

det er liksom glemt fra de rundt nå... inegn som spør eller som viser noe interesse når jeg tar det opp..

[blond]

Det må være sårende! Jeg tror det kan komme av at de er usikre, ikke vet hva de skal si. Mange av oss er flinkere til å prate enn å lytte. Stillhet kan være truende for mange.

 

Har du snakket med prest eller er du med i en sorggruppe? Det finnes et forum her på dib som heter "Vi som har ett barn for lite".

[maria isabell]

hvor langt var du på vei? veldig trist å miste 2 babyer;(

[Anonym bruker]

å så trist å høre:( gråter på dine vegne. ufattelig trist! :( ta all den tiden du trenger. ingen som krever noe mer eller mindre enn det. ta alt i ditt temp

[Anonym bruker]

jeg kommr ikke inn under den, siden jeg bare var ellve uker på vei da de døde , men det tok tre uker før jeg oppdaget det.de ville ikke ut

[Anonym bruker]

jeg var 11 uker, men fant det ut tre uker etter det, og måtte gå nesten en uke med de døde inni der...... ja det var trist. vi kaltr dem sol og måne, litt teit egentlig, men det var for at da kan vi minnes dem når vi er på himmelen.

[Anonym bruker]

Ærlig talt så var du jo faktisk bare 11 uker på vei.... Det er jo litt forskjell på en spontanabort og fullbårne barn....

 

Tror du må begynne å gå videre, du kan ihvertfall ikke forlange at de rundt deg er like opptatt av det som deg.

 

Hvis du har det så fælt enda bør du kanskje oppsøke hjelp?

[Anonym bruker]

Bare 11 uker? jo takk for støtten, har du opplevd dette eller? j jeg sier ikke noe om fullbårne barn.. den smerten kan jeg ikke forestille meg... detter er ikke krangle siden. ellve uker er da ikke så lite liksom.. uff nå ble jeg skikkelig enda mer deppings. jeg er ikke opptatt av dette, men det er ikk eglemt slik alle rundt meg tror.

[Anonym bruker]

Ja, har faktisk det. Hadde utskrapning i uke 12. Fryktelig tøft i en periode, men man må jo bare jobbe seg gjennom det.

[maria isabell]

bare 11 uker...11 uker eller 40 uker,når en føler det er baby så er det baby....det skulle jo bli baby til slutt,det er det som teller..en spontan abort er grusomt og det å misste to er bare dobbelt så ille...

[Anonym bruker]

takk, i tilegg var jeg mentalt oppi hodet mitt 14 uker på vei, vi var begynt å fortelle osv. og så måtte de være der en stund før de kom ut.

[Anonym bruker]

du hadde utskrping ja, jeg fikk pille jeg og gikk gjennom store smerte og så hva som kom ut osv.. det sitter nok litt sterkere da..

[Cat.68]

Ikke bry deg om hva noen sier til deg, sorg er individuelt og det finnes ingen fasit over hvordan man vil reagere eller hvor lang tid man trenger for å komme seg ovenpå.

 

Det gjør meg vondt å høre om ditt tap, og vil sende deg en god tanke og en varm klem.

[Anonym bruker]

Get over it. Du var jo så kort på vei!

[Cat.68]

Get over it?? Gå å heng på en annen tråd du isteden.

[Anonym bruker]

kort på vei.. det var grusomt likvel... DET ER FAKTISK OVER EN FJERDE DEL AV SVANGERSKAPET, og drømmer og forventinger er bygget opp. måten jeg mistet dem på...

[Anonym bruker]

H.I., ikke rart du synes det er kjempetrist, du kommer sikkert til å føle sterkt spesielt gjennom svangerskaps tiden, min medfølelse og trøst går til deg.

For en syk ting å harselere med du anonym som kaster ut mindre lure kommentarer, enkelte ting kødder du ikke med, som f.eks.å miste barna sine i mors liv..

Husk at det kan skje alle, og en dag er det kanskje deg som må spise i deg dine uhyggelige ord. (Selv om jeg håper det ikke skjer for din skyld)

[Anonym bruker]

takk:)

[giggsi]

Forkasteligt av den anonyme som er her for å lage kvalm.

Til HI,det er klart du er trist.Det har du lov til å være.Du hadde drømmer og tanker om disse små allerede fra den dagen dutok en positiv test.Håper du har ei god venninne eller en mamma du kan snakke med?

 

trøsteklem fra meg

[silhah og emilie]

herregud dere anonyme hespetre...å miste babyen(e) sine er vondt uansett hvor langt man er på vei

mistet vel i uke 10 jeg og jeg får vondt enda når jeg tenker på det...skulle hatt termin 9.mai og jeg kjenner nå at det er vanskelig å tenke på at snart skulle jeg egentlig ha få møtt babyen min for første gang...

[Anonym bruker]

Jeg har 2 venninner som har mistet rundt uke 12, og det gikk fort over (hvis jeg kan si det slik) for begge. Jeg kan også tenke meg selv at det ville vært lettere om det hadde skjedd meg i løpet av 1.tri.

MEN - det er meg. Vi er alle forskjellige, og vi har forskjellig bakgrunn og historier. Jeg sleit med å akseptere graviditeten før jeg var ca 14 uker på vei og fortalte det ikke til noen før da. Jeg måtte se på UL at det var noe der, før jeg klarte å forholde meg til det. I tillegg, vi brukte kun 2 mnd på å bli gravid.

Hadde jeg mistet min lille spire etter at jeg hadde kjent spark i uke 18 vet jeg imidlertid ikke helt hvordan det hadde gått.. Da fikk jeg et helt annet forhold til det og kunne ikke forestille meg hvordan det ville vært å miste barnet da.. helt forferdelig..

 

Men, dette er min historie!!! Man kan ikke bli oppgitt over andre fordi de tenker annerledes. Hva vet du KJIPE-anonym om HI eller hvem som helst andre, om hun hadde prøvd å bli gravid lenge? Var det kunstig befruktning - 3. forsøk? Hvor gammel er hun? Osv..

Ikke kom med nedlatende bemerkninger, bare fordi du insinuerer at du ville reagert helt annerledes. Utrolig umodent.

[Anonym bruker]

HI her, takk for støtten.

Du kan ikke virte at det gikk fort over med din evenniner, de bærer det nok med seg.

Det at det var to hos meg gjorde det hele litt vondere. Siden jeg alltid har ønsket meg tvillinger, jeg harhelle rikke lett for å bli gravid så det hele var fryjtelig trist fr meg. Livet går videre, men jeg vil alltid huske det.

trist med all dritt slengingen, jeg satt og hulk gråt etter alt som ble skrevet her..

[Anonym bruker]

Det er ganske nære venninner, og sånn som de prater om det nå virker det som de har gått videre da.. jeg kan ikke si mer, annet enn det jeg får inntrykk av

 

Men det at det var tvillinger, kan også selvfølgelig gjøre at det føles enda verre. Og som du skriver, du har ikke lett for å bli gravid, og da føles det enda vanskeligere..

Men, bruk tiden til å komme over det. Det er utrolig hva man kan leve med. Også kommer du til å glede deg enda mer når du blir gravid igjen! Fokuser på å vinkle det positivt, tenk på hvor ønsket neste spire blir!!

Du er en erfaring rikere, du skulle nok gjerne vært foruten, men vi vokser alle på våre erfaringer - gode og vonde. Spørsmålet er hva vi velger å bruke erfaringene til. Du kan velge å se på det som et skritt videre, dette har du lært, og dette kan gjøre deg sterkere - eller svakere. Du velger!!!

Ønsker deg hvertfall lykke til i prosessen, dette går bra.