en venninne som ALLTID har det verre enn en selv...

[Anonym bruker]

Da hun var gravid gikk hun 8 dager over termin - verden holdt på å rase sammen. Jeg hadde på det tidspunktet en nyfødt som ikke sov og en mann som var bort fra 05 om morgenen til 1830 om kvelden. Hvem søt mest? Hun.

 

Så kom ungen, som selvfølgelig sov myyye mindre enn min noen gang hadde gjort. De ga ham sovemedisin, selv om det for utenfostående virket som en helt normal nyfødtperiode.

 

hver gang vi møtes nå går tiden med til å høre hvor ille det er for henne som jobber 100%, har barna i bhg og en mann som kommer hjem så sent som kl 16... (skrekk og gru)! Her i huset har jeg valgt å være hjemme et år ekstra for å slippe tidsklemma (og vi har mye mindre å rutte med enn dem!), mannen jobber lange dager samt helger.

 

Nå gidder jeg snart ikke å høre på dette gnålet lengre. Uansett hvor tung eller slitsom min hverdag er får jeg ikke noe gehør fordi hun selvføleglig har det mye verre. Jeg er ikke ute etter å syte og klage, men føler at dette vennskapet bare er til for å være en slags trøst og støtte for henne. Fikk jobb for en uke siden som jeg begynner i til høsten, men det har jeg ikke engang fått fortalt siden hun gnåler ivei med alle sine problemer hver gang vi møtes.

 

Så, damer, what to do? Si fra eller holde kjeft? jeg kan jo være diplomatisk og spørre om hun egentlig er fornøyd med livet sitt siden hun klager så mye...?

[Gjest]

Hm, kjenner litt til problemet Det beste er jo å være ærlig, men det vet jo alle, dersom det hadde vært så enkelt hadde ingen hatt problemer med denslags mellommennesklige relasjoner.

 

Jeg syns du sa det fint på slutten der jeg, spør henne om hun er lykelig. At du syns hun snakker så mye om problemer, liksom aldri noe hyggelig - unngå ordet klage kanskje, så hun ikke føler seg angrepet.

 

Dersom det ikke bedrer seg, ville jeg nok kuttet henne ut, stille og rolig.

[blond]

Du kan la være å snakke om de vanskelige tingene i ditt liv så slutter kanskje hun å konkurrere med deg.

[Anonym bruker]

Jeg og min venninne syter ofte til hverandre...Bare for å få det ut...Jeg har det faktisk alltid værst. Hun er en bortskjemt prestedatter som alltid får det som hun vil. Og hun kan ringe å syte over ting jeg mener er bagateller. Men hun er så søt, jeg er kjempeglad i henne og jeg tar henne på alvor. Er hun veldig lei seg over en ting jeg bare ville ledd av...ja, så er hun lei seg da...Og det tar jeg faktisk på alvor.Og prøver å gjøre det jeg kan for å få henne i godt humør...Det samme som hun prøver på meg:)

[Anonym bruker]

Prøv å fokusere på de positive tingene, ingen får noe ut av å syte og klage, amn graver seg bare ned i problemene.

 

Jeg har også ei venninde som jeg må bevisst "snu" tankegangen til, for all dritten kommer først liksom..

 

Si til henne at man må se det positive! Ikke klag til henne om hvordan du har det, da blir det "lov" å komme med alt man er misfornøyd med.

 

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde en "venninne" som kun var opptatt av seg og sitt. Selv om hun kanskje ikke klaget så mye, så var det ikke råd i havet for meg å få fortalt noe som helst. Jeg fikk ikke en gang fortalt henne at jeg hadde blitt tante fordi hun var så opptatt av å snakke om seg selv. Til slutt ga jeg henne beskjed om at jeg ikke orket mer. Skrev det på sms, for det var den eneste måten jeg kunne få fortalt det på. Om jeg hadde forsøkt å si det face to face, hadde vi vel vært venner den dag i dag...