Jeg gruer meg sånn til helgen :-(

[Anonym bruker]

Da har nemlig sambo bestemt at vi skal på fest - til et annet par som jeg ikke kjenner i det hele tatt og som jeg heller aldri har prata med... Han har fiksa barnevakt hos foreldrene sine og avtalt at vi skal sove der. Dette er et par han kjente før "min tid".

 

Men jeg vil ikke, jeg kjenner jeg nesten blir helt på gråten bare ved tanken. Jeg er fryktelig sliten for tiden og jeg husker ed gru forrige gang vi var på fest. Så sykt sliten dagen etter (enda jeg ikke drakk mer enn fire pils, og var ikke full), legge seg i en fremmed, hard seng uten mini der, våkne opp til den obligatoriske søndagsfrokosten tidlig på morgenen, hvorpå mini krever sitt av meg resten av dagen/kvelden, jeg var ikke meg selv igjen før tirsdagen etter...

 

Dessuten har jeg ingen ting å ha på meg. Jeg gremmes over kroppen min, har fortsatt endel kg å ta av før jeg er nede på normalvekta mi igjen. Ingen av "penklærne" mine passer. Og jeg har ikke råd til å kjøpe noe nytt, ikke sambo heller da vi sliter litt økonomisk for tiden. (Drikkevarer har vi i skapet fra før jeg ble gravid, så det trenger vi ikke å bruke penger på ihvertfall...)

 

Så, når formen ikke er på topp og jeg vet hvor sliten jeg kommer til å bli, pluss at jeg ikke har noe å ha på meg (her om dagen gråt jeg da jeg prøvde klær, vi skulle i banken og jeg så helt jævlig ut uansett hva jeg tok på meg) så har jeg bare lyst til å være hjemme. Jeg vil ABSOLUTT IKKE på fest, langt mindre våkne opp hos svigerforeldrene mine. (Å dra hjem er uaktuelt da det er flere timer i bil pluss at mini sover når vi kommer).

Jeg har heller ikke lyst til å sitte der edru og glo, og mase på at vi skal dra hjem halv elleve....

Så... Hvorfor blir jeg ikke bare hjemme? Så enkelt er det ikke.. For da blir sambo SUR. Jeg nevnte det i stad, at jeg nok ikke kom til å orke og drikke/feste så mye på lørdag, og da sa han med "jeg-kommer-til-å-bli-sur-og-fortsette-å-være-sur-i-to-uker" stemmen sin at hvis det var så jævlig farlig så fikk vi avlyse alt og bare være hjemme...

 

Åååå...jeg får klump i halsen bare ved tanken på dette :-( For jeg har virkelig IKKE lyst til å dra! Og drar ikke jeg, så drar ikke sambo heller, og så har vi helvetet gående med furting og drittslenging osv..

 

Hva ville dere gjort? Lurer på om jeg skal ta meg en dusj og tusle noen runder i nabolaget her i bare håndkle, barbeint og med vått hår og satse på at jeg får lungebetennelse så jeg slipper unna... :-(

Eller tilfeldigvis tryne ned trappa og brekke armen eller noe. Kanskje jeg skulle pådra meg en hjernerystelse, så kan jeg være hjemme og slappe av...

[Anonym bruker]

Huff, forstår deg. Jeg følte det samme jeg også første gang meg og samboeren gikk ut etter jeg fødte. Jeg har 10 kg mer enn da jeg ble gravid :,( Jeg så helt jævlig ut uansett hva klær jeg prøvde i butikken, ingen av mine gamle topper og fine klær passer. Fant meg en fin topp til slutt da, som var litt løs over magen slik at bolle magen min ble gjemt bak det løse.

 

Men du sier du ikke har penger til å kjøpe deg noen finne klær/topper? Det du kan gjøre er bruke en av dongeri buksene dine eller et skjørt hvis du har det,og du har vel også et par fine sko? ordne håret ditt og smink deg fint, og hvis du absolutt ikke har noen penger til å kjøpe en fin genser/topp, så kan du jo låne av noen venner eller noen i familien hvis de har? Hvis ikke så finn den fineste genseren/toppen du har og ta på deg et fint smykke/øredobber, då blir du fin selv om genseren er helt normal.

 

Jeg skjønner at du ikke har energi til å gå ut og heller at lyst å være hjemme med barnet ditt, men det er faktisk DEILIG å få en kveld på byen, selv om du ikke kjenner de som dere skal møte så gjør jo ikke det noe. Du kan jo bli kjent med de, og du trenger jo ikke å drikke deg drita full, ta deg en pils eller to. Kan jo også lage en avtale med samboeren din at dere f.eks skal være hjemme til kl 02.00 eller et annet tidspunkt, siden du i utgangspunktet ikke vil gå ut. Men hvis dere ikke er ute så ofte sammen, så synes jeg du skal prøve å ta å prøve å ta dere en tur ut på byen sammen. Lykke til og håper det ordner seg for deg

[Anonym bruker]

Jeg er anonym over her. Så ikke før nå at du VIRKELIG ikke har lyst til å gå, men hva er egentlig grunnen til at du ikke vil gå ut? er det pga at du er:

-sliten

-ikke har noe å gå med

- vil ikke være vekke fra barnet ditt/ikke sove hos svigers

- ikke har lyst til å drikke/gå på fest

- ikke lyst å gå pga at du ikke kjenner de dere skal møte??

[Anonym bruker]

HI her, det er alle de tingene du nevnte over som til sammen gjør at jeg nesten blir kvalm bare ved tanken :-( Pluss at jeg i utgangspunktet absolutt ikke trives noe særlig på fest lenger - jeg er nok ingen partyløve.. Jeg synes ikke det er så forbanna gøy å drikke... Før var det moro, nå savner jeg bare mini og familiekosen. Tenker "hva faen gjør jeg her, prater piss med folk jeg ikke kjenner, har det ikke gøy, synes alle de fulle folka er tragiske". Noen ganger har jeg bare lyst til, midt inni en dyp samtale om den avdøde farmoren til samtalepartneren min som langer ut om sykdom og helsevesen, si rett ut at jeg DRITER i farmoren din. Jeg driter i fyllesamtaler om sykdom og helsevesen.

 

For jeg har ingen problemer med å bli kjent med folk, det er bare det at sånn som ting er inni meg nå (sliter litt med depresjoner for tiden), så føler jeg ikke for å skaffe meg nye venner.

 

Men det som nok gjorde utslaget for at jeg IKKE har lyst i det hele tatt, er min mangel på energi for tiden. Og det at jeg vet hvor sliten jeg kommer til å bli. Og da stiger jo ikke akkurat festhumøret til himmels heller...

[Anonym bruker]

Når jeg leser innlegget ditt tenker jeg at det høres litt ut som meg, jeg finenr masse unskyldninger i hodet mitt når jeg skal noe for at jeg ikke vil /ønsker å gå.

 

Du sliter ikke litt med sosial angst vel?

 

Det gjør nemmelig jeg og det er derfor jeg alltid finner grunner til at jeg ikke vil ting.Jeg kan begynne å gråte fordi jeg ikke vil og av frustrasjonen som jeg kjenner for å ha det sånn.

Men jeg har en mann som er klar over dette problemet og derfor skjønner meg mye bedre.Han bakker meg opp alltid.

 

Slik at noen ganger pusher jeg megselv gjennom det med backup fra han, og klarer jeg ikke det så enten går han alene eller blir hjemme med meg. Uten masse sure miner eller krangling. Da han vet at jeg prøver og ikke kan noe for det når det blir slik.

 

Prøv å finn grunnen til at du tenker sånn, for er det sosial angst så må du ta tak i det og jobbe med det.

Hjelper ihvertfall ikke ha en mann som skal true en med på ting, og gå rundt å gi en dårlig samvittighet hvis man ikke klarer.

[KaMa]

Kanskje du skulle ha tatt en alvorlig prat med kjæresten din?

Du skal da ikke tvinge deg av gårde på fest, for at han ikke skal bli sur. Hvorfor trenger han å ha deg med? Ville han gjort det samme for deg?

Spør ham om det er rimlig at du skal presses med på noe du ikke ønsker, for å unngå utpsyking i to uker.

Spør ham hvorfor han trenger støttekontakt for å gå på fest hos mennesker som han kjenner.

 

Dersom dette er vanlig i deres forhold, så ville jeg seriøst vurdert parterapi. Da er det noe grunnleggende galt med både respekt og kommunikasjon.. :-/

[Anonym bruker]

Helt enig med KaMa, synes det er veldig ubetenksomt av kjæresten din å tvinge deg med på fest, det ville aldri samboeren min ha gjort. Jeg er heller ingen partyløve (nå lenger, var det før), og skjønner deg så utrolig godt. Kjenner meg så igjen i alt du sier, fulle folk og uinteressante samtaler, sliten dagen etterpå og vil heller være hjemme i sofaen og kose meg.... Jeg tror faktisk jeg ville ha blåst i den egoistiske kjæresten og blitt hjemme.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg også veldig godt igjen i følelsen du beskriver, og i unnskyldningene dine, men den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest innlegget ditt er at problemet ditt egentlig har lite med denne ene kvelden å gjøre.

 

Du sier du sliter med depresjoner om dagen og en annen nevner sosial angst. Jeg må si at begge deler slo meg når jeg leste innlegget. Jeg har selv slitt med begge deler i perioder, og i de periodene hadde jeg det som deg. Mao høres det ut som om du har bakenforliggende problemer som du må og bør ta tak i. Jeg tenker også at samboeren din faktsik fortjener en ordentlig forklaring som kan bidra til at han forstår deg, og ikke bar får dålrlig unnskyldninger (det er faktisk det det er når man ikke vet hvordan du har det).

 

Jeg foreslår hvertfall at du setter deg ned og tenker gjennom hvordan du har det, og hvorfor. Man skal fakstisk ikke ha det sånn at du tenker gjennom flere dager i forveien hvordan du skal komme deg ut av en situasjon som i utgangspunktet kan være veldig hyggelig. Man kan ikke klamre seg til familien sin som det eneste det er verdt å leve for og som det eneste som gir deg glede i livet, det vil kvele den og deg.

 

Jeg har vært der, og jeg håper du klarer å løfte blikket og ta tak i hverdagen. Evt skaff deg hjelp!