Hva skal jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Jeg er gift med en snill og god mann. Vi har to nydelige småbarn og man skulle tro at alt var bare fryd og gammen. Men det er det ikke. Jeg er hjemme i barselpermisjon og min mann jobber. Min mann jobber veldig mye, det har han alltid gjort de 10 årene vi har kjent hverandre..........Siden starten av januar har han jobbet 2,3 eller 4 dager overtid på jobben. Og nå begynner dette å bli et stooort problem. Jeg føler at jeg må gjøre alt hjemme både med husarbeid og barn og at han går glipp av barnas oppvekst. Han virker ikke så interessert i å være mer hjemme med barna. Det virker som han er mye mer interesert i jobben. Jeg vet at han faktisk jobber når han er på jobb, men må han jobbe så mye? I det siste har jeg begynt å fundere på om jeg skal forsøke å flytte fra ham for en periode for at han kanskje vil savne familien sin og ønske å tilbringe mer tid sammen med oss. Jeg elsker min mann, og føler meg alene når han er så mye borte fra oss. Hva skal jeg gjøre??????? Mine barn og jeg trenger en pappa/ektemann!

[Anonym bruker]

har han jobbet 2-3-4 ganger siden januar, ja da syns jeg ikke du skal klage....

 

har dere snakket sammen om dette da? Virker ikke sånn når du skriver..

Eneste kjipe er å være ensom i tosomheten

 

Snakk med han...

 

 

[Anonym bruker]

Tror Hi mente 2-3-4 dager overtid per uke.

 

Skjønner godt at det ebgynner å bli et problem da.

[Anonym bruker]

Ja, min mann har jobbet 2,3 eller 4 dager overtid hver eneste uke siden jul. Faktisk så har han jobbet et par dager overtid i uka så lenge jeg har kjent han (10 år) Men det har på en måte blitt godtatt ogjeg har lært å leve med det, til nå! Men nå er jeg så lei og trist..... Jeg har forsøkt å snakke med han om det mange ganger, noen ganger i rolig toneleie, andre ganger trist og på gråten og andre ganger i sinne. Det virker ikke som om noe biter på han......... Men han er snill og elskelig ektemann. Svæææææææært vanskelig dette........

[Anonym bruker]

Jeg satt alene jeg også Dag ut og dag inn. Var det ikke jobb og overtid, så var det jakt eller annet i helgene. Etter 8 år så dro jeg. Orket ikke mer. Han blei ikke kjent med barnet sitt, og jeg hadde ikke lengre noe kjæreste.

 

Nå har jeg en ny mann, som kommer hjem etter jobb klokka 16. Mye enklere i hverdagen. Jeg trodde en stund jeg skulle bli gal rett og slett.

 

 

[Anonym bruker]

Har du forsøkt å se det litt fra hans side?

 

Ikke for å være slem nå altså, men kan det være en grunn for at han heller vil være på jobb enn hjemme med deg og barna?

 

Ofte når det blir sånn som dette så er det fordi det er noe som plager personen, se om du klarer å få han til å åpne seg om hva som kansje kan være gale. Det er jo iallefall en mulighet.

 

Kansje dere også kan dra på rådgivning/psykolog for å ordne opp, det kan jo være større enn bare "overtid på jobb" dette.

 

Ønsker deg iallefall lykke til:)

[blond]

Fortelle han det samme som du forteller oss, med unntak av at du vurderer å flytte ut for en periode, som for meg høres umodent og lite gjennomtenkt ut. Barn trenger stabilitet og det får de ikke hvis du flytter ut for at mannen din skal savne dem...

 

Tror du mannen din føler seg hjelpesløs på hjemmebane og søker jobben fordi han er trygg der? Det kan være mange grunner til at han jobber så mye. Snakk med han og fortell han at du savner han og ønsker å bruke mer tid sammen med han. Ikke la det låte som et krav, det kan øke avstanden mellom dere.

[Anonym bruker]

Hvis han har jobbet overtid siden dere traff hverandre - for TI år siden - så er vel ikke dette noen stor overraskelse for deg akkurat?????

 

Dere bør nok ta en alvorlig prat om hva dere ønsker å prioritere i livet. Jobben er tydeligvis veldig viktig for ham. Om ikke annet bør dere skaffe vaskehjelp slik at du ikke må ta alt husarbeidet alene, og at dere faktisk kan være sammen når han har fri og ikke holder på med husarbeid/vedlikehold.

[Anonym bruker]

Selv om han også gjorde dette for ti år siden og hun er klar over det - så forandrer hverdagen seg. Spesielt når man etterhvert får barn! Prioteringene hans burde endre seg de også.

 

Men skaff vaskehjelp etc. så blir den delen av dagen din lettere:)

[Anonym bruker]

Å flytte fra ham er vel å begynne i feil ende?!

 

1. Skaff vaskehjelp! Det er verdt det! Uansett!

2. Snakk med ham. Er det en grunn (f.eks. et spesielt prosjekt på jobben e.l.) som har gjort at overtiden har økt så mye i det siste? Er det for en periode som du kan leve med, eller må han gjøre noen grep på jobb for å prioritere annerledes? Si til ham at du savner ham i hverdagen og i barnas oppvekst, og spør ham om det er noe han kan tenke seg å gjøre for å endre på det framover...

 

Å være sammen med en arbeidsnarkoman er ikke alltid så greit, og du kan vel nesten ikke forvente at han magisk ville bli en annen person selv om han har fått familie. Selvfølgelig vil han savne dere om dere flytter, men håper ikke du velger konfrontasjonslinjen likevel... da er det bedre å forsøke å finne ut av det sammen, og kanskje han ikke en gang vet at du savner å ha ham mer hjemme?! Menn er ikke alltid tankelesere, for å si det sånn.

[Anonym bruker]

Snakk med han!

 

Hadde noe lignende problem med min samboer. Hadde en knallhard fødsel (endte med nødkeisersnitt).Var kjempesyk i ettertid og slitt mye psykisk. Sambo studerer og begynner 08.00 på morgenen og er ferdig 19.00 på kvelden. I helgene stod han ikke opp før en time før han dro på jobb og jobben hans var fra 15.00-24.00. Når han kom hjem forventet han middag,at det var ryddig osv. Jeg var så sliten på alle måter at jeg bare ble sur og sint. Jeg kjeftet på han mange ganger pga at han ikke bidro. Bestandig endte det med at han gikk til motangrep på de feile tingene.

 

Til slutt fikk jeg tips fra min far,faktisk,om å sette meg ned å fortelle han hvordan jeg følte meg om dagen,og hvordan jeg hadde hatt tiden fra barnet var kommet til nå. Sa slike ting som "jeg føler at du ikke bryr deg om hvordan vi,jeg og barnet,har det her hjemme når du ikke vil hjelpe oss","jeg blir så sint å lei meg når jeg må gjøre alt.Føler at jeg har en 24 timers jobb,mens du i mye større grad slappe av når du vil" osv... Når han innså hvor alvolig situasjonen egentlig var (var på nippe til å flytte ut.Hadde sett på flere leiligheter osv) så takket han meg. Han sa han var glad for at han fikk sjansen til å gjøre opp for seg. At jeg ikke bare dro uten å forklare meg.For han ville ikke ha skjønt noenting.

 

 

Håper dere får snakket ordentlig ut! Lykke til:)