Bør jeg kaste ham ut?

[Anonym bruker]

Jeg er så lei av å slite økonomisk nå! Hver måned er det noe uforutsett, noe ekstra, ett eller annet, og vi går aldri i pluss.

Jeg får bare ca. 7800-8000 kr i måneden, mens han jobber fulltid som lærer. Vi har husleie på 6000 kr, og deler den likt. Jeg har dermed i underkant av 5000 kr igjen etter husleie, og har alltid en del regninger, slik at jeg sitter igjen med 2500-3000 kr å leve for på en måned.

 

Men probelemet er at HAN får penger den 12., og jeg den 25., og hver gang jeg får penger er han blakk, og hver gang han får penger er jeg blakk (ofte en stund før også, grunnet disse uforutsette tingene som ALLTID er der samme hva!). Dvs. at jeg legger ut for ham når han ikke har penger, og han legger ut for meg når jeg ikke har penger...

 

Nå har jeg nettopp fått penger, og siden han fikk litt mindre enn han skulle denne måneden, må jeg betale nesten hele husleien (nesten hele hans del også). Da har ikke jeg råd til alle regningene, og spurte om han kunne betale de når han får penger da. Det kunne han, MEN DA SKAL HAN HA PENGENE IGJEN! Jeg sa at da må jo jeg få pengene igjen for det jeg legger ut i husleie, men det synes ikke han er rettferdig, fordi han har nettopp "lagt ut" for mat i noen uker.

JA, OG SÅ? Jeg betalte jo alt før det, og han alt før det, og jeg alt før det igjen, så hvis vi skal tenke sånn blir jo det en evig floke!

Jeg orker bare ikke gå enda en måned uten en krone på konto fordi han som får MINST dobbelt så mye inntekt som meg absolutt skal ha pengene "igjen".

 

Så da regnet jeg på noen ting, og har kommet frem til at hvis vi avslutter samboerskapet, så klarer jeg husleien alene, og i tillegg får jeg dobbelt så mye å leve for! Jeg slipper å være avhengig av en gniten mann som ikke forstår at han burde yte litt ekstra ettersom han faktisk tjener mye mer penger.

Eneste grunnen til at jeg er så fattig, er jo tydeligvis fordi jeg bor sammen med ham!

 

Er det noen som forstår meg?

Er det verdt å bli alenemor for?

 

[Anonym bruker]

Oi, dette hørtes veldig slitsomt ut! Dere er faktisk en familie med barn, og dere burde ha felles økonomi.

Samboeren din høres rett og slett egoistisk ut. Han burde med glede bruke lønna si på familien sin, dvs mat, husleie og andre nødvendige ting.

 

Vi har omtrent den samme inntektsdelinga som dere, fordi jeg var student fram til fødsel. Vår ordning er:

 

-jeg kjøper mat og klær. Og betaler min egen studielån og telefonregninger.

 

-han betaler alt annet. Lån, bilene, båt, kommunale avgifter, osv.

 

Hvorfor skulle vi krangle om dette, når vi har valgt familielivet sammen? Vi er en enhet, vi er glade i hverandre, og skylder hverandre ingenting. '

 

Hadde saken vært at du var gørre lat og ikke giddet å jobbe og bidra, så hadde jeg skjønt at han prøvde å 'straffe' deg. Men regner med at du er i permisjon og bare har litt lite inntekt.

 

Så, ja, jeg syns han er ufattelig egoistisk som tviholder på 'sine' penger. Det sier mye om han som person, syns jeg.

Men håper dere klarer å snakke ut om dette. Gå til rådgiver.

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar!

Jeg er kanskje "lat" som får rehabiliteringspenger (fikk meg en knekk under studier, og så ble jeg gravid osv), og føler kanskje litt at han synes jeg kan ha det så godt da fordi jeg ikke er frisk nok til å jobbe.

 

Et annet problem er jo at jeg ikke vet om jeg faktisk klarer meg uten hans hjelp. Når rehabiliteringsperioden går ut vil sikkert nav presse meg i studier eller jobb, men da er bare småen 9 mnd og jeg har ikke søkt om barnehageplass en gang (hadde egentlig tenkt å ta et par fag mens jeg gikk hjemme etter sommeren).

Så hva gjør jeg da...???

Økonomi skremmer meg, og det skremmer meg at jeg ikke føler meg klar til full studie eller full jobb nå allerede.

Jeg føler jeg ikke har peiling på hva jeg driver med!

Og hvis han flytter, tar han med seg bilen sin, og siden jeg har angst for å ta bussen kommer jeg jo ikke til å komme meg noen steder!

Herregud...

Samtidig er det jo tragisk å beholde en mann pga bilen hans og pengene hans (noe som jo er et spørsmål i seg selv om han i det hele tatt har!)...Huff.

 

[Anonym bruker]

Hei kjære deg

Dersom den eneste grunnen til at du ønsker å fortsette å bo sammen med ham er fordi det er enklest rent økonomisk, så bør du gå. Når det gjelder barnehageplass så stiller du først i køen som alenemor, dersom det likevel skulle vise seg at du ikke får plass vil nok NAV ganske sikkert ta hensyn til dette slik at du får en overgangsordning. For jeg regner med at du faktisk har tenkt deg tilbake til arbeidslivet eller skolebenken?

Dersom du har angst for å ta bussen bør du kanskje vurdere å flytte til et sted som har billigere leie (selv om jeg syns 6000 høres rimelig ut i dag) slik at du får råd til egen bil. Eventuelt til et mer sentralt sted, slik at du ikke trenger hverken bil eller buss. Du kan jo også vurdere terapi for å komme over angsten din - enten ordinær psykolog eller f.eks hypnose eller tankefeltterapi.

Men aller først må du altså sortere tankene dine - ønsker du gå fra ham? Er dette noe som kommer av det faktum at du er sliten og kanskje deprimert? Uansett bør du foreslå for ham at dere forsøker terapi for å se om det er noe som kan reddes. Det beste for ungen deres er jo å bo sammen med både mor og far - forutsatt at mor og far er lykkelige selvfølgelig.

Til slutt så vil jeg nok si at det ser ut til at du også bør ta tak i livet ditt, finne ut hva du ønsker og ikke minst: Lære å stå på egne bein og ta egne beslutninger.

Jeg ønsker deg virkelig lykke til!

[Anonym bruker]

Høres merkelig ut at han som har lønna til en lærer klarer å bruke opp pengene sine!! Kan jo ikke har økonomisk sans i det hele tatt!!

Dere bør fordele utgiftene mer rettferdig og ha felles økonomi!

Eller kanskje dette forholdet er rimelig dødt??

[Anonym bruker]

Takk for svarene. Setter pris på det.

Jeg vet ikke helt med forholdet, ofte føles det dødt, og det er lenge siden jeg følte ordentlige gode følelser for ham. Økonomien sliter, depresjonen som er mindre enn før, men fremdeles til stede (har lyst å studere igjen, men selv om det daglige går greit nå, er jeg redd for ikke å klare forpliktelser som studier eller jobb), sliter, og vi irriterer hverandre mer enn vi gleder hverandre. Er jo glad i ham, men redselen for å være alene overskygger forsøkene på å finne ut hva jeg egentlig føler innerst inne.

Jeg går til psykolog, det er en del av rehabiliteringsopplegget, men føler ikke jeg får det jeg burde ut av det.

Jeg er rett og slett vettskremt for å bli alene, og jeg klarer ikke å forholde meg til den tanken.

Han burde jo klare å ha bedre økonomi, men han sier jo det meste går til å klare oss, mat osv. Forhåpentligvis blir jo det bedre hvis vi får noen måneder der vi ikke har ekstra regninger eller andre uforutsette ting. Vi burde vel kanskje prøve rådgivning, jeg ser det etter å ha lest og tenkt over dette. HI

[Gjest]

Som alenemor vil jeg gjerne komme med noen synspunkter.

 

Det er ikke sikkert økonomien blir så kjempemye bedre for du får alle utgiftene alene.

 

Du får ikke samme mulighet til avlastning som når du er i et forhold.

 

Det er ikke slik at alenemødre blir prioritert i bhgkø, dette gjelder bare noen få barnehager i noen kommuner. Det er barn med spes ped behov som er først i køen.

 

Om det er bare økonomien som får deg til å ville dra, er det ikke verdt det.

 

Men nå skisserte jeg alt det negative med å være alene, men synes økonomi er en temmelig dårlig grunn for å gå ifra noen for. Barnet har det best med begge to i samme hus (såfremt dere har en god tone med hverandre).

 

Når det kommer til det økonomiske; betal din halve del av husleia, ikke hans. Du betaler maten din og greiene dine. Sett hardt mot hardt.

Dessuten mener jeg at man skal dele husleien etter inntekt.

 

Men dette er da mine synspunkter, da jeg har null til overs for slike folk.