Holder på og miste meg selv!Ang fødslesdeprisjon....Noen erfaringer?

[Anonym bruker]

Føler jeg blir dårligere for hver dag som går,psyken skrangler,selvføleslen og livskvaliteten er snart helt på bånn!

 

Depper for alt,kroppen,økonomien,fødslen,føler meg som en dårlig mor...,samliv med samboer.

Jeg føler meg ikke lengere som den glade jenta jeg var!

Er sur og grinete for alt tanker kverner konstant i hodet mitt om alt.

 

Dette går ikke ut over barnet mitt,for han er verdens hærligste blieste unge som er kjempe glad i meg og jeg gir alt av min kjærlighet til han.

 

Føler meg rett og slett helt tom innvendig.

 

Hva skal jeg gjøre...Er det noen som har noen gode råd som har erfart dette selv.

Er 2,5 mnd`er siden fødslen,det kan vel ikke være baby blues ennå?

Føler jeg har vært sånn siden barnet kom til verden..hvor lenge skal dette vare?

 

Vil være anonym her..

[mammalade4]

Hvordan er forholdet til barnefaren oppi dette? Er han forståelsesfull ovenfor deg? Hjelper han deg hjemme? Snakker dere i lag?

Det du beskriver virker ikke som en fødselsdepresjon av noe alvorlig sårt ihvertfall, men det er normalt å bli litt deprimert til tider, spesielt hvis noe ikke er som det skal hjemme. Sover du godt på natta?

 

Sender deg en god klem..

[Anonym bruker]

Ingen tanker innebærer mitt barn så da er jeg i trygge zona ennå.

Sover dårlig,forholdet er dårlig akkurat nå til samboer,hjelper lite til fordi han pusser opp huset på utsiden og kommunikasjonen er langt ifra der den skal være...så det er nok litt av det som tærer ja...

 

Men ikke all grunn,jeg har det bare rett og slett ikke noe bra med meg selv lengere...Føler meg ikke frisk eller noen gang på topp.

Konstant sliten,svimmel,kvalm,får ikke spist(eier ikke matlyst)raser bare ned i vekt...

 

 

HI

[Anonym bruker]

Hei!

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Jenta mi er snart seks måneder og føler det bare har gått jevnt og trutt nedover siden fødselen.

Psyken var vel ikke helt på topp før fødselen heller, men.

Jeg raser ikke ned i vekt da (dessverre for meg), men ellers er jeg trøtt, sliten, sur & grinete, kjefter, føler meg helt på gråten. Vanskelig for å ta selv de enkleste beslutninger har ikke lyst til noe, føler meg verdiløs, venneløs, ja som verdens taper. Selvdestruktive tanker har også kommet opp i hodet mitt. Tankene surrer og surrer rundt i hodet. Blir så sliten av det.

Prøver å ikke la det gå utover den vakre, snille jenta mi, men merker at lunta er kort, særlig hvis hun sover litt dårlig. Synes ofte at hun er slitsom og at hverdagen er et ork. Misunner mannen min som kan gå på jobb om morgenen.

 

Jeg har tatt tak i det nå da.

Tror jeg skal begynne på antidepressiva. Går allerede i terapi.

Du kunne kanskje trengt noen å prate med?

 

[Anonym bruker]

Skulle nok hatt noen og pratet med men syns det er så fælt og innrømme at jeg sliter litt......

Vil så gjerne være ``super`` mamma utav(i hvertfall)

 

 

HI

[Anonym bruker]

Hei dere alle sammen.

 

Føler meg ca samme jeg og... Lurer bare på en ting, er det noen av dere som bruker Cerazette mini-piller.. For jeg er ganske sikker på at det er de som har kjørt meg så utrolig på skakke.... Har just slutta på de, så jeg håper på forandringer snart. Bare noe å tenke på i hvert fall....

[Anonym bruker]

JA,jeg går på de og skal ringe legen i morra og få bytta til vanelige p-piller.

Har også misstenkt disse pillene for mere ondt enn godt:=(

 

 

HI

[Anonym bruker]

jeg går ikke på Cerazette, så vet ingenting om det i forhold til depresjon.

Jeg skal også alltid være så flink, og streber vel litt for mye etter å være "super-mammaen" Og super-kjæresten, super alt mulig...

Men man kan jo ikke være best i alt. Er vel også derfor man da lett kan dette ned, fordi man prøver så hardt at det blir alfor mye...

[oblix]

Jeg ville nok si at du har en fødselsdepresjon. Du har alle symptoner i alle fall. Jeg ville ikke innrømme at jeg slet før sønnen min var 6 mnd, men da tvang samboer meg til å reise til legen. Har slitt med det samme som deg, følte meg tilslutt som en helt annen person rett ogslett. Var bare sur, trøtt, trist, irritert og hadde ingen glede av noe, ikke engang av sønnen min. Huff, det er grusomt, så det er veldig viktig å få hjelp med dette snarest.

Jeg fikk antidepressive, det har virkelig hjulpet. Fikk også sovetabletter, ettersom jeg aldri fikk sove, dette har også gjort at jeg sover godt( selv etter jeg sluttet med dem).

Reise til legen din og fortell hvordan du har det. Lykke til:)

[Anonym bruker]

dette er jo en ganske vanlig reaksjon da, hvis det kan være noen trøst. å få et barn er jo en ENORM omstilling i livet.

 

jeg syntes også at dagene kunne bli ensidige og langsomme i begynnelsen, og etterhvert kjente jeg at noe måtte gjøres. det siste halvåret har det blitt mye trilleturer, mammatreff, håndarbeid, husarbeid, treninger...osv, osv. jeg tror det handler om å være kreativ, og å fylle dagen med meningsfulle aktiviteter. jeg måtte gjøre det, ellers hadde jeg gått på veggen til slutt! det at jeg endelig fikk sysselsatt meg selv har hatt svært positive effekter på humøret mitt, og dermed også samlivet vårt

 

det skader i alle fall ikke å prøve denne oppskrifta... bare gjør det, selv om du føler at du ikke orker! ...etterhvert vil du belønnes for det med betydelig bedre humør og en "lysere" tilværelse.

 

lykke til!

 

klem

[Anonym bruker]

Jeg har det også litt sånn, men hos meg går det mest på at jeg føler meg venneløs og at alle andre har det mye bedre enn meg. Jeg tenker og tenker og tenker og tenker. Selv om jeg har veldig mange rundt meg, så føler jeg at jeg har mistet kontakten med de som ikke har barn, syns det er så utrolig trist!! De har liksom blitt en gjeng som vi ikke er med i, og de som har barn har jo aldri tid.... Har masse barnevakt og er mye ute og treffer folk, men det blir liksom aldri nok......helt merkelig =(

Hvordan har dere andre det i forhold til venner?

[Anonym bruker]

Mye har forandre seg i forhold til venner ,men det er et valg eg har tatt og bli mamma så tidelig.

De fleste vennene mine er studenter og har ingen planer om barn i den nærmeste fremtid.

Men mine venner er heldigvis opptatt av lillegullet mitt,kommer ofte på besøk og vi tar gåturer i byen.

 

Men,når det kommer til helgeaktiviterer har de fleste glemt meg litt....Og spørr ikke så ofte lengere om jeg vil være med på byen osv..

Men det gjør meg ingen ting for jeg har null drikke lyst for tiden...

 

Jeg har mine interesser nå og de har sine...sånn er livet når det komer til et viss punkt.

Selvsagt kan jeg bli litt deppa over det noen ganger for jeg har mine forpliktelser og kan bare ikke dra ut på ting lengere som jeg gjorde.

 

HI

[Anonym bruker]

...

[vero:o)]

jeg bruker og de..men har ikke merka noe til det....