Dilemma... Mye dritt, så det ble langt..

[Anonym bruker]

Jada, vet at dette bare er et syte-innlegg, men om du har behov for å slenge med leppa kan du gjøre det på kranglesiden.

 

 

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, eller hvor jeg vil med dette..

Må bare skrive ned ting, og prøve å få sortert tankene, og kanskje få noen kloke innspill..

 

Min tidligere bestevenninne skal gifte seg (igjen..) og jeg har ikke lyst til å dra i bryllupet. Det har vært så mye tull i dette "vennskapet", og hun har gjort så mye dritt mot meg. Det blir for mye å skrive om her..

 

Hun bor på en annen kant av landet, så vi sees ca 1 gang i året.

 

Hun var på besøk hjemme hos foreldrene i høst, men gadd ikke si ifra til meg om at hun var her. Jeg ble så skuffet over at hun ikke gadd å komme og se babyen, eller det nye huset vårt. Og at hun ikke engang kunne si ifra til meg at hun var her..! Synes det var skikkelig råttent gjort!

 

Grunnen til at hun ikke sa ifra om at hun var her var at hun var sur fordi vi ikke hadde invitert henne i barndåpen. Jeg ante virkelig ikke at hun hadde noen interesse av å komme, siden hun ALDRI har spurt hvordan det går med babyen, eller spurt om å få se bilder e.l. Hun har ikke vist et fnugg av interesse, verken da jeg var gravid eller nå. Vi fikk heller ikke noen hilsen fra henne da babyen var født, kun en meget kort sms.

 

Barndåpen var liten, med bare den aller nærmeste familien, ingen andre venner av oss var invitert heller. Vi måtte også ha den kort tid etter fødselen, pga mulig dødsfall i familien, så jeg var så utslitt at jeg knapt greide å tenke..

 

 

Ei stund etterpå fikk jeg mail fra henne, hvor hun skrev om hvor lei seg hun var for at vennskapet vårt var blitt slik, og at hun aldri hørte noe fra meg, og at hun ikke kjente meg lenger osv.. Først ble jeg glad, siden det var det samme jeg tenkte, og vi avtalte at vi skulle gjøre et "nytt forsøk" med vennskapet. Men jeg får bare ikke ut av hodet alt hun har gjort, og hvor mye hun har såret meg gjennom de årene vi har vært venner..

 

Nå skal hun gifte seg igjen, og vi er invitert. Siden de bor på andre siden av landet vil det si at vi må bruke mange tusen kr på 3 dager med stress, for å dra i et bryllup jeg egentlig ikke vil være i. Penger vi burde brukt på noe annet, siden vi har litt knapp økonomi. Men nå sitter JEG her og føler meg råtten fordi jeg vurderer å droppe hele greia, siden jeg har gitt inntrykk av at vi skal komme, og siden vi liksom skulle gjøre et nytt forsøk med dette vennskapet. Vi har ikke gitt endelig svar på innbydelsen enda.

 

Dropper jeg dette, så dropper jeg hele vennskapet. (Noe hun har gjort før, i en situasjon der jeg trengte henne..)

 

Vet ikke hva jeg skal gjøre! Jeg er jo glad i henne, men jeg er så lei av å bli såret, og lei av at hun aldri tar kontakt, og lei av å bare måtte holde inne alt jeg egentlig føler om det hun har gjort!

 

 

Og så har jeg ingen andre venner.. Er det bedre med én dårlig venn enn ingen venner?!

 

 

[Sol Skippertaksdronning]

For en trist situasjon!! For å ta det siste først: Nei, det er ikke bedre med en dårlig venn, enn ingen venner. Man har rett og slett ikke bruk for folk som dolker en i ryggen når man minst venter det. Sett inn annonser i aviser og blader, søk etter trillekompiser, og brevvenner.

Synes ikke du skal bruke masse penger på å dra i bryllupet når du ikke har lyst. Virker for meg som om dette er et enveisvennskap fra din side, og at du har tolerert dritt for lenge:) Stå på, du er verdt bedre.

[Anonym bruker]

Huff, dette hørtes ikke bra ut, er ikke greit å være frustrert slik.

Jeg har desverre ingen råd til hva du kan gjøre, men ønsker deg lykke til, og håper det ordner seg:)

[Anonym bruker]

Takk skal dere ha!

 

Jeg har enda ei lita stund på meg til å bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Men jeg synes at om jeg bestemmer meg for ikke å dra, så burde jeg heller si ifra så tidlig som mulig.

 

Har tenkt og tenkt, og snakket med samboeren, men det er mitt valg, så han ville ikke si noe for eller imot, og det er jo greit.

 

 

 

HI

[Anonym bruker]

Ville holdt meg hjemme var jeg deg, sånne venner trenger man ikke....!

 

Du kan få nye venner, med en liten unge er det mye lettere. Selv har jeg flyttet til mannens hjemsted og slitt veldig med å få nye venner, det tar tid. Men etter at jeg fikk ungene har jeg truffet flere, bl. a på helsestasjonen, og på lekeplassen. Nå har jeg to gode venninner som jeg også møter uten barn, til å begynne med var det tilfeldige møter med vogna og på lekeplassen. Etterhvert på foreldremøter og dugnader i barnehagen, bursdagsselskaper osv. Nå har vi fått en unge til alle sammen og fortsatt vennskapet også uten at barna er med.

 

Masse lykke til.

[Anonym bruker]

Hvis det at du ikke kan komme i bryllupet hennes som er på annen side av landet ødelegger vennskapet deres, så har dere ikke noe vennskap til å begynne med.

 

det høres veldig en vei ut dette "vennskapet." du skal offre deg og du skal gi av deg selv, men ikke hun.

 

Når ho ikke kan komme på besøk eller si at ho er der nede bare fordi ho ikke var invitert i en barndåp. En barndåp som kom rundt masse dødsfall i din familie og som ikke var andre venner invitert til heller.

Sorry men om ho ikke har forståelse for det så er ho lite å samle på.

 

Jeg hadde en venninne som jeg har kjent fra jeg var 2 år. Vi var bestevenninner i undomstiden. SÅ fikk ho kjæreste og all kontakt ble bare en veis fra. Nemmelig meg, jeg ringte, jeg skrev jeg gikk på besøk. Til slutt gadd jeg ikke mer.

 

Etter mange år ble ho singel igjen da tok ho kontakt. Vi var mye sammen i helger og annet og jeg fikk følelsen av det gammle vennskapet og var veldig glad for det.

Jeg møtte mannen min og vi ble samboere, men jeg passet på at jeg alltid hadde en eller 2 helger satt av til henne.

Ho gikk godt overens med min samboer også så var ikke noe problem.

 

Så fikk ho ny type, og da var jeg helt glemt igjen. Fikk en sms karnsje en gang annen hver mnd. Snakket bare når jeg ringte også videre.

 

Jeg ble gravid og hadde masse problemer i svangerskapet, lå på sykehuset lenge(flere mnd). Ho kom på besøk en gang men fant fort ut at eneste grunnen til at ho kom var at ho måtte ha noen å klage til.

 

Jeg sendte mms med bilde når jenta var født og hørte ingenting tilbake.

 

Ho kom på besøk 3 uker etterpå, uten å si fra på forhånd (greit nok det.) og hadde med seg sin 4 år gammle stedatter. Hom er hyperaktiv og ufattelig slitsom.

Passet ikke på jentungen i hele tatt så jeg måtte være den som passet på at ho ikke gjorde noe galt, med babyn, med møbler også videre.

Greit ho er stemor men tar ho med et barn til andre så får ho snakke til ungen.

 

Fant jo fort ut at eneste grunnen ho kom på besøk var at ho ikke visste hva ho skulle finne på med sin slitsomme stedatter. Ikke for at ho ville se meg eller babyn.

 

Noen mnd etter det giftet jeg meg, vi giftet oss på en fredag morgen og hadde formidagsbryllup med lunsj. Ho hadde visst daton i 6 mnd og hadde den dagen fri. Så ringer ho dagen før og forteller meg at ho kan ikke komme for en annen som jobber der hadde spurt henne om ho kunne ta skiftet hans da han var invitert på en tur den dagen. (husker ikke hva det var, men var ikke noe som var viktig.) Plus samboern hennes ønsket ikke å gå i bryllupet vårt.

Ho kunne tydeligvis ikke komme alene enda det var bare 20 stykk hvor av ho kjenner godt 15.

 

Det var da jeg avsluttet vennskapet vårt, har ikke tatt kontakt med henne siden.

 

Hadde hun tatt skiftet fordi kollegan skulle i begravelse eller noe annet viktig og ingen andre kunne ta over hadde det vært greit, men ikke for at han skulle på en eller annen fylletur med venner.

Hadde ho bodd langt unna og det hadde vært dyrt å komme hadde jeg forstått det også.

 

Det var tydelig at ho ikke ville komme, og ho bor bare 40 min unna.

 

 

Så til spørsmålet ditt om

 

"Er det bedre med én dårlig venn enn ingen venner?!"

 

Nei det er det ikke, det er bedre uten venner en med en dårlig, jeg har bare en annen venninne jeg. Men vet du hva det er aldri vært å ha noen i omgangskretsen sin som sårer en og gjør en sint eller lei seg.

 

Nye venner kan man alltids få, selv om det ikke er så lett i voksen alder. (vet jo det for jeg har prøvd, men er så sjenert at det aldri blir til noe.)

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk for at dere orket å lese, og tok dere tid til å svare! Setter pris på det!

 

 

HI

[Anonym bruker]

Hadde ikke reist! Hadde ringt og forklart hvorfor og hadde hun ikke skjønt det hadde jeg bare droppa hele venninna! Da er det ikke verdt det. Hun høres ikke ut som en god venninne!