Jeg har ikke normale tanker..når skal dette gå over?

[Anonym bruker]

Etter at jeg fikk snuppa for 14 uker siden, føler jeg ting bare har gått nedover, engster meg for alt som fins. økonomi, forhold,osv, lista er lang. jeg sover dårlig, er trett, sliten og deprimert. snuppa er krevende, og på morran, føler jeg at jeg nesten bare vil kaste henne ut, for da er jeg trøtt etter en lang natt. jeg føler jeg har så dramatiske tanker, får jeg ikke vekk en flekk fra golvet, begynner jeg å gråte, og tenker at nei, da kan jeg heller ta livet mitt. føler at jeg må gjøre noe hele tiden. men at ikke noe av det jeg gjør er bra nok. føler alt blir galt:(

min samboer jobber hele tiden, kjører transport, så jeg er mye alene. bor usentralt, og lite venner rundt her. jeg føler meg helt ødelagt. gråter av ingenting, sitter kun i sofaen etter at snuppa har lagt seg, og sier ingenting, ser bare på tv. orker ikke ta tlf hvis folk ringer meg. føler alt er en belastning. jeg hater livet mitt. var da ikke sånn det skulle bli å være mor. jeg føler meg og jævelig, brukte 46 timer på å få ut snuppa, endte med hastesnitt pga trangt bekken, men dette ble en stor belastning, så melka mi ble borte. dette sliter jeg med også. for jeg har dårlig samvittighet. jeg prøvde å snakke med helsestasjonen om hjelp. men der sa de bare at det var ikke bare bare å være mor. så hvem kan hjelpe da? eller er det sånn det skal være?

hilsen fortvilet:(

[Anonym bruker]

Hvor bor du?

[Anonym bruker]

hedmark.hvordan det??

[Gjest]

Kanksje du kan snakke med fastlegen din eller evt. jordmor du gikk til kontroll til?

Du kan også be om å snakke med noen andre på helsestasjonen enn den du snakket med sist.

 

 

[Gjest]

Trykket litt for fort på lagre.

 

Hva med familie, noen som kan komme å være hos dere litt?

Det høres ut som du trenger litt hjelp, det er en del som sliter i begynnelsen - du har allerede tatt en skritt i riktig retning ved å skrive ned dine tanker her.

 

Jeg synes barselgruppa har fungert fint for min del, vet ikke om det er en slik gruppe der du bor?

 

Husk at lege, jordmor og helsesøster har taushetsplikt - du kan åpne deg for de.

 

Håper du spør noen om hjelp.

 

Klem til deg fra en medsøster.

[Anonym bruker]

hafnium:

takk for svar.

familien bor langt unna, har kun sambo sin familie her, og de står meg ikke så nær!

barselsgruppe har vi, men jeg kjenner ingen av de. og ingen av de var intressert i å ha noe møter videre. så det ble ikke noe mer.

kan jo snakke med legen, men føler det vanskelig. er redd de skal ta fra meg snuppa eller noe sånn. mye rare tanker liksom.

 

[betty74]

Hvis det er noen trøst, så er det faktisk dritslitsomt å være mamma, spesielt den første tiden. Du er på ingen måte alene. Når hormonene raser, du sover lite + føler deg utilstrekkelig og forlatt - da er det ikke så rart at ting blir for tøft. Du har ikke annen familie rundt deg som kan avlaste deg litt?

[Gjest]

Du har nok en fødselsdepresjon og det er ingen grunn til å ta fra deg jenta di. En av jentene i barselgruppa har slitt med det, men fikk fin oppfølging på helsestasjonen. Jeg synes du skal snakke med helsestasjonen en gang til eller fastlegen - du trenger å få snakket om følelsene dine.

 

Hva med samboeren din, er han klar over hvordan du har det?

Kanskje han har mulighet til å være hjemme en periode slik at du kommer deg mer ovenpå?

 

Hva med å reise til din egen familie 1 ukes tid? Eller har kanskje din far eller mor mulighet til å komme til deg? Er de klar over hvordan du har det?

 

 

[Anonym bruker]

HI her.

jeg har ikke fortalt dette til noen. min sambo er bare irritert på meg, for at jeg ikke orker noe mer, og er blitt som jeg er blitt. virker nesten som det går mot et brudd.

jeg kan jo reise til familien min en periode,men jeg er liksom blitt sånn, at jeg helst bare vil sitte inne å se i veggen. men kansje det er da man trenger å reise bort. sambo kan ikke være hjemme. han er selvstendig. har ikke krav på sykepenger osv. så det har vi ikke råd til. dessuten finner han ingen til å steppe inn for han.

[Anonym bruker]

Min erfaring er at alt bedrer seg etter 6 måneder, men du burde absolutt oppsøke hjelp før den tid. Høres ut som en forferdiglig situasjon å være i. Du trenger helt klart å snakke med noen, og det er absolutt ikke noe galt å ha eller ha hatt slike følelser. Du er langt i fra den eneste.. I går (tror jeg) fant jeg et veldig fint innlegg her. Du burde lese denne: http://www.dinbaby.com/forum/thread/137546340

 

Håper det ordner seg for deg *trøsteklem*

[Turbomamma<3<3<3]

Huff, det høres ikke ut som du har det så greit nei. Synes du skal reise til familien din jeg, og kanskje du kan snakke med noen der? Evt få hjelp av noe helsepersonell der også. Samboeren din bør nok forstå alvoret også, du må prøve å prate med han! Hvis han ikke tar d på alvor, kan du bare drite i han og tenk på deg selv. Du kan ikke fortsette sånn som du har det nå. Går jo glipp av hvor hærlig det egentlig kan være å være mamma!

Hvor gammel er babyen din?

[Turbomamma<3<3<3]

Heh, så at du skrev at du fødte for 14 uker siden nå..

Håper det årner seg for deg!

*Trøsteklem*

[Anonym bruker]

Kjære deg.

 

Du har nok en grad av fødselsdepresjon, og dette finnes det hjelp for.

Fødselsdepresjon har mange sammensatte årsaker: Hormoner, manglende søvn, og det psykologsike sjokket det faktisk kan være å få barn. Forklar deg veldig tydelig til helsestasjonen eller fastlegen, så får du riktig oppfølging.

Det er sant at det er slitsomt å være nybakt mor. Jeg sov knapt de første tre mnd, følte meg veldig isolert, osv. Gråt mye, osv. Ingenting var i balanse, og ingenting var slik jeg trodde det skulle være. Samboer og jeg kranglet mye.

Men jeg følte meg mer sliten enn deprimert, hvis du skjønner. Og det ble så mye bedre etterhvert som snuppa vokste til og fikk annet søvnmønster, etc.

Men noen av de tankene du beskriver minner om depresjon, så jeg ville tatt en prat med legen / helsestasjonen. Få samboeren din til å være med, det er viktig at han hører fra fagpersoner at dette er veldig vanlig.

Det retter seg, skal du se!

 

God og varm klem til deg.